Advokatfirmaet

DA MNA

Furusjødommen

Rettstidende 1979/1421

Furusjøen sett fra Vinjeronden i Rondane.

Dommer Christiansen: Tvisten gjelder ordningen av fisket i diverse vassdrag i Fron kommune i det felt som i utskiftningsforretning avholdt i årene 1856-58 blant annet ble benevnt Kvam Sameieskog. Innen utskiftningsfeltet ligger det vesentlige av Furusjøen, ca. halve Vålåsjøen, Orvillingen, Flakken og en rekke småvann, elver og bekker.

       Kvam Fiskerforening ble stiftet i 1933 for administrasjon av fisket i Furusjøen, Orvillingen og Flakken. I vedtektene var bestemt at fisket « forbeholdes S. Kvams innvaanere ». Foreningen ble reorganisert i 1947 under navnet Søre Kvam Fiskeforening - i det følgende kalt Fiskeforeningen. Den nevnte bestemmelse er beholdt i vedtektene. Fiskeforeningen har administrert fisket i samtlige vassdrag som tvisten gjelder, med utstedelse av fiskekort mot betaling, ansettelse av fiskeoppsyn m.v. Foreningen har ikke ført noe medlemsregister, men det er opplyst at samtlige innvånere som har møtt, har hatt stemmerett på årsmøtene.

       Grunneiere innen utskiftningsfeltet stiftet i 1974 foreningen Kvam Fiskesameige - senere kalt Fiskesameiget. Ved stevning av 11. september 1975 reiste Fiskesameiget sak med påstand om at Fiskeforeningen skulle kjennes uberettiget til å utstede fiskekort og oppkreve betaling herfor for de vann som ligger innenfor utskiftningsfeltet. Videre ble påstått at Fiskeforeningen skulle tilpliktes å fralegge seg inntekter av utstedte fiskekort for dette område for de siste 3 år til Fiskesameiget.

       Sør-Gudbrandsdal herredsrett satt med domsmenn avsa 15. september 1976 dom med slik domsslutning:

       Fiskeforeningen påanket dommen for så vidt gjelder domsslutningens punkter 1 og 3 til Eidsivating lagmannsrett, som den 11. november 1977 avsa dom med slik domsslutning:

       Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

       Søre Kvam Fiskeforening har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Prinsipalt gjøres gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at fiskeretten ikke tilkommer samtlige innbyggere i Kvam. Subsidiært gjøres gjeldende at det ikke foreligger noen mangler ved stiftelsen av Fiskeforeningen, og at vedtektenes bestemmelser i alle tilfelle er bindende også for grunneierne.

       Fiskeforeningen har i det vesentlige anført:

       Lagmannsretten har ved sin vurdering av rettsforholdene misforstått den upåankede underrettsdom av 1. juni 1725 om «Coelen Skov og Mark paa begge Sidder Laugen ». Denne dom - som fastslo at sakens tvisteområde var gått over fra å være statsalmenning til å bli privateid - omfattet ikke det felt som var gjenstand for utskiftning i årene 1856-58. Sistnevnte felt måtte i 1725 utvilsomt være statsalmenning.

       Bygselseddelen av 21. juni 1726 hevdes klart å vise at fiskeretten i den daværende statsalmenning tilkom samtlige innvånere i Kvam, og bestyrker opplysninger vi har fra gammel tid om den faktiske utøvelse av fisket. De fremlagte bygselsedler av 27. oktober 1773 og 26. februar 1796 har en annen ordlyd, men kan ikke forstås slik at fiskeretten nå bare tilkom gårdbrukere.

       Vannene og fisket var ikke medtatt i utskiftningsforretningen i 1856-58, hvor alene skogen m.v. i det som den gang ble benevnt Kvams Sameieskog/Kvams Almenning/Kvams Sameiestrekning ble delt mellom gårdsbrukene. Indirekte må det kunne sluttes av utskiftningen at fisket tillå alle sognets innbyggere i fellesskap. I referatet fra det møtet loddeierne avholdt 14. juli 1860 om fiskerettighetene, fremgår det uttrykkelig at disse rettigheter i Furusjøen og Vålåsjøen var bygslet av staten, og at de øvrige vann tilhørte sognet. Ingen av vannene ble således oppfattet som sameievann. Gårdbrukernes utleie av fiskerettene opphørte for øvrig etter bare 2 år, og det er nær å tro at dette måtte skyldes protester fra de berettigede. Senere er utleie ikke forsøkt.

       Først ved Høyfjellskommisjonens kjennelse av 16. august 1940 for 11te grenseoppgangsfelt antar Fiskeforeningen at Furusjøen og Vålåsjøen mistet sin status som statsalmenning. Dette innebar etter
Side 1423

Fiskeforeningens mening imidlertid ikke at vannene ble sameie mellom loddeierne i det tidligere utskiftningsfelt. Siden alle innbyggere i Kvam - hevdes det - fortsatt hadde fiskerett i vannene, gikk de dermed over til å bli bygdealmenning.

       Fiskeforeningens vedtekter fra 1933 av sier med rene ord at alle innvånere i Søre Kvam har fiskerett. Dette er i samsvar med ubrutt praksis i bygda. Alle innvånere har til enhver tid så langt man kjenner bakover fisket med all slags redskap på like linje med grunneierne uten protester fra disse. At alle innvånere har fiskerett, er også den alminnelige oppfatning i bygda. Overfor utenbygdsboende har det imidlertid vært reagert. At fiskeretten tilkommer alle innvånere, hevdes også å være i samsvar med rettsforholdene i nabodistrikter som det kan sammenlignes med.

       Selv om Høyesterett skulle komme til at eiendomsretten til de omtvistede vann er gått over fra staten til grunneierne, antar Fiskeforeningen at fiskeretten som almenningsrett ikke er bortfalt. Under enhver omstendighet har den ubrutte utøvelse av fisket medført at fiskeretten fortsatt må tilligge alle innvånere i Søre Kvam. Det er her vist til bestemmelsene om alders tids bruk og reglene i hevdslovens §8. Fiskeforeningen bestrider at det bare har vært tale om en tålt utøvelse. Endelig har Fiskeforeningen anført at grunneiernes passivitet her innebærer en stilltiende godkjennelse av innvånernes fiskerett.

       Subsidiært - for det tilfelle at Høyesterett kommer til at fiskeretten alene tilligger loddeierne i utskiftningen av 1856-58 - understreker Fiskeforeningen at stiftelsen av foreningen og vedtak om utstedelse av fiskekort har vært enstemmige. Da også de nevnte loddeiere var innkalt til stiftelsen, og loddeiere har møtt og deltatt i Fiskeforeningen, hevdes det ikke å kunne ha noen rettslig betydning at også utenforstående har deltatt. Det hevdes derfor at det er feil når lagmannsretten har funnet at Fiskeforeningen har vært uberettiget til å utstede fiskekort mot betaling i de nevnte vann.

       Søre Kvam Fiskeforening - som har hatt delvis fri sakførsel for de tidligere retter - har nedlagt slik påstand:

       Kvam Fiskesameige har tatt til gjenmæle og henholdt seg til herredsrettens og lagmannsrettens dommer. Fiskesameiget har for øvrig i det vesentlige gjort gjeldende:

       Fiskeforeningen har inntil nærværende sak kom opp konsekvent hevdet - blant annet i flere prosesser om fiskerett - at bare loddeierne i skogutskiftningen av 1856-58 er sameiere i de vassdrag tvisten gjelder. Det bestrides derfor at det foreligger noen festnet rettsoppfatning for det syn som Fiskeforeningen nå gjør gjeldende.

       Fiskeforeningen har rett i at dommen av 1. juni 1725 om « Coelen
Side 1424

Skov » m.v. ikke omfattet tvisteområdet, og at det her for så vidt er en feil i lagmannsrettens dom. Men den tilsvarende misforståelse av underrettsdommen som fogd Lyng gjorde seg skyldig i i sin befaringsbeskrivelse i 1800/1801, har dannet grunnlaget for rettsoppfatningen. Hele det felt hvor vannene ligger, hadde derfor i løpet av 1800-tallet tapt ethvert preg av almenning, hva også Høyfjellskommisjonen la til grunn.

       Hva spesielt angår vannenes rettsforhold, faller disse i to grupper. Bare Furusjøen og Vålåsjøen er av en slik størrelse at de i eldre tider må antas å ha vært underkastet noen egen almenningsrett. De øvrige vassdrag tvisten omfatter, er så små at det ikke er naturlig å skille deres rettsforhold fra landområdene omkring. Det er imidlertid i dag akseptert av grunneierne at ingen av vassdragene er underkastet ekslusiv eiendomsrett, men at alle eies i fellesskap.

       Hva så angår Furusjøen og Vålåsjøen, bestrides at det her er noen fast tradisjon for bruksutøvelse fra innvånernes side. Grunneierne var de eneste som hadde adgang til å sette opp fiskebuer ved den gang så avsidesliggende Furusjøen, og som også gjorde det. Men det erkjennes at det har vært tålt bruk fra innenbygdsboendes side med hensyn til fisket her som i andre bygdesamfunn.

       Det bestrides at man ved en ordtolking av de gamle bygselsedler fra 1700-tallet kan utlede noe rettsgrunnlag for andre enn gårdbrukerne. Og når vannene gikk over i privat eie, falt enhver almenningsrett bort. Noen særlig omstendighet som skulle ha opprettholdt en bruksrett til fisket, foreligger ikke. Blant annet kan det ikke utledes noe i så henseende av skogutskiftningen i 1856-58. Denne utskiftning ble oppfattet derhen at også skoggrunnen ble delt.

       Hva endelig angår Fiskeforeningens subsidiære standpunkt, bestrides at foreningen er noe lovlig organ for administrasjon av fiskerettighetene. Det er denne rådighet som tvisten i realiteten gjelder, samt utnyttelse av vassdragene ved eventuell regulering m.v. Fiskesameiget vil ikke endre reglene for selve fisket.

       Kvam Fiskesameige har nedlagt denne påstand:

       « Lagmannsrettens dom stadfestes.

       Kvam Fiskesameige tilkjennes sakens omkostninger for alle retter hos Søre Kvam Fiskeforening. »

       Til bruk for Høyesterett er det ved bevisopptak avhørt 5 partsrepresentanter, hvorav en er ny, og 5 vitner, hvorav 3 er nye. Det er fremlagt en del nye dokumenter. Saken fremtrer imidlertid for Høyesterett i det alt vesentlige i samme skikkelse som for de tidligere retter.

       Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere retter.

       Innledningsvis finner jeg grunn til å se på den alminnelige utvikling av eiendomsforholdene i tvistefeltet. Denne har som nevnt av partene vært noe annerledes enn lagmannsretten har lagt til grunn.

       Opprinnelig har tvistefeltet vært statsalmenning, men har i tidens løp i sin helhet mistet denne status. Ved den upåankede underrettsdom av 1. juni 1725 om « Coelen Skov og Mark paa begge Sidder
Side 1425

Laugen » hadde denne utvikling ennå ikke skjedd. Dommen ble imidlertid misforstått, slik at det etter hvert har dannet seg en tradisjon om en « Søndre Koloens bygdealmenning » av langt større dimensjoner enn « Coelen Skov og Mark ». Jeg viser til Høyfjellskommisjonens bemerkninger i kjennelsen av 26. juli 1947 i 23de grenseoppgangsfelt side 77. De fremlagte bygselsedler av henholdsvis 1726, 1773 og 1796 om fisket - som jeg senere kommer tilbake til - hviler også uttrykkelig på forutsetningen om at området er Kongens almenning.

       En vesentlig årsak til den nevnte misforståelse må antas å være den befaringsbeskrivelse fogd Lyng gav av Nordre Koloens kongealmenning i årene 1800-1801. Her opplyser Lyng om Søndre Koloen at denne, blant annet under henvisning til dommen av 1725, tilhørte Kvams anneks under Fron som bygdealmenning, dog så at « Fiskevandet Furusjøen » fremdeles etter « Jordebogen » tilhørte Kongen. Jeg viser til Høyfjellskommisjonens bemerkninger i kjennelse av 16. august 1940 i 11te grenseoppgangsfelt side 14.

       Da skogen ble utskiftet ved offentlig utskiftningsforretning i 1856- 58, har det ikke vært tvil om at denne var gått over til privat eie. Derimot synes det på dette tidspunkt i hvert fall å ha vært noe uklart hvordan det forholdt seg med eiendomsretten til Furusjøen og Vålåsjøen. Jeg viser til referatet fra sameiemøtet (loddeiermøtet) av 14. juli 1860, hvor det innledningsvis heter « ... med den Kvams Sogns Gaardbrugere af Staten byxlede Fiskerettighed i Furrusjøen og Vaalesjøen samt med de Sognet tilhørende Fiskevanne... ».

       At alle statens rettigheter i feltet var bortfalt, ble endelig avgjort ved de nevnte kjennelser av Høyfjellskommisjonen. I kjennelsen av 16. august 1940 var det imidlertid dissens m.h.t. Furusjøen. Det var enighet om at den del av sjøen som falt innenfor dette utskiftningsfeltet ved Elsvika, var statsalmenning i likhet med det tilstøtende landområde. Men kommisjonens formann - som dannet mindretallet - fant at det ikke forelå tilstrekkelig bevis for at vannet på Kvam-siden av feltgrensen hadde tapt sin karakter av statsalmenning. Jeg viser til kjennelsens side 83-84. Da imidlertid det område som nærværende sak gjelder, ble behandlet av Kommisjonen i kjennelsen av 26. juli 1947, nedla staten ingen påstand om at denne del av Furusjøen var statsalmenning, jfr. kjennelsens bemerkninger side 59.

       Skogutskiftningen av 1856-58 ble oppfattet som en deling av grunneiendomsretten. Selv om vassdragene ikke ble uttrykkelig nevnt ved utskiftningen, må jeg anta at forutsetningen var at også disse var privateid, bortsett kanskje opprinnelig fra Furusjøen og Vålåsjøen, jfr. den alminnelige regel som nå er nedfelt i vassdragslovens §1. I dag finner jeg det ikke tvilsomt at samtlige vassdrag etter den alminnelige regel tilhører grunneierne, som har antatt at vassdragene fremdeles ligger i sameie mellom dem. Den utøvelse av fiskeretten som har funnet sted fra andre enn grunneierne, og som jeg senere kommer tilbake Æil, har ikke hatt den karakter at det gjennom den kan være etablert noe særlig eierforhold til vannene. Er det her tale om rettigheter på grunn av utøvelsen av fisket, må det med andre ord etter min mening alene være tale om bruksretter. En slik
Side 1426

oppfatning av eierforholdene er så vidt ses også i samsvar med det Fiskeforeningen selv har gjort gjeldende tidligere.

       Opplysningene i saken om fisket i de omtvistede vassdrag opp gjennom tidene er spinkle.

       Lagmannsretten har lagt til grunn at alene gårdbrukerne i Kvam hadde fiskerett i statsalmenningen. Da jeg ikke kan se at spørsmålet har noen avgjørende betydning i saken, tar jeg ikke endelig stilling til det. Men det forekommer meg tvilsomt om lagmannsretten har dekning for sitt syn. Under enhver omstendighet er det på det rene at fisket har vært utøvet også av andre enn gårdbrukerne.

       Jeg nevner videre at jeg heller ikke kan se at det er avgjørende for saken hvordan bygselsedlene av henholdsvis 21. juni 1726,27. oktober 1773 og 26. februar 1796 om Kongens bortbygsling av Furusjøen og halve Vålåsjøen kan være å forstå, altså om det her er tale om en eksklusiv bortbygsling til gårdbrukerne, eller om hele bygdelaget nøt godt av bygselen. For det første kan det neppe trekkes noen bindende rettslige konklusjoner bare på grunnlag av ordbruken i disse gamle dokumentene, dertil kan formuleringene ha vært alt for tilfeldige. Hertil kommer at vi intet vet om bakgrunnen for bygselsforholdene. Siden bare grensevannene ble nevnt i bygslingene, er det meget som taler for at dokumentene alene tok sikte på klargjøring av rettighetsforholdene mot Sel, og ikke på fordelingen av fiskerettighetene mellom de innenbygdsboende. Under enhver omstendighet kan det senere i praksis ha skjedd en rettsutvikling på tvers av disse gamle dokumenter.

       Da de omtvistede vassdrag etter hvert ble oppfattet som privateid, falt en bruksutøvelse basert alene på mulige almenningsretter bort, jfr. blant annet dommen i Rt-1975-508. Derimot kan bruk ha vært utøvet slik at den bestod på et annet selvstendig rettsgrunnlag også etter at området gikk over i privat eie. Dette kan også ha gjeldt fisket.

       Hvorvidt fisket fra ikke-grunneiere i første del av det forrige århundre var av en slik karakter at det her måtte sies å være etablert en særlig bruksrett, er det ikke nok opplysninger til å fastslå. Men jeg finner heller ikke holdepunkter for det motsatte. Særlig nevner jeg at loddeiernes utleie av de fleste av de omstridte vassdrag i 1862 etter skogutskiftningen neppe kan ses som bindende bevis for at alene loddeierne da hadde fiskerett i vassdragene. Bortleien var bestemt til 10 år, men etter sameiets (Kollokassens) regnskaper synes leieforholdet bare å ha vart i 2 år. Dette kan skyldes mangelfulle regnskaper som det i dag er umulig å rekonstruere. Men det kan også skyldes at en eksklusiv utøvelse av fiskerettene medførte protester fra andre berettigede som vant frem med sitt syn, eller at et eksklusivt fiske ikke lot seg håndheve overfor bruken utenfor loddeierkretsen. Jeg tilføyer at jeg ikke kan se at Høyfjellskommisjonens kjennelser fra 1940 og 1947 inneholder noe av vesentlig interesse for det bruksrettsspørsmål som jeg her drøfter.

       Avgjørende for meg blir da det vi må kunne slutte rettsoppfatningen ut fra virksomheten til Fiskeforeningen av 1933, senere av 1947, sammenholdt med vitne- og partsforklaringene. Av dette
Side 1427

bevismateriale må det etter min mening trekkes den konklusjon at det fiske som i meget lang tid har funnet sted fra Kvams innvånere i de omtvistede vassdrag, har karakter av en rett og ikke bare er å anse som en tålt bruk.

       Bakgrunnen for stiftelsen av Kvam fiskerforening den 6. juni 1933 er ikke kjent. Ifølge de vedtekter som ble vedtatt, ble fisket som alt nevnt forbeholdt alle innvånere i Søre Kvam. Vedtektene regulerte videre alt fiske, således ikke bare stangfiske, men også fiske med oter og garn, og avgiftsplikten for fiske gjaldt alle. Det må antas at stiftelsen av foreningen skjedde etter offentlig kunngjøring, og fra stiftelsen av har så vel grunneiere - sameiere - som innvånere for øvrig deltatt i foreningens virksomhet.

       Under prosedyren for Høyfjellskommisjonen i 11te grenseoppgangsfelt gav advokat Konstad på vegne av gårdbrukerne i Søre Kvam i 1938 en utredning om Furusjøens rettsforhold, jfr. kjennelsen av 16. august 1940 67. Utredningen inneholder enkelte misforståelser, blant annet ble det opplyst at sjøen « i mange år (har) vært forvaltet av et særskilt styre, valgt av og blant de sameieberettigede ». Antakelig har advokaten ved senere undersøkelser funnet at dette ikke innebar riktighet, og han tok derfor initiativ til den reorganisering av Fiskeforeningen som fant sted i 1947. Advokatens betenkning om reorganiseringen er nå borte. Den 9. april 1945 gikk det imidlertid ut en innkallelse « i henhold til jordlovens §59 av eierne av Furusjøen, Orvillingen, Flakken, Glitre og Frya ». Det opplyses at « undertegnede som utgjør mer enn 1/5 av eierne... ønsker å få organisert samtlige eiere i en forening ». Men det er på det rene at innkallelsen gikk til samtlige som eide eller var brukere av matrikulert jord i bygda, og at disse hadde stemmerett på det « reorganiseringsmøte » som fant sted 7. desember 1947. Foreningens virkeområde ble da utvidet til samtlige vassdrag som nærværende tvist omfatter. Det er opplyst at man ved senere møter i Fiskeforeningen heller ikke har holdt på den nevnte restriksjon med hensyn til stemmeretten, og både grunneiere og andre innvånere har således hele tiden deltatt på like linje i foreningens virksomhet og underkastet seg dens vedtak.

       Først i den rettssak mellom Fiskeforeningen og Ingar Sletten som ble avgjort ved Sør-Gudbrandsdal herredsretts dom av 9. juni 1973, kan det ses å ha vært reist tvil om andre enn grunneierne rettslig sett kunne administrere fisket. Det var denne sak som var den ytre foranledning til stiftelsen av Fiskesameiget og dermed til nærværende tvist. Men helt inntil denne tid har altså Fiskeforeningen med aktiv deltakelse også av en rekke grunneiere administrert fisket i tvisteområdet uten innsigelse og under den uttrykkelige forutsetning at fisket tilkom alle innvånere. Jeg tilføyer at foreningens inntekter i sin helhet har gått med til dens virksomhet.

       Den myndighet Fiskeforeningen tiltok seg alt i 1933, må klarligvis ha bygd på rettslige forestillinger fra tidligere om at fiskeretten tilkom samtlige innvånere. Dette bekreftes etter min mening av de avgitte parts- og vitneforklaringer. Så langt tilbake som det er muntlig tradisjon, må det antas at utøvelsen av fisket i tvistefeltet har
Side 1428

skjedd på like linje mellom grunneiere og andre innvånere. Dette er for så vidt også bekreftet i partsforklaringen av Johannes A. Stakston, som har vært formann i Kvam Fiskesameige fra starten av. Han uttaler blant annet:

       « Etter vedtektene for Kvam Fiskesameige kan alle bygdefolk få kjøpe fiskekort på samme vilkår som sameigarane. Stakston ser det slik at både gardbrukarar og andre bygdefolk har hatt rett til å fiske i vatna, og han trur det har vore allmenn oppfatning i Kvam. Men det er berre sameigarane som har rett til å administrere fisket. »

       Av betydelig interesse er også at grunneierne har vært aktive til å håndheve sine fiskeretter overfor utenbygdsboende ved flere prosesser i tidens løp, mens det ikke har vært noen slik tvist med innenbygdsboende.

       Jeg er etter dette som alt nevnt ikke enig med lagmannsretten når den har lagt til grunn at innvånerne i Kvam ikke har en virkelig fiskerett i tvistefeltet. Grunneiernes unnlatelse av å manifestere sin nåværende rettsoppfatning overfor Fiskeforeningen kan, slik forholdene her ligger an, ikke ses som utslag av en villighet overfor Kvams innvånere som de når som helst skulle kunne gjøre slutt på.

       Jeg må etter dette ta stilling til spørsmålet om hvilken av de to foreninger som er berettiget til å administrere fisket ved utstedelse av fiskekort mot betaling og andre vedtak som tar sikte på å binde alle fiskende. Etter det syn de tidligere retter har hatt på selve fiskeretten, har de ikke funnet det påkrevet å drøfte dette spørsmål nærmere. Spørsmålet har for øvrig også vært lite drøftet i prosedyren for Høyesterett.

       Ved stiftelsen av Fiskeforeningen i 1933 er det ikke henvist til noen særlig lovhjemmel for opprettelsen. Noen rettslig nødvendighet var dette heller ikke. I medhold av våre alminnelige rettsregler var det intet til hinder for at de bruksberettigede sluttet seg sammen for å vareta sine interesser, og foreningen var lovlig stiftet ved de vedtak som fant sted. Men dersom noen fiskeberettiget som ikke var medlem av foreningen hadde motsatt seg den ordning av fellesbruken som fant sted gjennom vedtaktene, ville det reist seg spørsmål om det ikke trengtes en særlig hjemmel for å gjennomføre ordningen overfor vedkommende.

       En slik hjemmel fantes antakelig i den tidligere jordlovs §57, jfr. §59. Det fulgte av disse betsemmelser at i sameiestrekninger kunne et flertall av eierne avgjøre blant annet spørsmål om all fellesbruk innen sameiet, mens oppfatningen så vidt skjønnes var at bruksberettigede ikke hadde noen stemme. Det ble antatt at bestemmelsene også omfattet et fiske som lå i fellesskap, jfr. Landbruksdepartementets bemerkninger i Ot.prp. nr. 8 for 1955 om lov om innlandsfisket m.v. til §12 på side 20. Vedtak måtte fattes på fellesmøte av de berettigede, og dette måtte innkalles av minst en femtedel av disse. Til å forestå gjennomføringen av de vedtak som ble gjort og hva som dermed stod i forbindelse, kunne fellesmøtet velge et styre.

       Det var disse bestemmelser advokat Konstad viste til da han i
Side 1429

40-årene oppfordret Fiskeforeningen til å danne en « lovlig » forening, idet han var av den oppfatning at alene grunneierne hadde fiskerett i vassdragene. Under reorganiseringsmøtet 7. desember 1947 ble imidlertid ikke bare grunneierne, men også bruksberettigede gitt stemmerett. Hvor mange av møtedeltakerne som var grunneiere vet man for øvrig ikke, da det ikke ble ført noen protokoll i så henseende.

       Som allerede nevnt er det ikke tvilsomt at Fiskeforeningen både før og etter reorganiseringen i og for seg har vært en lovlig forening. Det rettslige tvilsspørsmål har alene vært om den også har hatt myndighet til å sette sine reguleringsvedtak ut i livet overfor ikkemedlemmer. I praksis har det imidlertid ikke her reist seg noen problemer før Fiskesameiget ble dannet i 1974. Jeg finner det ikke nødvendig å ta stilling til om Fiskeforeningens vedtak opprinnelig tilfredsstilte kravene i den tidligere jordlovs bestemmelser. Den lange tid som har gått, må etter min mening i alle tilfelle ha reparert de feil som i sin tid måtte ha funnet sted, idet samtlige grunneiere ved sin langvarige passivitet må anses for å ha godkjent foreningens vedtak om regulering av fisket.

       Bakgrunnen for opprettelsen av Fiskesameiget er den misforståelse at eierne av de eiendommer som var med i utskiftningsforretningen i 1856-58, er eneberettiget til fisket. Som det fremgår av det jeg alt har sagt, har eierne av vassdragene etter min mening ikke noen eksklusiv fiskerett i disse. Etter omstendighetene finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på hvordan man i dag skulle treffe nye vedtak om ordningen av fisket, jfr. nå lov om laksefisket og innlandsfisket av 6. mars 1964 §§24 og 25. Vedtak etter disse bestemmelser må treffes av de fiskeberettigede.

       Det følger av det jeg her har sagt at jeg ikke kan se at Fiskesameiget har noe krav på å overta administrasjonen av fisket i vassdragene ved utstedelse av fiskekort m.v. Fiskeforeningen blir derfor å frifinne.

       Kvam Fiskesameige har tapt saken i sin helhet. Saken har imidlertid vært tvilsom, og det skyldes ikke minst de uklarheter som hefter ved stiftelsen og bakgrunnen for Fiskeforeningen. Jeg antar derfor at saksomkostninger ikke bør ilegges for noen instans.

       Jeg stemmer for denne

dom:

       Dommer Blom: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

       Dommerne Schweigaard Selmer, Skåre og Mellbye: Likeså.

       Av herredsrettens dom (sorenskriver Olaf Sirnæs med domsmenn):

       I årene 1856 til 1861 ble det holdt utskiftingsforretning « til Udskifting og deling av Kvam sameieskov ».
Side 1430

       Innenfor utskiftingsfeltet ligger fiskevannene Furusjøen, Orvillingen og Flakken og en rekke andre småvann. Fisket i vannene er ikke behandlet av utskiftingsforretningen. Furusjøen som er det største vannet har visstnok i sin tid vært statsalmenning. I kjennelse av 16. august 1940 har dog Høyfjellskommisjonen - (som i henhold til høyfjellsloven av 8. august 1908 hadde til oppgave å trekke grenser mellom Statens grunn og vann) - med 2 mot 1 stemme antatt at Furusjøen ikke er statsalmenning. Flertallet uttaler bl.a.:

       « Og alle opplysningene fra senere tid viser at en ikke uten å rive opp i forhold som for lenge siden har festnet seg kan bruke bygselsedlene fra 1700-tallet som grunnlag for en avgjørelse om at vatnet i dag er statsalmenning. Det må her legges adskillig vekt på den presumpsjon det er for at vatnet har vært ansett for å være og er undergitt de samme rettsforhold som landstrekningene omkring vatnet. Bygselseddelen av 1726 bryter ikke denne presumpsjon. Vatnet omtales her som liggende « Udi Deres kongl. May.ts Almending til Froens Sogn » (uthevningen gjort her) men at landstrekningene omkring vatnet fra lang tid tilbake er utvilsom privateiendom (eller rettere ikke-statsalmenning) er på det rene... Det er forsåvidt nok å vise til utskiftingen i 1850-årene. »

       Den bygselseddel som høyfjellskommisjonen henviser til er utferdiget 21. juni 1726 av foged Svend Stenersen som uttaler at han « fæster og bøxler Amund Faarbrigt, Ole Leene og Ole Lillejefne på egen og samtl. Quams Indbyggeres weigne et udi deris Kongl. Mayst. Almending til Froens sogn og Quams Annex beliggende Fiskevand Furusiøen med halvdelen af Waalesiøen ... Hvilche Fiskevand som altid fra ældgamle tiide har waaren brugt af Deres Forfædre de herefter må nyde og beholde... ».

       Den 26. februar 1796 er bygselen fornyet ved bygselseddel hvori bl.a. er uttalt at foged Peter Christoffer Wølner « herved bygsler og fæster til bemeldte Iver Olsen Veikle, Ole Iversen Teige og Erik Olsen Klomstad med øvrige gårdbrugende almue af Kvams anex berørte Furusjøen og halve Vaalesjøens fiskevande, hvilke de under deres gaarde må bruge og benytte sig af på den måte som de derom mellom sig selv ere forenede, mod at de deraf årlig betaler de pågående kongelige skatter og jordebogsrettigheter samt ikke fiskeriet ruinerer eller tillater husmænd eller andre uvedkommende samme at ruinere ».

       Etterat den foran omtalte utskiftingen av Kvam Sameieskov var avsluttet i 1861 har sameierne i desember 1862 bortfestet fisket i Furusjøen og 9 andre vann hvoriblant Aarvillingen og Flakken. Dette fremgår av en forhandlingsprotokoll som er ført for sameiet (også kaldt kolokassen).

       Utenom foranstående foreligger ingen opplysninger om administrasjonen eller organiseringen av fisket innen utskiftingsfeltet før man kommer til 6. juni 1933. Det er da på et møte i Kvam ungdomslokale vedtatt « Vedtekter for Kvam fiskerforening ». Det heter her til å begynne med: « Foruten de for herredet gjeldende fiskevedtekter skal også herefter gjelde saadanne bestemmelser for Furusjøen, Orvillingen og Flakken.

       I §1 sies at « for fiskevannene velges et styre på 3 medlemmer ». Her omtales videre styrets oppgaver.

       I §2 bestemmes bl.a.: « Fisket forbeholdes S. Kvams innvaanere. Styret kan dog tillate utenbygdsboende som om sommeren oppholder sig på fjellet innen S. Kvams område aa fiske med oter og stang i 14 dage mot en avgift av kr.... ».
Side 1431

       I §5 er gitt bestemmelse om hvor mange garn et båtlag kan bruke i de enkelte vann.

       De øvrige vedtektsbestemmelser er uten interesse for nærværende sak. Det foreligger ingen opplysning om hvordan foreningen er blitt til, hvem som har innbudt til stiftelsen av foreningen, hvem som har møtt ved det konstituerende møte, eller hvem som kan bli medlem.

       På årsmøte 11. juni 1944 er under sak 2 protokollert: « Ble pålagt styret å få dannet en ny fiskeforening iflg. utredning fra adv. Konstad ».

       Det vites ikke hva advokat Konstads utredning har gått ut på. Den 9. april 1945 har 54 personer undertegnet følgende:

       « Begjæring om innkallelse av fellesmøte i henhold til jordlovens §59 av eierne av Furusjøen, Orvillingen, Flakken, Glitra og Frya.

       Undertegnede, som utgjør mer enn 1/5 av eierne av Furusjøen, Orvillingen, Flakken, Glitra og Frya, ønsker å få organisert samtlige eiere i en forening. Det er hensikten å fatte bestemmelser om ordning av fisket og eventuelt om hva som bør gjøres for å forbedre fiskebestanden.

       Til å vareta foreningens interesser og gjennomføre dens beslutninger er det hensikten å velge et styre.

       Vi begjærer herved innkallt et fellesmøte av eierne for å fatte de nødvendige vedtak. Til å foreta innkallelsen bemyndiges det nuværende styre i Kvam fiskeforening. »

       Det daværende styre i fiskeforeningen har deretter innkallt samtlige eiere av alle « busette bruk (matrikulerte og umatrikulerte) » i Kvam sokn (rote nr. 13-17).

       Konstituerende møte er holdt 7. desember 1947 på Kvam ungdomsskole « til dannelse av en lovlig fiskeforening som skal gjelde Furusjøen, Årvillingen, Flakken og Leintjønnene og de andre vann og bekker ».

       På møtet er det bl.a. vedtatt at « alle som har eller er bruker av matrikulert jord har stemmerett på møtet ».

       Den 18.4.1948 har foreningen vedtatt fiskeregler som bl.a. er gjort gjeldende for Furusjøen.

       I 1971 anla fiskeforeningen sak mot en av grunneierne ved Furusjøen (Ingar Sletten) og påsto at han - selvom han var grunneier - ikke hadde anledning til å fiske i Furusjøen uten å løse fiskekort som utenbygdsboende idet han bodde og hadde forretning på Otta. Fiskeforeningens påstand var « Saksøkte Ingar Sletten kjennes ikke fiskeberettiget i Furusjøen forsåvidt angår den del som ligger i Fron (Kvam) ».

       Ingar Sletten ble frifunnet. I rettens dom av 9. juni 1973 sies bl.a. i premissene:

       « Som foran nevnt begjærte en del av sameierne i 1945 innkallt et møte for å få fastsatt bestemmelser om ordning av fisket og eventuelt om hva som burde gjøres for å forbedre fiskebestanden. Den daværende jordlovs §57 bestemte at det i sameiestrekninger ved flertallsvedtak av eierne kunne avgjøres « spørsmål om ordning av deres fellesbruk innen sameiestrekningen, såsom av beite, slått m.v. ». Det var antatt at bestemmelsen også gjaldt for fiske og i den nye jordlov av 1955 ble dette uttrykkelig sagt i lovens §31. Bestemmelsen er nå tatt ut av jordloven og erstattet av §24 i innlandsfiskeloven av 1964. Det er her presisert det som var tidligere gjeldende rett, at fellesmøtet kan treffe bestemmelse om tiltak som tar sikte på en bedre utnytting av fisket og om fordeling av utgifter som følger av tiltaket.
Side 1432

       Både etter tidligere og nuværende bestemmelser er det bare de berettigede som kan treffe flertallsvedtak. Det var således en feil at styret i Kvam fiskeforening i 1947 innkallte alle brukere av matrikulert jord og at det på møtet ble vedtatt at alle disse skulle ha stemmerett. De vedtak som er fattet på møtet i 1947 samt de vedtak om fiskeregler som er fattet den 18. april 1948 er derfor ikke bindende for rettighetshaverne til fisket i Furusjøen. At de rette rettighetshavere ikke har protestert kan ikke ansees som en godtagelse av de beslutninger som er fattet av fiskeforeningen. Og under ingen omstendigheter kunne fiskeforeningen med bindende virkning for rettighetshaverne foreta noen innskrenking av deres fiskerett eller bestemme at deres fiskerett skulle være avhengig av om rettighetshaverne bodde i Kvam eller andre steder. Fiskeforeningen har som sådan ingen fiskerett i Furusjøen og er derfor heller ikke berettiget til å kreve at rettighetshaverne til fisket skal betale avgift i form av fiskekort. »

       Dommen er ikke påanket.

       Etter dommen har grunneierne innen utskiftingsfeltet i mars 1974 holdt møte for å få stiftet forening i samsvar med bestemmelsene i sameieloven og innlandsfiskeloven. Av de ca. 109 grunneiere møtte 59 opp. Det ble vedtatt mot 7 stemmer å stifte foreningen som har fått navnet Kvam Fiskesameie. En del representanter fra Søre Kvam Fiskeforening protesterte mot den nye forening idet de hevdet at den tidligere forening av 1947 var lovmessig stiftet og representerte samtlige innbyggere i Kvam.

       Etter forgjeves mekling har Kvam Fiskesameie den 11. september 1975 uttatt stevning mot Søre Kvam fiskeforening og i stevningen nedlagt sådan påstand:

       Retten skal bemerke.

       Som nevnt foran har høyfjellskommisjonen i sin kjennelse av 16. august 1940 uttalt at Furusjøen ikke lenger er statsalmenning og at det må formodes at vannet « har vært ansett for å være og er undergitt de samme rettsforhold som landstrekningene omkring vatnet ». Denne uttalelse gjelder riktignok bare Furusjøen, men må antas også å ha gyldighet også for de øvrige vann og bekker innen det felt som ble utskiftet i 1856-61.

       Hvis ikke annet bevises eller sannsynliggjøres, må man derfor anta at fisket innen utskiftingsfeltet var og fortsatt er et sameie som bare tilhører loddeierne innen utskiftingsfeltet.

       Saksøktes prosessfullmektig har anført at den fiskerett som gjøres gjeldende for « samtlige Quams indbyggere » ikke grunnes på festeseddelen av 1726, men at innbyggernes fiskerett har bestått før festeseddelen ble utstedt og at festeseddelen bare gir uttrykk for en tidligere etablert rettstilstand. Han hevder videre at den fiskerett som besto da vannet var statsalmenning er gått over til å bli en fellesrett for alle innbyggere i Kvam.

       Noe bevis for disse påstander er dog ikke ført, og retten kan ikke finne grunnlag for å anta at det er blitt en festnet rettsoppfatning at det foreligger
Side 1433

en allemanns-rett til fiske for alle innbyggere i Kvam. Hvis det var så at innbyggerne mente å ha en rett til fiske, ville det være påfallende at ingen har protestert mot å bli avkrevet avgift (fiskekort) for å utøve sin rett. Noen hjemmel for å pålegge sådan avgift hadde foreningen ikke. At alle (iallefall de som har stått som medlemmer av foreningen av 1933) har funnet seg i å måtte betale avgift for å kunne fiske, tyder på at det ikke har hersket den oppfatning at man hadde en ubetinget rett til fisket.

       Man må etter foranstående gå ut fra at det fiske som har vært foretatt av andre enn grunneierne innen sameiet, bare har vært tålt og tillatt av grunneierne så lenge fisket ikke skadet deres interesser.

       Foreningen av 1933 har ikke hatt noen rett til å disponere over eller administrere grunneiernes (loddeiernes) fiske idet den ikke har vært et lovlig organ for disse. Dette fremgår ikke minst av at den i 1944 er blitt tilrådet av advokat Konstad « å få dannet ny fiskeforening » og at det så i 1947 holdes møte « til dannelse av en lovlig fiskeforening ».

       Innkallelsen til dette møte er dog blitt sendt til langt flere enn de sameiere som ifølge daværende jordlovs §57 var berettiget til fisket og den reorganisering som fant sted på møtet i 1947 har derfor ikke gjort foreningen til et mer lovlig organ for sameiernes fiskerett enn den tidligere har vært, og de vedtak som er fattet er ikke bindende for sameierne. At det ulovhjemlede forhold fortsatt har bestått en rekke år, kan ikke frata sameierne deres rett til å få valgt et lovhjemlet organ overensstemmende med §24 i innlandsfiskeloven av 1961 og reglene i sameieloven av 1965.

       Etter foranstående blir post 1 i saksøkerens påstand å ta tilfølge.

       Når det gjelder saksøkerens krav om at saksøkte skal fralegge seg overskuddet fra 1.7.1973 antar retten at dette krav ikke kan føre frem fordi foreningens virksomhet har foregått upåtalt fra saksøkernes side i nærmere 40 år, og fordi foreningens virksomhet dog har kommet sameiernes fiskevann til gode. Det er videre uklart hvor stor del av overskuddet som skriver seg fra fiskekort for sameiernes område.

       Saken har vært såpass tvilsom at saksøkte har hatt grunn til å se rettens avgjørelse. Hertil kommer også at saksøkeren har tapt saken forsåvidt angår påstandens post 2. Hver av partene bør derfor bære sine omkostninger.

       Dommen er enstemmig. ---

       Av lagmannsrettens dom (lagmann T. Brun Fretheim, lagdommer Finn Midtskaug og ekstraordinær lagdommer, sorenskriver Knut Løken): ---

       Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan også i det vesentlige slutte seg til herredsrettens begrunnelse. Etter prosedyren for lagmannsretten skal en gå noe nærmere inn på en del spørsmål:

       Bygselbrevet av 27.6.1726 er utstedt av foged Svend Stenersen til tre navngitte personer « paa egen og samtl.Quams Indbyggeres Weigne » på fiskevannet Furusjøen med halvdelen av Vålåsjøen, « Hwilche Fiskevand som altiid fra ældgamle Tiide har waaren brugt af deris Forfædre ». Fiskeforeningen gjør gjeldende at bygselbrevet her gir uttrykk for en etablert rettstilstand og er bevis for at alle innbyggerne i Kvam hadde fiskerett i vannene i området før bygselbrevet ble utstedt. Det hevdes ikke at fiskerett for innbyggerne i Kvam er skapt ved bygselbrevet eller etter at dette ble utstedt.
Side 1434

       Bygselbrevet gjelder de deler av de to sjøene som ligger i Kvam, nærmere bestemt i tidligere Søre Koloens eller Kvams bygdealmenning, også kalt Kvam sameieskog. En liten del av Furusjøen, Elsvika, og omlag halvparten av Vålåsjøen ligger innenfor Nordre Koloen statsalmenning i Sel og omfattes ikke av bygselbrevet.

       Områdene er behandlet i Høyfjellskommisjonens kjennelse av 16.8.1940 for 11. grenseoppgangsfelt. Det var på det rene at landstrekningene omkring Furusjøen innen Kvam « fra lang tid tilbake er utvilsom privateiendom (eller rettere ikke-statsalmenning) » (s.76). Kommisjonens flertall, alle unntatt formannen, kom også til at Furusjøen utenfor Elsvika ikke var statsalmenning, og uttaler (samme side) bl.a. følgende:

       « Tar en for seg dokumentene fra 1700-tallet, matrikkelen av 1723 og bygselsedlene av 1726 og 1796, så må vel disse sies å peke i retning av at sorenskriveren i Nord-Gudbrandsdal har rett, når han i dommen av 1928 i Blekastadsaken uttaler at Furusjøen i gammel tid i sin helhet ble ansett som et statsalmenningsvatn - en uttalelse som Høyesterett så vidt skjønnes slutter seg til i sin votering i samme sak. Men om dette en gang har vært oppfatningen, så har den etter alt å dømme for lenge siden endret seg.... »

       Formannen var enig i at landstrekningene ikke lenger var statsalmenning, men fant det helt på det rene at Furusjøen i sin helhet i kjent tid hadde vært statsalmenning, og han fant det ikke bevist at denne rettstilstanden senere var forandret (s.77).

       Bygselbrevet av 1726 bygger åpenbart på den oppfatning at Furusjøen og landstrekningene omkring sjøen innen Kvam på den tid fortsatt er statsalmenning. Det er sagt uttrykkelig i bygselbrevet at Furusjøen med halve Vålåsjøen ligger « udi » Kongens almenning. Dette gjør det etter lagmannsrettens mening naturlig å forstå bygselbrevet slik at bygslingen skjer til alle som anses å ha fiskerett som bruksrett i almenningen. Etter NL 5-11-1 var det heller ikke tillatt å bygsle bort fiskevann i almenning til fortrengsel for dem som « haver Lod udi ».

       Spørsmålet blir da om oppfatningen var eller i statsalmenningstid hadde vært den at alle innbyggere i Kvam hadde fiskerett i almenningen, enten de hadde gårdsbruk eller ikke. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å anta dette. Fjeldlovkomitéen av 1912 gir i sin innstilling med henvisning til Gudbrandsdalskommissionens innberetning uttrykk for at fisket i Øyers almenningsvann er fritt for alle bygdens folk og at forholdet med et par unntak visstnok som regel er det samme for de fleste vann i andre almenninger i Gudbrandsdalen (s. 75). Komitéen er tilbøyelig til å tro at det er den herskende oppfatning i de fleste bygder at alle bygdens innvånere er berettiget til å fiske i almenningsvann og -elver (s.80). Fjeldlovkomitéen er imidlertid blitt imøtegått på dette punkt, og lagmannsretten kan heller ikke se at komitéen har dekning i Gudbrandsdalskommisjonens innberetning av 1882 (trykt 1884) for sine uttalelser vedkommende almenningsvannene i Gudbrandsdalen utenom Øyer. Lagmannsretten viser ellers til Hrd. i Rt-1938-741, særlig 743-44.

       Ved en upåanket underrettsdom av 1.6.1725 ble det fastslått at « Coelen Skov og Mark paa begge Sidder Laugen » ikke var statsalmenning, men tilhørte « Samptlig Gaarderne udi Qvams Annex » som felles mark. Området omfatter landstrekningene omkring Furusjøen innen Kvam. Ifølge dommen var saken reist av en del personer « paa egne og Samtlige Qvams Almues
Side 1435

Veigne ». Under navn av Kvam Sameieskov og Kvams Sameiestrækning ble området utskiftet i årene 1856-61. Verken i dommen av 1725 eller i utskiftningsforretningen 1856-61 er det sagt noe om fiskevann eller fiskerett i området. Men ved utskiftningen ble det lagt igjen et sameie til « Behov og Brænde for de af Bygdens Folk, der ligger ved Glitterosen i det saakaldte Luseby paa Moselunding og Fiskeri ».

       Det er på det rene at det ble utstedt flere bygselsedler på Furusjøen og halve Vålåsjøen etter at dommen av 1725 var avsagt, de siste kjente så sent som i 1773 og 1796. Men lagmannsretten finner ikke at dette gir grunnlag for å anta at andre enn sameierne etter dommen av 1725 hadde fiskerett i sjøer og elver innen sameiestrekningen. Fogdene fortsatte også å utstede bevillingssedler på plasser i sameiet. Først i 1770 ble det satt en endelig stopper for dette (Høyfjellskommisjonens kjennelse 13).

       Høyfjellskommisjonen (flertallet) fant ikke å kunne bruke bygselsedlene fra 1700-tallet som grunnlag for en avgjørelse om at Furusjøen var statsalmenning, og fant at det her måtte « legges atskillig vekt på den presumpsjon det er for at vatnet har vært ansett for å være og er undergitt de samme rettsforhold som landstrekningene omkring vatnet ». Lagmannsretten finner på samme måte at presumpsjonen må være for at bare sameierne etter dommen av 1725 hadde fiskerett i vann og elver innen sameiestrekningene, herunder Furusjøen (utenfor Elsvika) og halve Vålåsjøen.

       Foged Stenersen utstedte 19.6.1726 tre bygselsedler på deler av Imsdalen almenning. Her bygsles det på egne og « samtlige Almues Veigne ». På samme måte er som nevnt saksøkerne betegnet i dommen av 1725, men dommen går ut på at området tilhører gårdene. Bygselseddelen av 1796 er utstedt til den « gaardbrugende Almue ». På bakgrunn av det som er nevnt foran, finner lagmannsretten ikke å kunne bygge noe på at bygselbrevet av 27.6.1726 bruker betegnelsen « samtl. Indbyggere ». Ser en bort fra embetsmenn, synes ordene almue og innbyggere brukt på den tid på folk i en bygd som Kvam, å ha betydd omlag det samme. Dertil kommer at det trolig var ytterst få av de faste innbyggerne som ikke hadde slik tilknytning til en gård at de fikk fiske på gårdeierens rett. Og bygselbrevet av 27.6.1726 hadde trolig til formål å sikre eller verne fisket for de bruksberettigede innen Kvam mot bruk fra andre bygdelag, ikke å fastslå hvem i Kvam som hadde fiskerett.

       En bygselseddel på Furvsjøen og halve Vålåsjøen av 22.10.1773, som ikke er framlagt i saken, skal ifølge Solnørdal: Rettleiing i almenningslæren, 254, note 51, ha inneholdt opplysning om at fiskevannene hadde vært brukt under tre navngitte Kvamsgårder alene i mange år. På samme måte er det også mulig å forstå bygselseddelen av 1726. Ellers har en ingen opplysninger om bruken på 1700-tallet eller tidligere. Men det er opplyst at det i eldre tid bare var gårder (sameiere) som hadde buer i Luseby ved Glitterosen, jfr. sitat foran fra utskiftningen 1856-61, og en kunne neppe drive fiske av betydning i Furusjøen uten å overnatte. Til garnfiske trengtes det også båt.

       Det som ellers er opplyst fra tiden etter 1726 gir heller ikke grunnlag for å anta at rettsoppfatningen fra før den tid har vært som Fiskeforeningen hevder. Bygselsedlene av 1773 og 1796 støtter iallfall ikke Fiskeforeningens syn, og det neste en vet om disposisjoner over fiskevannene er at sameierne i et møte 14. juli 1860 drøftet hva som burde gjøres for å « ordne forholdet
Side 1436

med den Kvam Sogns Gaardbrugere af Staten byxlede Fiskerettighed i Furrusjøen og Vaalesjøen samt med de Sognet tilhørende Fiskevande » og i et møte i desember 1862 vedtok å leie ut Furusjøen og 9 andre vann innen skiftefeltet i 10 år. Møtereferatene gir etter lagmannsrettens mening klart uttrykk for at fiskevannene og fiskeretten etter sameiernes oppfatning tilhørte dem på samme måte som de utskiftede landstrekninger. Leien gikk inn i sameiekassen, den såkalte « Kolokassen ». Det er ingen opplysninger om protester mot utleien.

       At det ikke senere er oppstått fiskerett for alle innbyggere i Kvam, er på det rene, og lagmannsretten finner det ikke nødvendig å gå inn på det som er opplyst og anført fra den senere tid. ---