Advokatfirmaet
DA MNA
|
Advokatfirmaet
DA MNA
|
|
Pakkseddeldommen Rt. 1968/1188
Dommer Hiorthøy: I søksmål om
betaling for vareleveranser med krav om eiendomsforbehold og i tilfelle
utlevering mellom Trestandard A/S, Oslo, som saksøker og Halling Tekstil v/
Olav A. Nakken, Jevnaker, som saksøkt, avsa Hadeland og Land « Halling Tekstil v/ Olav A. Nakken frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke. » Trestandard A/S påanket herredsrettens avgjørelse til Eidsivating lagmannsrett, som avsa dom i ankesaken 27. november 1967; dommen har denne domsslutning: « Herredsrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Trestandard A/S til det offentlige innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne dom det beløp hvortil den beskikkede prosessfullmektig for Halling Tekstil høyesterettsadvokat Finn Thranas salær blir endelig fastsatt. » Trestandard A/S har erklært anke mot lagmannsrettens dom, og har ved beslutning av Høyesteretts kjæremålsutvalg 9. mars 1968 fått samtykke til anke til Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi. For Høyesterett har den ankende part nedlagt denne påstand:
Halling Tekstil v/ Olav A. Nakken har tatt til gjenmæle mot anken og har påstått lagmannsrettens dom stadfestet og Trestandard A/S dømt til å betale det offentlige saksomkostninger for Høyesterett som om saken ikke hadde vært benefisert. Ankemotparten har hatt bevilling til fri sakførsel så vel for lagmannsrett som for Høyesterett. De nærmere omstendigheter i saken og partenes tidligere anførsler fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett 10. juni 1968 med avhør av personalsjef R. Ø. Knarvang som representant for den ankende part, ankemotparten Olav A. Nakken samt ett vitne; alle har avgitt forklaring tidligere. Den ankende parts domskrav er for Høyesterett begrenset til å gjelde eiendomsretten til visse nærmere angitte vareleveranser. Han har ikke påberopt seg partenes tidligere forretningsforbindelse, og fra den annen side er det ikke bygget på at kjennelsen om stadfesting av akkord i ankemotpartens bo skulle ha vært påkjært. For øvrig står saken i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter. For Høyesterett gjelder tvisten som det
fremgår utelukkende gyldigheten av det påståtte eiendomsforbehold, og den
ankende part har knyttet sin prosedyre til de av motparten for de tidligere
retter og i anketilsvaret anførte innvendinger mot dette, nemlig: 1)
Forbeholdet er ikke tatt overfor rette vedkommende. 2) Det foreligger ingen
avtale mellom partene om eiendomsforbehold. 3) Eiendomsforbehold kan ikke tas
ensidig. 4) Når det gjelder spørsmålet om hvem som er rette adressat, har den ankende part, på samme måte som for lagmannsretten, anført at det må være tilstrekkelig når pakkseddelen med påtrykt eiendomsforbehold er kommet frem til den lagermann ved ankemotpartens bedrift som tok imot varene ved leveringen. Han har for så vidt henvist til og erklært seg enig i lagmannsrettens begrunnelse. Med hensyn til innsigelsen om at ingen avtale om eiendomsforbehold er kommet i stand, har den ankende part fremholdt at Trestandard helt fra bedriften ble startet i 1946 uten unntak har tatt eiendomsforbehold ved salg direkte til forbrukere. Og dette er etter hvert blitt alminnelig praksis ved bedrifter som har massesalg av standardiserte produkter. Forbeholdet må anses kjent og akseptert av potensielle kunder, og ankemotparten måtte derfor forstå at det ville komme til uttrykk i de dokumenter (pakkseddel og faktura) som inneholdt Trestandards aksept på bestillingen. Avtalen må anses sluttet ved leveringen, og selgeren måtte ha rett til å gå ut fra at kjøperen godtok de vanlige leveringsvilkår, herunder eiendomsforbeholdet; kravet om ordrebekreftelse, som ikke ble etterkommet, kan ikke her tillegges noen betydning; formålet med kravet var bare å påskynde leveringen, og det samme gjelder den forutgående telefonsamtale mellom partene. Den ankende part har i denne forbindelse henvist til avtalelovens §6 annet ledd, subsidiært første ledd, som han antar bør komme til anvendelse, - i hvert fall som et alminnelig prinsipp. Hovedtyngden i den ankende parts
argumentasjon gjelder spørsmålet om gyldigheten av et ensidig
eiendomsforbehold. At det må være adgang til å reservere seg ensidig, følger
etter hans mening av kontrakten, det ligger innenfor kjøpslovens ramme og
underbygges av et sterkt praktisk behov. Ifølge kjøpslovens §§14 og 15 kunne
det i dette tilfelle, i mangel av avtale om kreditt, ha vært krevd kontant
betaling, og selgeren kunne ha hindret at varene ble overgitt i kjøperens
besittelse så lenge kjøpesummen ikke var betalt. Kjøperen var interessert i
å få hånd om varene hurtigst mulig, og det må da ligge innenfor avtalen når
Trestandard, istedenfor å holde varene tilbake, forbeholder seg eiendomsrett og
således opprettholder den sikkerhet som kjøpsloven innrømmer en selger. Kjøperen
må like lite kunne motsette seg et eiendomsforbehold som han kan hindre at
selgeren gjør bruk av sin tilbakeholdsrett. Den ankende part har videre til støtte
for sitt syn henvist til kjøpslovens §28 annet ledd som gir selgeren adgang
til å heve kjøpet selv om salgsgjenstanden allerede er overgitt til kjøperen,
forutsatt at han må anses for å ha tatt forbehold i denne retning. Under de
foreliggende omstendigheter må et tilstrekkelig forbehold anses inneholdt i
avtalen, idet det må påvises særlige grunner for at selgeren skal antas å ha
oppgitt sin gunstige stilling ved kontantsalg. I det praktiske Den måte hvorpå eiendomsforbeholdet i dette tilfelle er tatt, spiller etter den ankende parts mening ingen rolle hvis man finner at forbeholdet kan tas ensidig. Men han har imøtegått lagmannsrettens bemerkninger om at fremgangsmåten ikke har vært fyllestgjørende, idet klausulen om eiendomsforbehold var lite iøynefallende. Bruken av eiendomsforbehold var notorisk, klausulen var tydelig og stod alene, og forbeholdet ville ikke ha kommet til uttrykk på annen måte om ordrebekreftelse hadde vært sendt. For øvrig hadde mottakeren en spesiell oppfordring til kontroll fordi han ikke hadde fått den forlangte ordrebekreftelse. Den ankende part er enig i at stillingen i forhold til akkordboet må være den samme som ved konkurs, slik at den forbeholdte eiendomsrett må være etablert før varene er overlevert til kjøperen, dvs. forut for det tidspunkt da stansningsretten er avskåret. I den foreliggende sak må imidlertid dette vilkår anses oppfylt; forbeholdet er tatt av selgeren før det kritiske tidspunkt, for så vidt som det var påtrykt pakkseddelen og således kom frem til kjøperen samtidig med overleveringen av varene. Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsretten, men da jeg begrunner dette noe annerledes, skal jeg gjøre særskilt rede for min oppfatning. Det står for meg som lite tvilsomt at
den ankende parts anførsel om at vilkåret om eiendomsforbehold må anses
kontraktsmessig vedtatt, ikke kan føre frem. Selv om det måtte forholde seg så
at det er blitt vanlig praksis å forbeholde eiendomsrett ved kjøp og salg av
denne art, kan dette åpenbart ikke medføre at kjøperen uten videre blir
bundet ved å motta varene, og dette heller ikke på den måte at han blir
bundet hvis han ikke protesterer innen en rimelig frist. Det er nok så at den
omhandlede klausul for de aller fleste vil fortone seg som betydningsløs; men
den betegner like fullt et avvik fra ellers gjeldende regler som innskrenker kjøperens
disposisjonsfrihet og kan komme hans øvrige kreditorer til skade. Etter mitt
syn på dette spørsmål er det ikke nødvendig for meg i denne forbindelse å gå
inn på om forbeholdet må anses tatt overfor rette vedkommende og på en
tilstrekkelig tydelig måte. I sistnevnte henseende er stillingen antakelig den
samme når det gjelder det neste hovedspørsmål, - gyldigheten av et ensidig
forbehold fra selgerens side. Heller ikke her synes det nødvendig å drøfte spørsmålet
om rette eller urette adressat; anerkjenner man først adgangen til ensidig
forbehold, er det trolig tilstrekkelig at forbeholdet blir meddelt kjøperen
samtidig med leveringen, uansett hvem av hans folk er mottaker. Skjønt mer
tvilsomt, er det muligens også riktig som anført av den ankende part, at det
under den nevnte forutsetning heller ikke spiller noen rolle om klausulen har fått
en Den ankende part har under henvisning til bestemmelsene i kjøpslovens §§14 og 15 fremhevet og bygget sin argumentasjon på at det i dette tilfelle dreier seg om et kontantsalg i kjøpslovens forstand. Av dette trekker han den slutning at når selgeren kan gjøre det mere, nemlig å hindre overlevering av salgsgjenstanden, må han også kunne gjøre det mindre: effektuere leveransen, men med tilknyttet eiendomsforbehold. Det står ikke for meg som uten videre klart at en her har å gjøre med et kontantsalg av den type kjøpsloven har for øye. Noen pris var ikke oppgitt ved leveringen, og heller ikke var det truffet avtale om når kjøpesummen skulle betales. Det kunne for så vidt, som fremholdt av ankemotparten, ligge like nær å søke tilknytning i bestemmelsen i kjøpslovens §12. Selv om man aksepterer karakteristikken kontantsalg og innrømmer selgeren den gunstige stilling kjøpsloven gir en selger pr. kontant, er likevel de slutninger den ankende part trekker av dette etter min mening uhjemlet. Praktisk sett kan en nok si at leveringsnektelse og eiendomsforbehold forholder seg til hverandre som det mere til det mindre, men rettslig sett er de vesensforskjellige. Jeg minner om det jeg før har sagt om hva et eiendomsforbehold kan innebære, og skal tilføye at det ligger utenfor kjøpslovens system og må ses på bakgrunn av reglene i pantelovgivningen. Adgangen til å ta eiendomsforbehold betegner et avvik fra forbudet mot løsørepant i panteloven av 1857 §1, som visstnok er akseptert i praksis, men ikke er uten betenkelighet og som i hvert fall må ha som forutsetning en avtale mellom partene. Om dette har det så vidt ses hittil vært enstemmighet i teori og rettspraksis. Jeg stemmer etter dette for at lagmannsrettens dom blir stadfestet, idet jeg skal bemerke at jeg ikke kan se at det er grunnlag for å behandle de to vareleveranser saken gjelder på forskjellig måte. Etter utfallet av ankesaken vil den ankende part måtte tilsvare saksomkostninger også for Høyesterett. Jeg stemmer for denne dom:
Dommer Mellbye: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, men jeg kan ikke helt slutte meg til hans begrunnelse. I all korthet ser jeg slik på saken: De omhandlede vareleveranser var ledsaget av en pakkseddel som ikke inneholdt noe om varens pris eller om betalingsvilkårene. Leveransen ble foretatt av en lastebilfører som ikke var forsynt med disse opplysninger og som åpenbart ikke hadde anledning til å kreve eller ta imot oppgjør. Det var derfor klarligvis forutsetningen at betalingen skulle erlegges senere, etter nærmere oppgave fra selgeren. Den ankende part må da bygge sitt krav om eiendomsforbehold på en avtale mellom partene. En slik avtale foreligger ikke etter min mening. Den måtte i tilfelle være istandbrakt ved at kjøperen tok imot varene uten reservasjon overfor klausulen i pakkseddelen. Jeg kan ikke tillegge dette forhold denne betydning. Det er nok for meg å peke på at pakkseddelens funksjon i avviklingen av kjøpet ikke gjør det naturlig å vente at den brukes som formidler av slike klausuler. Kjøperen hadde ingen foranledning til å ordne sin rutine ved varemottagelsen med dette for øye. Om den samme klausul i fakturaen vil være egnet som avtalegrunnlag lar jeg stå åpent. Dette er betydningsløst allerede av den grunn at en avtale basert på denne klausul i vår sak ville være istandbrakt for sent. Dommer Gundersen: Som dommer Mellbye. Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Hiorthøy. Justitiarius Terje Wold: Som dommer Gundersen. Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Finn Grøstad): - - - Saksforholdet er følgende: Halling Tekstil v/ Olav A. Nakken bestilte i telefon varer 3 ganger i løpet av 1963. Fakturaene for disse leveringer er datert 1.4.1963, 29.6. 1963 og 8.10.1963. Etter telefonbestillingene hevder saksøkte at han mottok ordrebekreftelser. Saksøker på sin side kan ikke huske hvorvidt ordrebekreftelser ble sendt. Etter bestillingen ble varene levert og sammen med disse mottok saksøkte en pakkseddel hvor det er påført ordene « Varene er Trestandard A/S's eiendom til de er betalt ». Noe senere mottok saksøkte de ovenfor nevnte fakturaer hvor det på forsiden er henvist til Trestandards salgsbetingelser som fremgår på baksiden av fakturaen. Her står blandt annet et eiendomsforbehold av samme type som det på pakkseddelen. Det foreligger ingen tvist mellom partene vedrørende disse leveringer, men retten har tatt dem med da de danner et nødvendig bakgrunnsstoff for tvisten oppstått ved at Halling Tekstil v/ Olav A. Nakken i brev av 9.10.1964 bestilte diverse varer for lagerinnredning. I bestillingen har saksøkte skrevet « Deres bekreftelse imøtesees ». Grunnen til at denne ordrebekreftelse
senere ikke ble sendt er noe uklar. Da saksøkte senere purret i telefon på
ordrebekreftelsen fikk han opplyst, hevder han, at det skjedde en omlegging av
Trestandards Den 11.11.1964 sendte saksøkeren varene til Jevnaker hvor saksøktes fabrikk ligger. Sammen med varene fulgte en pakkseddel hvorav varenes spesifisering fremgår. Nederst på pakkseddelens midtfelt står trykket det eiendomsforbehold som er nevnt ovenfor. Den 13.11.1964 ble det sendt faktura pålydende kr. 7.009.37. På fakturaens høyre side i overkant av midten står ordene « Varene er Trestandards eiendom til de er betalt ». Den 18.12.64 sendte saksøkte en ny bestilling på diverse varer. Også på denne bestilling er påført ordene « Deres bekreftelse imøteses ». Noen ordrebekreftelse ble heller ikke denne gang sendt. Varene ble levert den 22.1.1965 vedlagt en pakkseddel av samme type som forrige gang. Fakturaen pålydende kr. 5.848.66 med det påtrykte eiendomsforbehold, som er nevnt før, ble sendt 30.1.1965. Det bestrides ikke at varene er mottatt og at prisene er korrekte. Saksøker sendte purringsbrev på pengene utover våren 1965, men uten at noen innbetaling skjedde. Trestandard mottok i juli 1965 underretning om at Halling Tekstil var i likviditetsvansker og at det foregikk forhandlinger om underhåndsakkord. Underhåndsforhandlingene førte ikke frem og ved kjennelse av 6.1.1966 ble det åpnet offentlig akkord. Saksøkerens krav ble meldt i akkordforhandlingsboet den 24.1. d.å. Eiendomsforbeholdet ble bestridt av akkordstyret. Ved kjennelse av 25. april d.å. ble akkorden stadfestet og debitor gitt rådigheten over boet under kontroll. Av denne grunn er det at Halling Tekstil v/ Olav A. Nakken er saksøkt. Det er ikke reist innvendinger mot at Halling Tekstil er rett saksøkt. - - - Retten vil bemerke: Innledningsvis vil man påpeke at det ikke er tvilsomt at rettsinstituttet eiendomsforbehold har hjemmel i norsk rett. Man finner det ikke nødvendig å gå inn på hvorvidt det er tilstrekkelig å etablere eiendomsforbehold ved et ensidig dispositivt utsagn fra selgerens side. Det er heller ikke nødvendig for retten å gå inn på hvorvidt forbeholdet kan etableres så sent som ved varens levering. Retten finner nemlig under enhver omstendighet at eiendomsforbeholdet er fremsatt overfor urette vedkommende innen bedriften. Man er ikke enig med saksøkeren i at et eiendomsforbehold kan tas i en pakkseddel som er ment å følge varen og utleveres lagerpersonalet. Pakkseddelens oppgave er å gi mottager anledning til å kontrollere varen og ikke salgsbetingelsene. Salgs- og leveringsbetingelser må på dette tidspunkt vanligvis forutsettes å være et tilbakelagt stadium som mottageren av pakkseddelen ikke trenger å befatte seg med. Et særvilkår som et eiendomsforbehold
tross alt er, må selgeren etter rettens mening fremsette overfor de personer
som har med bestilling av varer og kontraktsinngåelser å gjøre. Retten er
enig med saksøkeren i at forbeholdet ikke nødvendigvis må fremsettes overfor
firmaets toppledelse, men finner dog at den som ønsker å ta et
eiendomsforbehold må sørge for at det fremsettes overfor en person innen
bedriften som har med denne del av kontrakten å gjøre. I det foreliggende tilfellet er ikke firmaets rette vedkommende satt i en slik posisjon at han hadde rimelig mulighet for å få underretning om eiendomsforbeholdet. Den faktura som i begge tilfeller ble sendt noen dager etter vareleveringen og som inneholder det tidligere nevnte eiendomsforbehold, finner retten er fremsatt for sent til å danne grunnlag for et lovlig tatt eiendomsforbehold. Selvom teori og praksis ikke er entydig klar i spørsmålet om hvorvidt gyldig eiendomsforbehold kan taes ensidig ved varens levering, så må det etter rettens mening være klart at et eiendomsforbehold ikke kan taes flere dager etter leveringen. Retten finner ikke å legge til grunn at saksøkte var klar over eller burde ha vært klar over at Trestandards kontraktsvilkår inneholder eiendomsforbehold. - - - Trestandard har gjort gjeldende at eiendomsforbeholdet i et hvert fall må gjelde for varene som ble levert den 22.1.1965. Forholdet er her at saksøkte da hadde mottatt pakkseddel og faktura fra forrige levering. Spørsmålet blir så på denne bakgrunn om saksøkte burde ha vært klar over forholdet ved levering nr. 2. Retten finner, under noen tvil, ikke å kunne legge dette til grunn. Man antar ikke at Olav A. Nakken selv eller en ansvarlig kontrollinstans innen bedriften hadde tilstrekkelig oppfordring til å kontrollere pakkseddel og faktura med henblikk på mulig eiendomsforbehold. Retten finner at selgeren plikter å ta et klart eiendomsforbehold og å sørge for at det kommer til rette vedkommende hos kjøperen. I nær sammenheng med det ovenfor nevnte står saksøkerens innsigelse om at saksøkte skulle ha reklamert. Retten finner, under samme tvil som ovenfor, ikke å kunne ta denne innsigelse til følge. Som det fremgår av det tidligere nevnte, fant man ikke at rette vedkommende hos saksøkte burde ha forstått at eiendomsforbeholdet ble forsøkt tatt ved mottagelsen av pakksedlene og fakturaene. De personer som gjennomgår disse papirer har sin oppmerksomhet rettet mot andre momenter enn avtalevilkårene uten at retten har funnet at det burde ha vært anderledes. I og med dette har heller ikke saksøkte forsømt noen reklamasjonsplikt. - - - Av lagmannsrettens dom (lagmann Kristian Lunde, lagdommer Arne Jahren og tilkalt dommer, sorenskriver Finn Palmstrøm): - - - Lagmannsretten skal bemerke: Halling Tekstil hadde sin fabrikk på
Jevnaker, mens kontoret var i Oslo. Bokholderiet ble ført her, likesom alle
utbetalinger fant sted fra kontoret i Oslo. Arbeidsordningen var at bestilte
varer kom til fabrikken hvor de ble tatt inn på lageret. Lagermannen tok der
imot dem og kontrollerte at antallet og dimensjonene stemte med den pakkseddel
som vanligvis medfulgte leveransene. Derimot så han ikke nærmere etter om
pakksedlene inneholdt andre mere spesielle leveringsvilkår. Pakksedlene tok han
med seg til Oslo hver gang han kjørte inn til kontoret, og dette skjedde minst
to ganger ukentlig. På kontoret leverte han innkomne pakksedler til kontorsjef
Nielsen. Således er det også forholdt med pakksedlene for de varepartier som
denne sak gjelder. Retten finner det godtgjort at hverken Nielsen eller Nakken har sett det eiendomsforbehold som var inntatt i pakksedlene og fakturaene og at de heller ikke, da de omtvistede varepartier kom, var oppmerksomme på at slike forbehold var inntatt i salgsdokumentene for tidligere innkjøpt fra Trestandard. Nakken har forklart at Halling Tekstil fra tid til annen tidligere hadde foretatt mindre innkjøp fra Trestandard. Imidlertid hadde det vært brann på fabrikken på Jevnaker, og bestillingene av 9. oktober og 18. desember 1964 var langt større enn tidligere fordi det gjaldt fortest mulig å få nytt butikkutstyr på Jevnaker til erstatning for det som var gått tapt ved brannen. Som det fremgår av herredsrettens dom hadde Halling Tekstil begge ganger anmodet om å få ordrebekreftelse. Slike bekreftelser ble imidlertid ikke sendt og heller ikke etter telefonpurring fra Halling Tekstil. Firmaet ba om å få ordrebekreftelse for å sikre seg hurtig levering. Det er enighet mellom partene om at spørsmålet om eiendomsforbehold overhodet ikke ble berørt under telefonsamtaler. Lagmannsretten er ikke enig med herredsretten i at eiendomsforbeholdet er fremsatt overfor urette vedkommende i Halling Tekstil. Forbeholdet ble tatt overfor bedriften, og det fikk derfor bli bedriftens egen sak å sørge for at forbeholdet kom rette vedkommende i bedriften for øye. Det er unødvendig å ta standpunkt til om lagermannen burde ha undersøkt pakksedlene grundigere enn han har gjort. Han har jo nemlig levert dem til rette vedkommende, kontorsjef Nielsen. Lagmannsretten finner det klart at han, som foresto utbetalingene og skulle kontrollere at regningene kunne betales, burde ha gransket både pakksedlene og fakturaene bedre enn han åpenbart har gjort. For så vidt foreligger det en forsømmelse fra Nielsens side som Halling Tekstil må ta ansvaret for. Etter de snaue opplysninger som foreligger om den tidligere forretningsforbindelse mellom de to firmaer, har ikke lagmannsretten tilstrekkelig grunnlag for å bygge på at Halling Tekstil burde regnet med et slikt forbehold som et vanlig ledd i Trestandards forretningsvilkår. Det er forsåvidt ikke grunn til å rette noen bebreidelse mot Halling Tekstil. Lagmannsretten finner imidlertid at det
foreligger forsømmelser også fra Trestandards side. Ordrebekreftelser er ikke
sendt til tross for at Halling Tekstil uttrykkelig hadde bedt om det. Etter
lagmannsrettens mening burde Trestandard også ha nevnt eiendomsforbeholdet i
den eller de telefonsamtaler som partene hadde etter at bestillingene var
foretatt, men før leveringene fant sted. Dette er en ny forsømmelse fra
Trestandards side. Som stillingen var burde iallfall disse forsømmelser vært søkt
rettet opp ved at firmaet snarest mulig og på en tydelig og Lagmannsretten ser det derfor slik at det foreligger forsømmelser fra begge firmaers side, og disse forsømmelser må vurderes mot hverandre som også herredsretten har gjort. Etter en helhetsvurdering er lagmannsretten kommet til at Trestandards forsømmelser er minst like alvorlige som Halling Tekstils, og dette må lede til at Trestandard ikke kan være berettiget til å gjøre eiendomsforbeholdet gjeldende. Det blir derfor overflødig å gå inn på de øvrige spørsmål i saken. - - - |
|
|
