Advokatfirmaet

DA MNA

Dom om oppsigelsesfrist ved ferie

Rt-1967-468

  Dommer Anker: Nils Susæg arbeidet fra 6. desember 1954 til 21. august 1963 ved Bogen Verft A/S i Ofoten, en bedrift som i 1963 ble flyttet til Narvik og fikk navnet Narvik Mek. Industri A/S. Han ble 11. juni 1963 sagt opp med 1 måneds varsel, regnet fra 30. juni. Fellesferie ved bedriften var alt 4. juni fastsatt til tiden 13. juli-4. august. Etter utløpet av ferietiden møtte Susæg på arbeid igjen og fortsatte til han 21. august 1963 mottok brev av s.d. fra Bogen Verft A/S, sålydende:

       « Vi viser til oppsigelse av 11/6.63, og dagens telefonsamtale, og bekrefter herved vår oppfatning av oppsigelsesfrist i denne forbindelse:

       Deres oppsigelse begynte å løpe 30. juni, med to uker til feriens begynnelse 15. juli. Etter ferien, fra 5. august løper oppsigelsestiden videre to uker pluss mandag og tirsdag i inneværende uke.

       Vi er av den oppfatning at vi hermed har holdt oss til Arbeidervernloven og Ferieloven. »

       Susæg gjorde overfor bedriften gjeldende at han på grunn av bestemmelsen i ferielovens §5, første ledd, hadde krav på lønn i ny oppsigelsestid til utgangen av september og saksøkte i den anledning Narvik Mek. Industri A/S. Narvik byrett avsa 21. mai 1966 dom med denne domsslutning:

       Oppfyllelsesfristen er 14 dager fra forkynnelsen av dommen.

       Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler for
Side 469
byretten, viser jeg til byrettens domsgrunner. Av disse fremgår at Susæg fikk medhold i sitt prinsipale krav etterat byretten også hadde drøftet og forkastet hans subsidiære krav om å få utbetalt feriepenger på nytt ved sin fratreden.

       Narvik Mek. Industri A/S har påanket dommen, og Høyesteretts kjæremålsutvalg har tillatt anke direkte til Høyesterett og uten hensyn til ankegjenstandens verdi.

       Den ankende part hevder at byretten har tatt feil når den er kommet til at arbeidervernlovens §41 nr. 2 forutsetter at oppsigelsestiden skal løpe sammenhengende til slutten av en hel kalendermåned og således er til hinder for at oppsigelsesfristen i et tilfelle som det foreliggende kan falle dels før, dels etter ferietiden. Dette henger sammen med at byretten har unnlatt å se arbeidervernlovens §41 nr. 2 i relasjon til bestemmelsen i ferielovens §5, første ledd, en bestemmelse som ikke tar sikte på å gripe inn i retten til oppsigelse av en arbeidstaker. Det erkjennes at arbeidervernlovens §41 nr. 2 normalt må antas å forutsette at oppsigelsestiden skal være sammenhengende. Men det kan oppstå situasjoner, slik som i det tilfelle saken gjelder, hvor det er grunn til å gjøre unntak. Loven selv gir i §31 pkt. 2 en unntaksbestemmelse for kvinnelige arbeidstakere som har tjenestefrihet i forbindelse med fødsel. En analogisk anvendelse av denne bestemmelsen må være berettiget i vårt tilfelle. Hadde bestemmelsen i ferielovens §5, første ledd, isteden vært inntatt i arbeidervernloven, er det grunn til å anta at den ville ha vært supplert med en lignende bestemmelse som den i §31 pkt. 2.

       Når ingen av de to lovene gir anvisning på løsning av kollisjonstilfeller, må, anføres det, spørsmålet vurderes etter forholdene i den enkelte sak. Hvis det ikke hadde vært fellesferie, kunne tiden for Susægs ferie ha vært endret, slik at den kom etter utløpet av oppsigelsestiden. Her lot det seg ikke gjøre, da bedriften ikke var i gang under fellesferien.

       Man må, fremholder den ankende part, følge som tolkingsprinsipp at det gjøres minst mulig inngrep i arbeidervernlovens oppsigelsesregler.

       Den ankende part sier seg uenig med byretten i at et annet resultat enn det den kom til ville virke urimelig overfor arbeidstakeren. Nettopp byrettens resultat ville virke urimelig overfor arbeidstakeren, når det er han som sier opp stillingen og ferien faller i oppsigelsestiden. Loven må tolkes likt for begge parter, arbeidstaker og arbeidsgiver.

       Den ankende part prosederer ikke lenger på at Susæg i sin tid godtok bedriftens løsning av oppsigelsesspørsmålet.

       Som jeg kommer tilbake til, foreligger motanke, og den ankende part har nedlagt denne påstand:

       « Forsåvidt angår hovedanken: Narvik Mek. Industri A/S frifinnes. Forsåvidt angår motanken: Byrettens dom stadfestes. »

       Ankemotparten gjør i det vesentlige de samme anførsler gjeldende som for byretten. Han hevder at byrettens begrunnelse for det prinsipale kravs vedkommende er riktig. I anledning av
Side 470
den ankende parts anførsler for Høyesterett fremholder ankemotparten at oppsigelse fra en arbeidstakers side måtte bedømmes annerledes enn hvor det som her er arbeidsgiveren som sier opp arbeideren. Susæg har gjort gjeldende det samme subsidiære krav som i første instans. Han hevder at byretten har bedømt dette kravet feilaktig, og han har erklært motanke for så vidt.

       Ankemotparten har nedlagt denne påstand:

       Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak ved Narvik byrett med avhør av de samme parter og vitner som ga forklaring i første instans.

       Jeg kommer til samme resultat som byretten.

       Jeg finner at bestemmelsene i arbeidervernlovens §41 nr. 2 og ferielovens §5, første ledd, sett i sammenheng må føre til at Susæg ikke kan anses lovlig oppsagt før til utgangen av september 1963. Bare på den måten oppnår arbeidstakeren det han har krav på etter arbeidervernlovens §41 nr. 2, en måneds oppsigelsestid til utløp ved slutten av en kalendermåned, og det han kan forlange etter ferielovens §5, første ledd, at ferien ikke for noen del legges i oppsigelsestiden. Jeg mener at man ikke uten lovhjemmel kan bryte lovens klare forutsetning om en sammenhengende oppsigelsestid ved å stykke den opp slik bedriften her har gjort. Analogislutning fra bestemmelsen i arbeidervernlovens §31 pkt. 2 finner jeg det ikke er plass for.

       Jeg tar ikke standpunkt til spørsmålet om hvordan forholdet ville ha vært ved en oppsigelse fra arbeidstakerens side. Jeg peker bare på at ferielovens §5, første ledd, iallfall først og fremst tar sikte på å beskytte arbeidstakeren og på at det er arbeidsgiveren som etter ferielovens §4, første ledd, bestemmer ferietiden. Det er da meget som taler for at oppsigelse fra en arbeidstakers side ville komme i annen stilling enn hvor det som her er arbeidsgiveren som sier opp.

       Slik jeg ser på Susægs prinsipale krav, finner jeg ingen grunn til å gå inn på det subsidiære. Jeg vil bare bemerke at kravet kunne være gjort gjeldende for Høyesterett uten motanke.

       Saksomkostninger er ikke påstått fra noen av sidene.

       Jeg stemmer for denne

dom:

       Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

       Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

       Dommerne Gaarder, Nygaard og Berger: Likeså.
Side 471

       Av byrettens dom (sorenskriver Arne Kr. Meedby):

       - - -

       Den 4. juni 1963 varslet bedriften ved oppslag på arbeidsplassene at samtlige arbeidere skulle ta fellesferie fra og med lørdag 13. juli til og med søndag 4. august 1963.

       Den 11. juni 1963 ble Nils Susæg skriftlig sagt opp med 1 måneds varsel regnet fra 30. juni. Oppsigelsen var grunngitt med at bedriften skulle avvikle sin virksomhet i Bogen.

       Ferien ble gjennomført etter planen også for Susægs vedkommende. Dagen etter at ferien var avviklet, den 5. august 1963, møtte Susæg på arbeid igjen, idet han var av den oppfatning at han ikke hadde fått lovlig oppsigelsesvarsel.

       Ved brev fra bedriften av 21. august ble han så oppsagt til fratredelse på dagen.

       Etterat Susæg selv og gjennom sin fagforening og sitt fagforbund forgjeves har gjort gjeldende overfor bedriften at han har krav på lønn i ny oppsigelsestid, har advokat Sunde, Oslo - etter forgjeves forliksmegling - ved stevning av 2. desember 1964 reist sak mot Narvik Mek. Industri A/S med krav om prinsipalt lønn i lovlig oppsigelsestid, subsidiært lønn i ny ferietid. - - -

       Retten skal bemerke:

       Etter bevisførselen kan retten ikke finne at Susæg har godtatt den oppsigelsesordning bedriften har gjennomført og derfor skulle være avskåret fra å påberope seg det oppsigelsesvern Arbeidervernloven gir ham. Det ansees godtgjort at Susæg såvel umiddelbart før ferien ble bestemt som etter den var avsluttet tok skritt til å gjøre det klart for bedriften at det måtte gis nytt oppsigelsesvarsel.

       Retten vil så ta for seg de grunnlag saksøkeren bygger sitt krav på og anser det praktisk å behandle det subsidiære grunnlag først. Dette grunnlag har nemlig fått offisiell støtte i de uttalelser Direktoratet for statens arbeidstilsyn har gitt i saken.

       Det er på det rene at ferielovens §5 forbyr en arbeidsgiver å legge ferien i oppsigelsestiden. Lovgrunnen for denne bestemmelse er klar: I oppsigelsestiden skal arbeidstakeren være opptatt med å søke seg nytt arbeid. I ferietiden skal han være fritatt for en slik innsats. Arbeidervernlovens bestemmelser i §§41 og 42 om oppsigelsestidens lengde sier på sin side intet om den kollisjon som oppstår når oppsigelsestiden faller sammen med den fastlagte ferietid. Retten har hverken i teori eller rettspraksis funnet noen avgjørende løsning på dette spørsmål.

       Direktoratet for statens arbeidstilsyn har i en uttalelse som er avgitt i anledning av saken tatt det standpunkt at vedkommende arbeidstaker vil være berettiget til ny ferietid som følge av at den ferie han ble gitt i oppsigelsestiden var i strid med ferielovens §5. En slik ordning fører normalt til at arbeidstakeren vil få utbetalt dobbel feriegodtgjøring - både den som er utbetalt under den alt gjennomførte ferie og den godtgjøring han nødvendigvis må ha for å gjennomføre en ny ferie. Det er også dette standpunkt saksøkeren tar subsidiært i denne sak.

       Retten kan ikke finne at den løsning som her er nevnt fremstiller seg som rimelig og naturlig. Det er riktignok så at arbeidsgiveren etter
Side 472
ferielovens §19 kan straffelles dersom han lar utbetale feriegodtgjøring i strid med loven. Men fra dette ansvar kan man ikke uten videre slutte at han skal være forpliktet til å yte den feriegodtgjøring han har utbetalt i forbindelse med en ulovlig gjennomført ferie - nok en gang til gjennomføring av en ny, men nå lovlig ferie. Retten er klar over at det foreligger et par underrettsdommer som fastslår at feriegodtgjøring som gjennom et opptjeningsår feilaktig er blitt utbetalt for hver lønningsperiode i tillegg til den ordinære lønn, skal betales på nytt når ferien skal tas. Den løsning som disse dommer gir anvisning på er simpelthen et resultat av at vedkommende arbeidstaker ville bli stående økonomisk på bar bakke i sin ordinære ferietid om han ikke skulle få sin opptjente feriegodtgjøring utbetalt ved feriens begynnelse. En slik løsning er forståelig. Men noe ganske annet er det å kreve at en arbeidsgiver som har latt en arbeidstaker faktisk ta ferie i oppsigelsestiden, umiddelbart etter skal betale den samme godtgjøring nok en gang. Man må her ha for øye at arbeidstakeren, slik som i vår sak, virkelig har tatt sin ferie. Susægs ferie har altså ikke vært influert av at den har vært ulovlig plassert i oppsigelsestiden. Susæg har forklart at han betraktet ferien som lovlig, idet han etter det standpunkt han og hans fagforening tok, krevet å bli meddelt nytt, lovlig oppsigelsesvarsel.

       Retten finner således ikke at saksøkeren kan gjøre krav på ny (dobbel) feriegodtgjøring.

       Den prinsipale påstand grunner saksøkeren på at han hadde krav på å bli meddelt ny lovlig oppsigelsesfrist, dersom bedriften ønsket å bringe arbeidsforholdet til opphør etter ferietidens slutt. Bedriften måtte i så fall gitt ham varsel til fratredelsen ved arbeidstidens slutt den 30. september.

       Bedriften gjør som alt nevnt gjeldende at kravet på lønn i lovlig oppsigelsestid er oppfylt ved at bedriften faktisk har sysselsatt ham etter feriens slutt 4. august i det antall dager som ferien beslagla av oppsigelsestiden i juli måned.

       Det spørsmål som her foreligger beror på en tolkning av arbeidervernlovens bestemmelser om oppsigelsestidens lengde.

       Etter lovens ordlyd i §41 nr. 2 skal fristen være minst 1 måned til utløp ved slutten av en kalendermåned.

       Av denne ordlyd følger etter rettens forståelse at arbeidsgiveren er forpliktet til å la oppsigelsesvarslet løpe sammenhengende til slutten av en hel kalendermåned. Det vil med andre ord ikke være adgang til å bryte oppsigelsestidens lengde innenfor kalendermåneden og, slik som bedriften har gjort i dette tilfelle, la noen del av den løpe videre etter utløpet av den måned oppsigelsestiden er lagt til. Vil man foreta et slikt brudd må man sørge for at det gis et nytt varsel til utløp ved slutten av en etterfølgende kalendermåned.

       Dette resultat følger som nevnt av ordlyden i lovens §41 nr. 2.

       Det er av saksøkerens prosessfullmektig understreket at det eneste unntak arbeidervernloven gjør fra bestemmelsen om 1 måneds sammenhengende varsel finnes i lovens §31 nr. 2, hvor det i 2. punktum i denne bestemmelse sies at oppsigelsesfristen kan forlenges dersom svangerskapspermisjoner faller i en på forhånd fastsatt oppsigelsestid.
Side 473

       Retten ser det slik at denne sistnevnte bestemmelse underbygger det syn som retten har på lovens §41 nr. 2.

       Det er også av saksøkerens prosessfullmektig nevnt at i fall man går med på å avbryte den løpende månedsfrist i §41 nr. 2 vil resultatet nødvendigvis måtte bli at man tillater det samme brudd hvor §41 nr. 1 kommer til anvendelse med et oppsigelsesvarsel på 14 dager. Man vil da kunne komme i den situasjon at en arbeidstaker må nytte 1 uke til å søke seg om etter arbeide, deretter ta lovbestemt ferie, og så atter ta fatt på å søke seg nytt arbeide i de resterende 8 dager av oppsigelsestiden.

       Retten kan ikke se det anderledes enn at en slik ordning vil måtte virke urimelig for vedkommende arbeidstaker og stå i direkte strid med forutsetningen om en sammenhengende oppsigelsestid.

       Retten er etter dette kommet til at saksøkerens prinsipale påstand skal tas til følge.

       Om selve lønnskravets størrelse er det ingen tvist mellom partene. Dette utgjør kr. 1.788,70 med renter. - - -