Advokatfirmaet DA MNA
|
Brannsprøytedommen Rt. 1967/727 Dommer Roll-Matthiesen: Ingeniør Arthur Røed reiste ved stevning av 30. juni 1961 sak mot Ankerløkkens mek. Verksted A/S og Maskin A/S Ankerløkken med krav om erstatning for misligholdelse av kontrakter om fabrikasjon og salg av en motorbrannsprøyte. Oslo byrett avsa den 17. juni 1963 dom med denne domsslutning: « Ankerløkken mek. Verksted A/S og Maskin A/S Ankerløkken frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke. » Arthur Røed påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten som var satt med to fagkyndige domsmenn, avsa den 14. september 1964 dom med slik domsslutning: « Byrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for lagmannsretten
betaler ingeniør Arthur Røed til Ankerløkken mek. Verksted A/S og Maskin A/S
Ankerløkken 2 500 - totusenfemhundre - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom. » Saksforholdet fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Arthur Røed har påanket dommen til Høyesterett. Han gjorde i ankeerklæringen prinsipalt gjeldende at lagmannsrettens dom måtte oppheves fordi den ene domsmann var ugild etter domstollovens §108 på grunn av at domsmannen var representant for en utenlandsk motorbrannsprøye, noe Røed først ble bekjent med etter at lagmannsrettens dom var avsagt. Under prosedyren for Høyesterett er denne anførsel ikke opprettholdt, idet Røed erklærte at han nu er mest interessert i å få en realitetsavgjørelse i saken. Jeg finner derfor ikke grunn til å komme nærmere inn på spørsmålet, men jeg tilføyer at etter det som foreligger opplyst var domsmannen ikke ugild. Arthur Røed har i det vesentlige anført det samme som for byretten og lagmannsretten, og jeg henviser herom til disse retters domsgrunner. På grunn av den mangelfulle utførelse av sprøyten og den utilstrekkelige salgsinnsats, må ankemotpartene være forpliktet til å betale erstatning. Det må også etter Røeds mening antas at ankemotpartene er forpliktet til å betale erstatning uten hensyn til skyld på grunn av garanti. Han har nedlagt sådan påstand:
Ankerløkken mek. Verksted A/S og Maskin A/S Ankerløkken dømmes til å betale ingenør Arthur Røed saksomkostninger for alle retter.» Ankerløkkens mek. Verksted A/S og Maskin A/S Ankerløkken har nedlagt følgende påstand: «Lagmannsrettens dom stadfestes. Den ankende part dømmes til å betale saksomkostninger for Høyesterett til motpartene.» Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Oslo byrett til avhør av Arthur Røed og 11 vitner hvorav 2 er nye for Høyesterett. Blant vitnene var også disponent for Ankerløkkens mek. Verksted A/S Per Børresen, som avga partsforklaring for de tidligere retter. Det er fremlagt noen nye dokumenter. Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som for byretten og lagmannsretten. Jeg er kommet til samme resultat som byretten og lagmannsretten, og jeg slutter meg i det vesentlige til det som er anført av disse retter. Etter prosedyren for Høyesterett tilføyer
jeg at Røeds anførsel om erstatningsansvar på objektivt grunnlag er begrunnet
med at kontraktene må sies å inneholde en garanti for at ankemotpartene Jeg skal hertil bemerke at kontraktene etter min mening ikke gir noe grunnlag for en slik garanti. Ved kontraktene overdrog Røed til ankemotpartene eneretten til fabrikasjon og salg av brannsprøyten mot avgift for hver solgte sprøyte. Utenom dette skulle det ikke betales noe, og det må være klart at enhver betalingsplikt bortfalt i og med at verkstedet på saklig og forsvarlig grunnlag fant ikke å kunne fortsette fabrikasjonen. Etter det anførte vil lagmannsrettens dom bli å stadfeste. Jeg er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Røed må etter resultatet også betale saksomkostninger for Høyesterett. Jeg stemmer for denne dom:Lagmannsrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Arthur Røed til Ankerløkkens mek. Verksted A/S og Maskin A/S Ankerløkken 5 000 - fem tusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Bendiksby, Hiorthøy og Thrap: Likeså. Av byrettens dom (dommer A. H. Hillestad): Saksøkeren ingeniør Arthur Røed som
gjennom en menneskealder hadde arbeidet innen brannvernetaten, som brannvernsjef
i forskjellige kommuner og som salgsingeniør innen firmaer som forhandlet
brannvernmateriell, begynte i de første år etter krigen å interessere seg for
konstruksjonen av en norskbygget brannsprøyte som kunne ta opp konkurransen med
de utenlandske merker på markedet. Han innledet et samarbeid med Marinens
Hovedverft som ønsket å ta opp en passende produksjon til supplering av sin øvrige
virksomhet og som derfor hadde påbegynt konstruksjonen av en motorbrannsprøyte.
Etter avtale tilså ingeniør Røed konstruksjonsarbeidet ved Verftet og deltok
i utformningen av den, idet det var forutsetningen at han skulle få andel i
salget. Vedkommende sprøyte fikk betegnelsen Normann 800, idet dens ytelse ble
regnet til 800 l. pr. min. Både Verftet og ingeniør Røed ble imidlertid
straks klar over at denne modell ikke var helt tilfredsstillende, idet den burde
hatt noe større kapasitet, likesom den ikke burde vært utstyrt med vannavkjølet
motor, slik den var, men med luftavkjølt. På den tid kom det nemlig på
markedet en luftavkjølt Volkswagen-motor for I 1956 var modellen ferdig forarbeidet og ble demonstrert forskjellige steder med tilfredsstillende resultat, og fikk gunstig omtale i fagtidsskriftene. Den fikk navnet « Normann 1000 », idet den ydet 1000 l pr. min. Etter nærmere overveielse kom Verftets ledelse imidlertid til at sprøyten ikke var helt vel-egnet til suppleringsproduksjon der, slik man hadde tenkt seg. Den måtte nemlig vesentlig monteres av ferdigkjøpte deler, og produksjonen av den ville derfor bli lite arbeidskrevende i forhold til den kapital som skulle til. Videre måtte den serieproduseres hvis den skulle kunne fremstilles til en konkurransemessig pris, og begge disse forhold gjorde at Verftet fant at man heller burde få den satt i produksjon ved et annet verksted, helst ett som også hadde et velegnet salgsapparat. Man fikk først kontakt med Stenbeks Verktøyfabrikk, Kongsberg, som var interessert, men som av forskjellige grunner ble hindret fra å påta seg oppgaven. I stedet fikk man kontakt med Ankerløkkens Mek. Verksted på Hamar, som hadde hørt om den ny-konstruerte sprøyten, og som gjorde henvendelse til Verftet i den anledning. Sommeren 1956 var disponent Børresen ved Ankerløkken mek. Verksted, i det følgende kalt Ankerløkken, på Verftet og konfererte om saken bl.a. med ingeniør Røed og resultatet ble at Ankerløkken i et brev av 6. juli 1956 erklærte seg interessert, men uttalte at det var vanskelig straks å binde seg til en langsiktig avtale om produksjon av sprøyten. Verkstedet ville imidlertid gå inn for bygging av 10 sprøyter og i tilfelle skrive kontrakt når arbeidet med produksjonen var så langt fremskredet at man følte seg sikker på saken. Den 13. februar 1957 ble det inngått kontrakt mellom Marinens Hovedverft på den ene siden og Ankerløkken og ingeniør Røed på den annen side, om at de to sistnevnte fikk retten til å fabrikere og selge motorbrannsprøyten « Normann 1000 » mot en lisensavgift på kr. 100 for hver fremstillet og solgt sprøyte inntil 1000 stk. Fabrikasjonen skulle igangsettes straks. Den forarbeidede modell og alt materiell, tegninger m.v. som Verftet hadde ble stillet til disposisjon. Den 21. februar 1957 ble det videre inngått kontrakt mellom Ankerløkken og Røed hvoretter Ankerløkken fikk eneretten til produksjonen av sprøyten mot en godtgjørelse til Røed på kr. 100 av hver solgt sprøyte inntil 1000 stk. I en særskilt passus i kontrakten var det tatt inn bestemmelse om at eventuelle forandringer og/eller forbedringer av sprøyten bare måtte finne sted i samarbeid med ingeniør Røed. Den 5. februar s. å. var det også inngått
avtale mellom Røed og Ankerløkkens salgsselskap Maskin A/S Ankerløkken, Oslo,
om at sistnevnte firma fikk eneretten til å forhandle sprøyten. Firmaet
forpliktet seg til « å gå effektivt inn for å bearbeide salget av
brannpumpen på det norske marked, gjennom demonstrasjoner, reklame og direkte
bearbeidelse av kundekretsen ved sine salgsingeniører », mens ingeniør Røed
på Da disse kontrakter ble inngått hadde Ankerløkken som forutsatt alt arbeidet med produksjonen en tid og hadde nesten ferdig en serie på 10 sprøyter. Disse ble ferdig våren 1957 og forhandlerfirmaets salgsingeører foretok demonstrasjoner av sprøyten på forskjellige steder sammen med Røed. Bl. a. ble det foretatt en demonstrasjon i Bergen hvor brannvesenet også fra nærliggende kommuner var tilsagt og kom til stede, og deretter lignende demonstrasjoner i Stavanger og Kristiansand. Senere ble det foretatt en tilsvarende demonstrasjonsrunde i Østfold. Disse demonstrasjoner ble foretatt med den sprøyten som var fremstillet ved Verftet. Til tross for at demonstrasjonene var vellykket kom det bare inn få bestillinger på sprøyten. En ble imidlertid levert til Bærum Verks Brannvesen i august måned 1957. Det oppsto nokså raskt en mislyd i motoren på denne sprøyte og ingeniør Røed ble i den anledning budsendt, visstnok i januar måned 1958. Han hevder at han på det tidspunkt ennå ikke hadde sett noen annen sprøyte av Ankerløkkens produksjon i ferdig tilstand og ble svært misfornøyd med sprøytens eksteriør. Den var forsimplet i forhold til den prototyp som var fremstillet ved Verftet under hans ledelse, skrev han i en rapport av 18. januar 1958. Den feil som var oppstått i sprøyten viste seg å skyldes at lagerforingene var blitt ødelagt etter å være gått tørre. Røed hadde i sin spesifikasjon over delene foreskrevet at lagerforingene skulle være av et kunststoff Ferrobestos La 3 som var forutsatt å være smøringsfritt. Det viste seg ved undersøkelse at verkstedet i stedet for hadde brukt et annet stoff Turbax, hvilket Røed fikk se da lagerforingene i den sprøyten som var levert til Bærum Verk ble nærmere undersøkt. I brev av 4. juni 1958 til Marinens
Hovedverft uttalte Røed sin sterke misnøye med Ankerløkkens produksjon og
foreslo at kontrakten med verkstedet skulle oppsies. Oppsigelsen fra Verftets
side ble dog ikke foretatt, men Røed skrev til Ankerløkken den 15. juli s. å.
og hevdet at verkstedet i vesentlig grad hadde misligholdt sine forpliktelser
overfor ham, hvorfor han betraktet kontrakten som annullert. Dette ble bestridt
fra verkstedets side og man tok opp arbeidet med en ny serie på 20 stk. av sprøyten.
Den 15. oktober 1958 fikk representanter for forsvarets bygningstekniske korps
etter anmodning anledning til å prøve sprøyten på Starum ved Gjøvik.
Enkelte representanter for verkstedet og salgsfirmaet var til stede, og
driftsingeniør ved Ankerløkken, H. Schjerven, ble også tilkalt etter
avholdelsen av prøven, for å diskutere sprøyten med de fremmøtte
representanter for forsvaret. Prøven viste et mindre gunstig resultat enn
ventet, idet sprøytens ytelser lå atskillig under prototypen fra Horten og
likeså betydelig under en tysk sprøyte av noenlunde tilsvarende størrelse,
Goliat VI. Under diskusjonen om sprøyten ble det fra forsvarets folk rettet
kritikk mot en rekke detaljer i konstruksjonen og man oppsummerte denne kritikk
i 12 punkter, hvor man foreslo forandringer. Rapporten om prøven og den nevnte
kritikk ble av Ankerløkken forelagt andre institusjoner til uttalelse,
deriblant også Marinens I januar måned 1960 ble kontrakten mellom Verftet og Ankerløkken annullert, idet retten til produksjonen av sprøyten ble overlatt til Trio Maskinindustri, Stavanger, som kjøpte av Ankerløkken de sprøyter som var produsert og ikke solgt, samt lageret av deler til den videre produksjon m.v. for i alt kr. 90 000.-. Det tilføyes at Trio Maskinindustri allikevel ikke har tatt opp produksjon av sprøyten og at kontrakten med dette firma også er annullert. - - - Retten skal bemerke: Den kontrakt ingeniør Røed inngikk med Ankerløkkens mek. Verksted inneholder ikke direkte noe pålegg til verkstedet om å gå inn for produksjonen av den brannsprøyte saken gjelder, men retten må allikevel bygge på at dette var en klar og bindende forutsetning i kontraktsforholdet mellom partene. I forholdet mellom Røed og det annet saksøkte firma, Maskin A/S Ankerløkken er det uttrykkelig fastslått at det forelå en plikt for salgsfirmaet til positivt å arbeide for salg av sprøyten. Spørsmålet er om de to firmaer, slik Røed hevder, har brudt disse plikter. Ved den bevisførsel som har funnet sted er det ikke fremkommet noe som tyder på at firmaene ikke har gått inn for å produsere sprøyten på beste måte og å selge den i størst mulig utstrekning. Produksjonssjef Schjerven ved Ankerløkken mek. Verksted har redegjort for hvorledes verkstedet tok opp produksjonen og forsøkte å overvinne de vanskeligheter man sto overfor i en ny og forholdsvis ukjent bransje, og retten finner ikke grunn til å tvile på at han og hans medarbeidere gjorde hva de kunne for å fremstille et tilfredsstillende produkt. Det er nok så at resultatet ikke ble helt tilfredsstillende. Som saksøkeren peker på er Ankerløkkens sprøyte av et vitne blitt karakterisert derhen at den var « av en mindre pen håndverksmessig utførelse og virker noe hjemmelaget ». Etter de opplysninger som foreligger må en bygge på at dette mindre heldige eksteriør i vesentlig utstrekning skyldes en uheldig leveranse av deksler fra en underleverandør, og at verkstedet i samråd med Røed brukte de deksler de fikk for å unngå forsinkelser. Det forelå nok også andre mindre heldige detaljer, som utformningen av gitteret m.v., men disse detaljer ble det fortsatt arbeidet med og etter uttalelse fra ingeniør Sv. Nilsen som på vegne av Verftet inspiserte produksjonen i august 1958, var detaljene på de siste sprøytene « noe penere » enn i de først leverte. Det var selvfølgelig ikke heldig at de første sprøytene var beheftet med slike skjønnhetsfeil, og særlig at man brukte uheldige lagerforinger. Men en må gi de saksøkte medhold i at det ikke er noe unaturlig i at det kan forekomme slike uhell ved starten av en produksjon, og i alle fall var de forhold det gjaldt ikke av slik karakter at de kan reise noen tvil om Verkstedets vilje og evne til å produsere brannsprøyten på en tilfredsstillende måte. Det tilføyes at det om begge de to sprøyter som det er gitt nærmere opplysning om under saken, er sagt at de etter å være blitt reparert fungerer fullt tilfredsstillende. Det er heller ikke ført noe bevis for
sviktende vilje fra salgsfirmaets Fra saksøkerens side er det særlig lagt vekt på at firmaet ikke i tilstrekkelig grad har søkt å få i stand salg til sivilforsvaret som var en forholdsvis stor avtager av brannsprøyter. Etter vitneforklaringene fra kontorsjef Kahrs Petersen i Sivilforsvaret og den daværende disponent i salgsfirmaet, Kolderup, må retten tvert imot bygge på at det ble gjort atskillige anstrengelser for å oppnå leveranser til sivilforsvaret. Riktignok ble en anmodning fra Kahrs Petersen om utlån av en sprøyte til prøve ikke etterkommet, men dette var på et så sent tidspunkt at firmaet hadde stoppet produksjonen. Det kan spørres om ikke det dårlige
salgsresultat kan tilbakeføres til at sprøyten var blitt « forsimplet » slik
saksøkeren hevder, og at verkstedet med de sprøyter de leverte ikke oppnådde
tilfredsstillende resultater, hvilket de praktiske prøver fra Starum synes å
tyde på. Heller ikke for dette er det ført noe bevis. Etter hva det er opplyst
skjedde de første demonstrasjoner for kommunene rundt i landet med den sprøyten
som var fremstillet i Horten, og det var altså denne som dannet det vesentlige
grunnlag for salgsarbeidet, og til tross for denne sprøytens meget
tilfredsstillende eksteriør og gode ytelse lyktes det ikke å oppnå salg. Det
er ikke gitt noen opplysning under vitneførslen som tyder på at det underhånden
hadde spredt seg kjennskap til at Ankerløkkens produksjon ikke lå fullt på høyde
med prototypen. Retten må derfor bygge på at det som nevnt var en viss skepsis
overfor den nye konstruksjon, og at dette var grunnen til at salget sviktet. Det
er mulig at denne skepsis var ubegrunnet og at den burde vært overvunnet av
selgerne, men dette har retten ikke fått tilstrekkelig materiale om til å
kunne bedømme. I alle fall måtte det formentlig være ingeniør Røed som i
tilfelle skulle gitt selgerne de nødvendige argumenter til å overvinne
forbrukernes skepsis, og det er mulig at det for så vidt kan ha vært en svikt
i samarbeidet mellom partene, men etter det som er kommet frem kan retten ikke
legge skylden for dette på de saksøkte alene. Det synes som om Røed ikke
hadde tilstrekkelig forståelse av de vanskeligheter som man hadde i
salgsarbeidet og at han i for stor utstrekning nøyde seg med å legge Nå er det på det rene at Ankerløkken i sin produksjon avvek på enkelte punkter fra tegninger og beskrivelser, og som saksøkeren peker på var dette i strid med kontraktsklausulen om at det ikke skulle foretas noen forandring uten å forelegge det for Røed. Etter de opplysninger som er gitt er det forståelig at verkstedet oppfattet de avvikelser som ble foretatt for å være av mindre betydningsfull art. Det ble oppfattet som forbedringer som konstruktøren ikke kunne ha noen innvendinger mot. Selv slike forbedringer skulle imidlertid også vært drøftet med Røed, men etter rettens oppfatning kan ikke disse avvikelser tillegges noen avgjørende betydning i forholdet mellom partene. Det er nemlig ikke kommet frem noe som viser at de forandringer det gjelder har hatt noen betydning for salget eller for at de på annen måte har påført Røed noen skade, og de kan da ikke gi grunnlag for et erstatningskrav fra Røeds side. Som alt nevnt må en etter vitneførselen oppfatte svikten i salget som en konsekvens av fagfolkenes skepsis for enkelte detaljer i Røeds konstruksjon, sammen med den innarbeidede posisjon de tidligere merker hadde. All den stund denne skepsis var så alvorlig at det ikke lyktes å selge mere enn 6 av de produserte 10 stk. og særlig i betraktning av at det ikke var noen tegn som tydet på en forandring av innstillingen overfor Normann 1000 blant det kjøpende publikum, kan man etter rettens mening ikke bebreide Ankerløkken at produksjonen ikke ble fortsatt. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Sverre Tessem, Gunder Egge og Petter Meyer med fagkyndige domsmenn, ingeniørene E. Rasch-Olsen og Julius Nicolaysen jr.): Lagmannsretten, som er satt med 2 sakkyndige domsmenn, er enig med byretten og slutter seg i det vesentlige til byrettens domspremisser. Ankerløkken mek. Verksted A/S hadde ikke tidligere noen erfaring med hensyn til produksjon av brannmateriell. Dette hadde verkstedet klart gitt uttrykk for overfor Røed, se således brev til Marinens Hovedverft v/ ingeniør Røed av 6/7 1956. Verkstedet hadde tidligere for det vesentlige laget grovere produkter, særlig redskaper for veivesen. Man kan ikke vente at produksjonen av en ny vare skal gå knirkefritt, og at produktet når det settes i serieproduksjon, skal bli like fullkomment som prototypen. Dette burde Røed vært klar over. De avvikelser som Ankerløkkens sprøyte hadde i forhold til prototypen kan under disse omstendigheter ikke betraktes som feil som betinger erstatning. Det bemerkes i denne forbindelse at Røed var på Hamar i januar 1957, da Ankerløkkens første sprøyte var på det nærmeste ferdig. Røed så da sprøyten og var med på en demonstrasjon. Røed fremholdt ved dette besøk at det hastet med å få sprøytene ferdige, fordi den nye brannloven var trådt i kraft 1/7 1956, og behovet for nye brannsprøyter var øket. Man er også enig med byretten i at det
ikke er godtgjort at Maskin A/S Ankerløkken ikke har gått inn for salget av
sprøyten, således som firmaet var forpliktet til etter kontrakten. Når salget av sprøyten mislyktes, var det fordi den ikke var istand til å konkurrere med de innarbeidede utenlandske motorsprøyter. Det er prisverdig at man forsøker å lage et norsk produkt som kan konkurrere med utenlandske. Men det er ikke nok at det er norsk for å kunne hevde seg i konkurransen, selv om det ellers er likeverdig med de utenlandske. Det vil ta adskillig tid å innarbeide det. Det norske marked for motorsprøyter er meget begrenset og kjøperne er mest offentlige institusjoner som må holde seg innenfor de bevilgede midler og er sterkt utsatt for kritikk. Det skal noe til at disse kjøpere våger å kjøpe et nytt merke istedenfor de prøvede. Dette er momenter, som Røed som fagmann burde vært klar over. Han har vært overdrevent optimistisk, når det gjaldt muligheten for salg. Det er forøvrig opplyst i forbindelse med muligheten av salg til Forsvaret at prisen på Normann 1000 lå høyere enn den innarbeidede tyske motorsprøyte Goliath VI. Lagmannsretten vil til slutt bemerke at det ikke foreligger noesomhelst holdepunkt for den av Røed fremsatte mistanke om at Ankerløkken skulle ha motarbeidet Røeds interesser ved bevisst å ha vanskeliggjort salget av Normann 1000. - - - |