Advokatfirmaet

DA MNA

Erstatning for forsinket utdanning 

Rt. 1967/1073

Dommer Hiorthøy: Øivind Sumstad anla ved stevning av 21. november 1963 til Trondheim byrett søksmål mot Elektrikernes fagforening (avd. 36, Trondheim) og forretningsfører Harald Utseth, Trondheim, med krav om erstatning for tap som følge av at de saksøkte på ulovlig måte hadde hindret ham i å fullføre sin utdannelse i elektrikerfaget i 1956, slik at han først fikk fagbrev våren 1960.

       Ved byrettens dom 31. oktober 1964 ble de saksøkte frifunnet. Saksomkostninger var ikke påstått.
Side 1074

       Øivind Sumstad anket til Frostating lagmannsrett som 31. mars 1966 stadfestet byrettens dom. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

       Lagmannsrettens tre dommere kom til samme resultat, men det var en viss meningsforskjell mellom et flertall og et mindretall med hensyn til det faktum som ble lagt til grunn for avgjørelsen.

       Øivind Sumstad har erklært anke mot lagmannsrettens dom og har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

       Den ankende part har fått etterbevilling til fri sakførsel for byrett og lagmannsrett og har også for Høyesterett hatt fri sakførsel.

       Elektrikernes fagforening, Trondheim, og forretningsfører Harald Utseth har tatt til gjenmæle mot anken og har påstått lagmannsrettens dom stadfestet og den ankende part idømt saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.

       De nærmere omstendigheter i saken og partenes tidligere anførsler fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Trondheim byrett 30. januar - 4. februar 1967 med avhør av den ankende part, Øivind Sumstad, av ankemotparten Harald Utseth og av Gunnar Skogseth som representant for ankemotparten Elektrikernes fagforening, Trondheim. Ved samme anledning ble opptatt forklaring av 35 vitner, derav 20 nye for Høyesterett. Det er senere holdt bevisopptak 1. og 6. september 1967, henholdsvis ved Oslo og Trondheim byrett, med avhør av overlege prof. Leo Eitinger og overlege P. A. Hegrenæs. Et nytt vitne, ingeniør Roald T. Myrvoll, har avgitt forklaring ved bevisopptak for Sollentuna og Färentuna domssagas häradsrätt i Sverige 29. august 1967. Det er for Høyesterett fremlagt et omfattende nytt skriftlig bevismateriale som jeg skal komme inn på i det følgende i den utstrekning det er påkrevd.

       Den ankende part har i påstanden for Høyesterett forhøyet maksimum for erstatningskravet til kr. 230 000, og gjør nå gjeldende krav på erstatning også for tap oppstått i tiden etter 1960 (fra 3 år før forliksklagen ble inngitt 9. oktober 1963), - et krav som er uavhengig av om det er utsprunget av en straffbar handling. Med forbehold av den supplering av bevismaterialet som før er nevnt, står saken ellers i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter.

       Den ankende part har gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil i sin vurdering av fagforeningens aksjon mot
Side 1075
hjelpearbeiderne i Trondheim. De nye opplysninger som er fremlagt for Høyesterett, gir et meget mørkere bilde av fagforeningens fremferd enn det som var tilgjengelig for byrett og lagmannsrett. For så vidt er særlig påberopt de fremlagte utskrifter av fagforeningens møteprotokoll samt dokumentasjon og vitneforklaringer vedkommende fagforeningen og Utseths opptreden overfor Sigbjørn Palsve og Roald Myrvoll. Av dette i hovedsaken nye bevismateriale fremgår at aksjonen mot hjelpearbeiderne har hatt større omfang og varighet enn tidligere antatt. At fagforeningens standpunkt overfor hjelpearbeiderne var i strid med gjeldende regler, må anses brakt på det rene, bl.a. ved uttalelser fra Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen (N.V.E.) av 9. juni og 17. oktober 1966 og fra Industridepartementet av 23. august s.å. N.V.E. har bekreftet at det etter bestemmelsene i kgl. res. av 13. juli 1951 var adgang til å opparbeide praksis for montørprøve som hjelpearbeider (hjelpemontør) uten kontraktsmessig opplæring, og fant det « uforståelig og urimelig at Elektrikernes fagforening avd. 36, som er en avdeling av Norsk Elektriker- og Kraftstasjonsforbund, i sitt rundskriv til installatørene av 11. februar 1956 har « pålagt sine medlemmer å medvirke til at forholdet « hjelpearbeider » opphører ». » Etter N.V.E.'s mening er det « verken faglig grunnlag eller lovlig hjemmel i elektrisitetslovgivningen for de pålegg som ble gitt av fagforeningen i omhandlede rundskriv ». Samtidig er det fastslått, bl.a. i skriv av 11. oktober 1966 fra Elektroinstallatørenes Landsforbund at det « finnes ingen avtale mellom organisasjonene med bestemmelse om begrensning av antall hjelpearbeidere et firma kan ansette ». Det fremgår av protokolltilførsel vedkommende styremøte 24. februar 1956 at avdelingen hadde fått pålegg om at rundskrivet av 11. februar s.å. måtte trekkes tilbake, men styret var dessuaktet « enig om at opprettholde de vedtak som er fattet i denne sak. Aksjonen fortsetter ». Det er heller ikke riktig, som antatt av lagmannsretten, at man på arbeidsgiversiden ikke reagerte på rundskrivet, jfr. særlig skriv fra Elektroinstallatørenes Arbeidsgiverforening av 21. februar 1956. Begge hovedforbundene tok således avstand fra aksjonen. At foreningen stod bak Harald Utseth fremgår av protokolltilførsel av 19. september 1956 som går ut på at « Styret er enig om at avd. står bak enhver aksjon likeledes økonomisk ». Den ankende part betegner dette som en kausjonserklæring fra styret.

       På bakgrunn av dette anfører den ankende part at lagmannsretten har tatt feil når den ikke har funnet bevis for rettsstridig boikott. Det forelå to former for boikott: Utad gjennom rundskriv 11. februar 1956 som ble sendt samtlige installatørfirmaer og inneholdt en klar oppfordring til ikke å ansette hjelpearbeidere. Innad gjennom det interne rundskriv nr. 2/1956 som bl.a. ble kommunisert til og behandlet av montørklubben hos Gunnar Hofstad A/S, det firma av hvem den ankende part kort etter ble antatt som hjelpearbeider. Det sistnevnte rundskriv gir uttrykk for en avtale om at de utdannede montører ikke skal arbeide
Side 1076
sammen med hjelpearbeidere. Begge former faller inn under boikottbegrepet i lov 5. desember 1947 og må anses rettsstridige etter lovens §2 a-d. Formålet, å tvinge hjelpearbeiderne ut av yrket til tross for at de etter gjeldende regler hadde adgang til å skaffe seg utdannelse på denne måte, er rettsstridig. De midler som ble brukt er også rettsstridige, således Utseths truende opptreden og nektelsen av å oppta den ankende part i fagforeningen uten påviselig saklig grunn. Aksjonen var til skade for vesentlige samfunnsinteresser, idet det fra et samfunnsmessig synspunkt var ønskelig at det ikke utelukkende var kontraktsbundet opplæring i faget, jfr. lærlinglovens §20. Heller ikke var det noe rimelig forhold mellom montørenes interesse i å bli kvitt hjelpearbeiderne og de omfattende skadevirkninger for den enkelte som ble rammet. Problemet skulle ha vært søkt løst på et organisasjonsmessig plan, ikke gjennom individuelle aksjoner.

       Boikottaksjonen var etter den ankende parts mening ikke bare rettsstridig, men også straffbar, jfr. lovens §5. Det fremgår tilstrekkelig tydelig bl.a. av foreningsstyrets protokoller, jfr. særlig vedtaket av 24. februar 1956, at man fra foreningens side forsettlig gikk inn for å sette i verk og opprettholde den rettsstridige aksjon.

       Når det gjelder ankemotparten Harald Utseths forhold, har den ankende part fremholdt at lagmannsretten har lagt en uriktig vurdering til grunn når den ikke har funnet å kunne karakterisere hans opptreden som rettsstridig adferd eller trusler om sådan (strl. §222 første ledd). Etter de opplysninger som er fremskaffet for Høyesterett om arten og omfanget av fagforeningens aksjon, må det være klart at Utseth har gjort seg skyldig i trusler og press. Han har ved flere anledninger truet med en rettsstridig handling, nemlig å sette i verk streik, og dette er ulovlig tvang som ikke med rimelighet kan reduseres til « utidig innblanding », som lagmannsretten gjør. På bakgrunn av Utseths stilling i fagforeningen, de forskjellige vedtak som er dokumentert, og opplysningene om tilfellene Palsve og Myrvoll, må det likeledes være på det rene at han har handlet med forsett. Lagmannsrettens henvisning til den rettspraksis som er gjengitt av Skeie i « Ulovlige midler i kampen om arbeidsvilkår », gir liten veiledning i dagens situasjon.

       Subsidiært har den ankende part anført at forholdet må kunne henføres under bestemmelsen i straffelovens §390 a om krenkelse av privatlivets fred.

       Når det gjelder erstatningen, er det den ankende parts standpunkt at tap som er lidt forut for 9. oktober 1960 kan kreves erstattet under forutsetning av at retten er enig i at kravet kan føres tilbake til en straffbar handling, overtredelse av boikottlovens §5 eller straffelovens §222 første ledd, eventuelt lovens §390 a. For så vidt angår tap som er inntrådt senere, er det tilstrekkelig å konstatere at de alminnelige erstatningsbetingelser foreligger. Den ankende part har gjennom dokumentasjon av legeerklæringer m.v. ment å kunne godtgjøre at det overgrep han
Side 1077
har vært utsatt for har påført ham en varig nevrose med derav følgende arbeidsudyktighet og økonomisk tap. Vedkommende leger har gitt uttrykk for at det er all mulig grunn til å sette sykdommen i forbindelse med den langvarige og vedvarende konflikt med fagforeningen, og det er ikke opplyst noe som tyder på en forhåndsdisposisjon for nervøse lidelser. Det er således årsakssammenheng til stede, og da det måtte fremstille seg som påregnelig at slike skadevirkninger kunne inntre, må foreningen og Utseth være erstatningsansvarlige.

       Ankemotpartene har innledningsvis fremholdt at det sentrale i saken er reglene om opplæring i faget. Landsoverenskomsten bestemmer at de som ønsker å oppnå fagarbeiderbevis skal gjennomgå den lovbestemte opplæringstid på kontrakt (§4 e). Fagforeningen har alltid ment at bestemmelsen om ansettelse av hjelpearbeidere (§2 annet ledd) tar sikte på håndlanger- eller sjauerarbeid. Overenskomsten kjenner bare denne ene art hjelpearbeidere, ikke hjelpearbeidere for opplæring. Når lagmannsretten i sin dom gir uttrykk for noe annet, må dette bero på en misforståelse. Overenskomstens §4 regulerer forholdet mellom montører og lærlinger mens forholdet til hjelpearbeidere ikke er omhandlet. Hensynet til opplæring og tilgang til yrket gjør seg her ikke gjeldende. Den enkelte bedrift må ha adgang til å anta det antall ordinære hjelpearbeidere den til enhver tid har behov for. Men det må være i strid med overenskomsten som en undergravning av skalaen i §4, dersom bedriftene ville gi seg til å ansette et større antall hjelpearbeidere for opplæring. Enhver ansettelse av lærlinger + hjelpearbeidere (for opplæring) utover skalaen, skjer etter ankemotpartenes mening til fortrengsel for lærlingene. Bedriftene står følgelig ikke fritt, men er begrenset av behovet, og ansettelse av hjelpearbeidere for opplæring må ligge innenfor skalaen.

       Det var i Trondheim til den tid saken gjelder oppstått et skjevt forhold mellom faglært og ikke-faglært arbeidskraft. Læreguttskalaen var overskredet, og tar man også antallet av hjelpearbeidere med i beregningen blir overskridelsen meget betydelig. Betrakter man den ikke-faglærte arbeidskraft som en helhet, var det derfor faglig grunnlag for å gripe inn. Den dokumenterte uttalelse fra N.V.E., som gir uttrykk for det motsatte, må antas å bygge på bestemte forutsetninger som ikke forelå i Trondheim. En tallmessig sammenligning med andre større byer, den i rundskrivet av 11. februar 1956 omhandlede nye multiplikator (1,38) og de forklaringer som er avgitt av en rekke arbeidsgivere, viser at det var blitt en skjev utvikling, - antallet av hjelpearbeidere var blitt uforholdsmessig stort. Følgene av misforholdet var at hjelpearbeiderne ble brukt dels til arbeid som gav opplæring, dels til selvstendig arbeid i strid med gjeldende regler. Forholdet skapte faglige og lønnsmessige problemer som fagforeningen ikke bare hadde aktverdig grunn, men likefrem plikt til å prøve å rette på. Man søkte i sakens anledning kontakt med Installatørforeningen, og først da man ikke fikk svar fra
Side 1078
denne, ble rundskrivet av 11. februar 1956 sendt ut. Dette rundskriv og det interne rundskriv nr. 2/1956 må sees på bakgrunn av foranstående, og det samme gjelder de vanskeligheter den ankende part stod overfor med hensyn til å oppnå den fornødne opplæring. Rundskrivet av 11. februar 1956 var ingen boikott, verken etter sitt innhold eller etter den måte det ble praktisert på. Det var, som anført av den ene dommer i lagmannsretten, en helt legitim affære. Når ordet hjelpearbeidere er satt i anførselstegn, gir det uttrykk for at man har for øye slike som ansettes for opplæring. Det var ikke meningen å legge vanskeligheter i veien for vanlige hjelpearbeidere som omhandlet i overenskomstens §2. Bakgrunnen var hovedsakelig hensynet til opplæringen, men også lønnsmessige hensyn samt ønsket om å motvirke brudd på sikkerhetsbestemmelsene ved at hjelpearbeidere og lærlinger arbeidet uten montørledelse. Det interne rundskriv må sees på samme bakgrunn, og ser man det hele i sammenheng inneholder heller ikke dette noen boikott. Det erkjennes at det ble satt i gang en aksjon fra fagforeningens side, men denne hadde bare til formål å bringe forholdene i Trondheim i overensstemmelse med gjeldende regler. Protokolltilførselen av 24. februar 1956 om at « aksjonen fortsetter » tar sikte på den aksjon som var satt i gang for å motvirke den overdrevne bruk av hjelpearbeidere for opplæring. Gjennom protokollen kan man følge hvordan denne aksjon ble gjennomført, bl.a. ved pålegg om at man skulle rapportere de hjelpearbeidere som ulovlig arbeidet selvstendig. Det man kan lese ut av protokollene m.v. er at fagforeningen fra 1956 begynner å føre nøyere kontroll med hvordan arbeidsgiverne disponerte den ikke-faglærte arbeidskraft. En må etter det foreliggende gå ut fra at rundskrivet har vært praktisert på helt legal måte, - uten press eller trusler. Dette bekreftes ved at Arbeidsgiverforeningens reaksjon var forsiktig når det gjelder dette spesielle spørsmål. Hva det fortrinnsvis ble tatt fatt på var at avdelingen i Trondheim hadde henvendt seg direkte til de enkelte bedrifter i stedet for å gå veien om organisasjonen.

       Den ankende parts anførsel om at han har vært gjenstand for rettsstridig og straffbar boikott og tvang, henholdsvis fra Elektrikerforeningen og fra forretningsfører Utseths side, bygger på samtale i fagforeningen, nektelsen av medlemsskap, montørenes nektelse av å gi ham adgang til opplæring samt endelig episoden på Høvringen. Vedkommende samtalen i fagforeningen har man bare Utseths og den ankende parts forklaringer å holde seg til. Den sistnevntes påstand er så alvorlig at den ikke kan legges til grunn uten ytterligere bevis. Samtalen kan ha gjeldt at den ankende part ikke hadde lov til å arbeide selvstendig. Etter Utseths seneste forklaring fremstiller det seg som tvilsomt hvorvidt medlemsskap faktisk ble nektet, men under enhver omstendighet hadde ikke den ankende part noe rettskrav på medlemsskap, jfr. Rt-1934-842. Opplysningene om at montørene nektet å la ham delta i opplæringsarbeid er uklare og motstridende,
Side 1079
og forholdet kan henge sammen med at han ikke ble ansett for tilstrekkelig dyktig. Med hensyn til episoden på Høvringen har ankemotpartene i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten. De har imidlertid påpekt at lagmannsretten feilaktig har tidfestet begivenheten til månedskiftet juni/juli mens den i virkeligheten fant sted i mai. Den ankende part kan altså ikke ha sluttet umiddelbart etter. Det må ha gått minst 5 uker, og det foreligger ingen opplysninger om at han i dette tidsrom har vært utsatt for vanskeligheter. På bakgrunn av dette og det som ellers foreligger opplyst kan det ikke antas at episoden har hatt den karakter og det innhold som er fremholdt av den ankende part. I motsetning til det som er antatt av lagmannsretten, foreligger det videre etter ankemotpartenes mening en rekke omstendigheter som tyder på at det var andre ting enn forholdet til fagforeningen som ledet til at den ankende part oppgav sitt arbeid, bl.a. misnøye med arbeidet og forholdene på arbeidsplassen, at det for hans fremtidsplaner hadde liten interesse å fortsette og at han må ha stått i den tro at han allerede hadde tilstrekkelig praksis. Den ankende parts påstand om at han ble forfulgt av fagforeningen også på andre arbeidsplasser - i Trondheim og Oslo -, bygger på løse inntrykk og sakner ethvert bevis.

       Med støtte i de gjengitte anførsler har ankemotpartene hevdet at aksjonen i 1956 ikke var et tvangstiltak som rammes av boikottloven, men en saklig begrunnet forføyning som gjennom henvendelse til arbeidere og arbeidsgivere søkte utvirket at gjeldende bestemmelser ble etterlevet. Den hadde intet rettsstridig formål, ble ikke gjennomført med rettsstridige midler og var heller ikke av andre grunner i strid med bestemmelsene i boikottlovens §2. Under enhver omstendighet forelå ingen straffbar handling på grunn av manglende forsett. Ankemotparten Utseths forhold fyller ikke kravene til straffeskyld etter straffelovens §222 første ledd. Fra hans side har det bare dreiet seg om råd og advarsler til den ankende part, og har denne oppfattet det som trusler og press, kan ikke dette bringe saken i en annen stilling når Utseth ikke har vært klar over at han ble misforstått. For så vidt straffelovens §390 a er påberopt, har ankemotpartene anført at lagmannsrettens karakteristikk « utidig innblanding i andres affærer » ikke er berettiget når man legger deres fremstilling av saksforholdet til grunn. Bestemmelsen kan derfor ikke få anvendelse.

       Når det gjelder kravet om erstatning for tap i årene 1956-1960, har ankemotpartene avvist dette under henvisning til at den ankende part ikke gjorde hva han kunne for å skaffe seg arbeid, bl.a. meldte han seg ikke som arbeidsledig. Tap i det følgende tidsrom på grunn av den ankende parts nervøse lidelse er så upåregnelig og fjerntliggende at ankemotpartene ikke kan holdes ansvarlig. Den nødvendige årsakssammenheng kan for øvrig heller ikke anses godtgjort ved de dokumenterte legeuttalelser.
Side 1080

       Jeg har funnet saken meget tvilsom, men er blitt stående ved at den ankende parts krav om erstatning delvis må gis medhold.

       Jeg kan på mange punkter godta den faktiske fremstilling som er lagt til grunn for lagmannsrettens flertallsbegrunnelse, men de nye vitneforklaringer og særlig det omfattende nye skriftlige bevismateriale har etter min mening endret avgjørende trekk i bildet. Det nye som er kommet til har fortrinnsvis betydning for spørsmålet om fagforeningens ansvar. Derimot kan jeg ikke se at det på vesentlige punkter er grunnlag for å fravike det faktiske materiale lagmannsretten har bygget på ved bedømmelsen av forretningsfører Utseths personlige ansvar.

       Det sentrale spørsmål i saken er om fagforeningen og Utseth har påført den ankende part økonomisk tap ved rettsstridige og straffbare handlinger, - overtredelse av boikottlovens §§1-2, jfr. §5, straffelovens §222 første ledd, eventuelt straffelovens §390 a. Dette er ifølge straffelovens ikrafttredelseslovs §28 et vilkår for at tap lidt forut for 1960 ikke skal være foreldet, og de tidligere instanser har utelukkende behandlet den ankende parts krav om erstatning i dette tidsrom, - tiden inntil han våren 1960 oppnådde fagbrev som elektromontør. Den ankende part har for Høyesterett, uten at motpartene har protestert, utvidet sitt krav til også å omfatte erstatning for tap i årene deretter, nemlig fordi han angivelig som følge av ankemotpartenes overgrep er tilføyd en varig nervøs lidelse som har gjort ham mer eller mindre arbeidsudyktig. For å forenkle behandlingen skal jeg med én gang forutskikke den bemerkning at dette nye krav etter min mening under ingen omstendighet kan føre frem. De legeerklæringer og andre opplysninger som er fremskaffet kan ikke anses som tilstrekkelig legitimasjon for den nødvendige årsakssammenheng. Og jeg er videre enig med ankemotpartene i at det i tilfelle dreier seg om så fjerntliggende og upåregnelige følger at de ikke kan begrunne erstatningsansvar.

       Jeg vender tilbake til spørsmålet om det foreligger straffbare handlinger og behandler først forholdet til boikottloven. Her kan det bare bli tale om ansvar for ankemotpart nr. 1, Elektrikernes fagforening. For så vidt forretningsfører Utseth kommer inn i bildet som medvirker, må hans handlinger tilregnes foreningen.

       Med hensyn til det som er påberopt som grunnlag for at fagforeningen har gjort seg skyldig i rettsstridig og straffbar boikott, viser jeg til hva jeg tidligere har gjengitt fra den ankende parts prosedyre. Som det fremgår anføres et dobbelt grunnlag: Utad rundskrivet av 11. februar 1956, rettet til arbeidsgiverne i bransjen (installatørene); innad rundskriv nr. 2/1956 som hadde adresse til montørene, - det siste nytt for Høyesterett. Til belysning av aksjonens karakter og innhold er vist til forskjellige protokolltilførsler i fagforeningens møteprotokoll, likeledes ny for Høyesterett, samt til diverse korrespondanse, vitneforklaringer m.v.

       I motsetning til lagmannsretten finner jeg det lite tvilsomt at elektrikerforeningens aksjon mot hjelpearbeiderne er et
Side 1081
tiltak som dekkes av boikottdefinisjonen i boikottlovens §1. Allerede rundskrivet av 11. februar 1956 inneholder en utvetydig boikott, jfr. uttalelsen om at fagforeningen har « pålagt sine medlemmer å medvirke til at forholdet « hjelpearbeidere » opphører », og videre sluttbemerkningen om at hjelpearbeidere som blir ansatt etter 1. mars 1956 av montørene ikke vil bli brukt til installasjonsarbeid. Rundskriv nr. 2/1956, som innleder med å true medlemmene med eksklusjon hvis de ikke følger vedtak på medlemsmøter, går i realiteten ut på det samme og betegner for så vidt et selvstendig boikott-tiltak rettet til arbeidersiden. Men de to rundskriv må åpenbart sees i sammenheng, idet henvendelsen til arbeidsgiverne først får ettertrykk ved at de organiserte arbeidere (montørene) slutter opp om aksjonen. Begge har etter mitt syn karakter av tiltak som for å tvinge visse hjelpearbeidere ut av yrket eller ut av lærestilling, tar sikte på å hindre eller vanskeliggjøre deres økonomiske samkvem med andre. At det, som anført av ankemotpartene, ikke var meningen å legge vanskeligheter i veien for egentlige hjelpearbeidere,): de som utførte håndlanger- og sjauerarbeid, kan ikke sees å ha betydning i denne forbindelse. Rundskrivene angår overhodet ikke dem, og forholdet mellom de to kategorier av hjelpearbeidere kommer først inn ved bedømmelsen av boikottens eventuelle rettsstridighet.

       Partene har gjort utførlig rede for og lagt vesentlig vekt på den faktiske og rettslige situasjon i elektrikerfaget i Trondheim i årene omkring 1956. Ankemotpartene gjør gjeldende at det hadde utviklet seg et misforhold mellom faglært og ikke-faglært arbeidskraft i yrket, - et tariffstridig forhold som gav fagforeningen rett og plikt til å gripe inn. Den annen part hevder at det etter gjeldende regler var anledning til å ansette hjelpearbeidere for opplæring, at skalaen i tariffavtalen var uten betydning for dem og at arbeidsgiverne for så vidt stod fritt. Til støtte for sin oppfatning har han bl.a. henvist til skriv fra N.V.E. av 9. juni og 17. oktober 1966 og fra Elektroinstallatørenes Landsforbund av 10. og 11. oktober s.å.

       Skjønt de opplysninger som i denne henseende er fremlagt for Høyesterett er uklare og delvis motstridende, antar jeg at det må kunne fastslås at det forelå et påtakelig misforhold som nevnt. Selv om dette er så, og selv om forholdet var tariffstridig - det tar jeg likesom lagmannsretten ikke standpunkt til - kan det etter min mening ikke gjøre aksjonen rettmessig hvis den ellers dekker rettsstridighetskriteriene i boikottlovens §2. Tarifftvister skal løses ved domstolsbehandling eller organisasjonsmessige midler, ikke ved selvtekt i form av boikott. Jeg minner i denne forbindelse om protokolltilførselen om at avdelingen hadde fått pålegg av sitt forbund om at rundskrivet av 11. februar 1956 måtte trekkes tilbake, - et pålegg som ble ignorert.

       Den ankende part har hevdet at boikottaksjonen fyller kravet til rettsstrid etter samtlige bestemmelser i boikottlovens §2. Jeg har for mitt vedkommende funnet det atskillig tvilsomt om det overhodet foreligger rettsstrid i lovens forstand, men er blitt
Side 1082
stående ved at spørsmålet må besvares bekreftende. Så vidt jeg forstår kan det bare bli spørsmål om bestemmelsene i litr. a-c. Den ankende parts hovedanførsel knytter seg til den førstnevnte; etter hans mening har aksjonen hatt et rettsstridig formål for så vidt som den tok sikte på å tvinge hjelpearbeiderne ut av faget til tross for at de etter gjeldende regler hadde adgang til å skaffe seg opplæring på denne måte. Det er mulig at man må gi ham medhold her. Aksjonen hadde riktignok på lang sikt et aktverdig og saklig begrunnet formål; den var diktert av ønsket om å rette på et på begge sider i arbeidsforholdet anerkjent misforhold. Men slik som aksjonen var lagt opp som et generelt pålegg uten konkret vurdering under hensyn til forholdene i den enkelte bedrift, kan det være tvilsomt om dette formål har tilstrekkelig bæreevne. Jeg tilføyer at jeg finner det godtgjort at bruken av hjelpearbeidere for opplæring (hjelpemontører) var tariffmessig og ellers i samsvar med dengang gjeldende regler. Jeg lar spørsmålet om forholdet til lovens litr. a stå hen, idet jeg etter en samlet vurdering av opplysningene i saken er kommet til at litr. b og c må finne anvendelse. Det må etter min mening anses tilstrekkelig godtgjort at boikotten er foretatt eller holdt ved like ved rettsstridige midler (litr. b), nemlig ved trusel om streik eller arbeidsvegring fra montørenes side. Jeg viser, foruten til det som fremgår av de to rundskriv og av vitneforklaringene, særlig det som er anført av Palsve og Myrvoll, spesielt til protokolltilførsel av 6. september 1956 som likefrem går ut på fullmakt for styret til « å trekke montøren ut av arbeide » hvor en konflikt ikke lar seg ordne i minnelighet. Jeg antar videre at boikottaksjonen, slik den ble lagt opp og gjennomført, i mange tilfelle måtte virke utilbørlig og uten at det var noe rimelig forhold mellom den interesse som skulle fremmes og den skade aksjonen ville føre med seg (litr. c). Jeg finner det her for så vidt tilstrekkelig å vise til det som er opplyst om den ankende part som ble rammet urimelig hårdt ved å bli stanset da han nærmet seg slutten på sin utdannelse. Men også andre hjelpearbeidere i hans gruppe møtte lignende vanskeligheter, bl.a. vitnene Palsve og Myrvoll, og det som er tilført fagforeningens møtebok tyder ikke på at man var tilbøyelig til å ville gjøre unntak etter en nærmere prøvelse av den enkeltes situasjon. Da den ankende part søkte om lov til å ta manglende praksis, ble han møtt med enstemmig avslag, jfr. protokolltilførsel av 12. juli 1956.

       For at et erstatningskrav skal være begrunnet i den foreliggende sak er det et ytterligere vilkår at den rettsstridige boikott er satt i verk med forsett og følgelig er straffbar etter lovens §5. Etter det materiale som nå er fremskaffet, finner jeg det temmelig klart at dette vilkår må anses oppfylt. Det kan ikke virke befriende om foreningen måtte ha handlet i hensikt å bringe et formodet tariffstridig forhold til opphør.

       Dersom den ankende part skal nå frem med sitt krav er det videre en betingelse at det var fagforeningens rettsstridige adferd som var årsak til at han oppgav sin stilling hos Hofstad.
Side 1083
Jeg er enig med lagmannsretten i at dette må anses godtgjort og kan innskrenke meg til å vise til flertallets bemerkninger. For ordens skyld skal jeg nevne at når lagmannsretten har tidfestet episoden på Høvringen til månedskiftet juni/juli, beror dette trolig på en ren inkurie; man må kunne gå ut fra at retten ved sin bedømmelse har tatt i betraktning og vurdert betydningen av at den ankende part ikke umiddelbart deretter forlot sitt arbeid.

       Jeg kommer etter det anførte til det resultat at Elektrikernes fagforening må anses overført erstatningsbetingende forhold. Når det gjelder forretningsfører Utseths personlige ansvar, som grunnes på en straffbar overtredelse av straffelovens §222, 1. ledd, er jeg derimot under noen tvil kommet til samme resultat som lagmannsretten. Det dreier seg her om et spørsmål av overveiende bevismessig art, og da det ikke er fremkommet nye opplysninger som bringer saken i en annen stilling, har jeg antatt at det ikke er grunnlag for å fravike lagmannsrettens bedømmelse. Jeg er enig i det som retten anfører om at rettspraksis tyder på at det i forhold som dette skal ganske meget til for å konstatere rettsstridig adferd.

       Bestemmelsen i straffelovens §390 a kan etter min mening ikke finne anvendelse i den foreliggende sak.

       Erstatningskravet må som tidligere nevnt begrenses til å gjelde tap i tidsrommet 1956-1960. Størrelsen av tapet kan bare bli gjenstand for en rent skjønnsmessig ansettelse. Den ankende part har fremlagt en beregning som for det nevnte tidsrom angir et samlet beløp på kr. 41 300. Under hensyn til at det må gjøres et visst fradrag for periodens begynnelse og slutt og til at den ankende part neppe har foretatt alt hva han har kunnet for å komme i passende arbeid, antar jeg at en erstatning på kr. 20 000, innbefattet renter til avsigelsen av Høyesteretts dom, kan være rimelig.

       Da saken har voldt betydelig tvil og delvis angår prinsippspørsmål, antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

       Jeg stemmer for denne

dom:

       Dommer Ryssdal: Jeg er som byretten og lagmannsretten kommet til at både Elektrikernes fagforening og forretningsfører Harald Utseth må frifinnes.

       Det var i 1956 den normale ordning at de som ville utdanne seg som elektromontører, i tillegg til teoretisk opplæring måtte gjennomgå flere års læretid på kontrakt ved
Side 1084
installasjonsvirksomhet før de kunne avlegge montørprøve. Dette ble utvilsomt også lagt til grunn ved utformingen av den landsoverenskomst i elektrikerfaget som var gjeldende fra 15. mai 1954 til 15. mai 1958. Overenskomsten inneholdt i §4 detaljerte bestemmelser om lærlinger, og det var blant annet fastsatt at antallet av lærlinger skulle stå i et bestemt forhold til antallet av montører. Dette må ses i sammenheng med at lærlingene ifølge overenskomstens §4 skulle arbeide under stadig veiledning og kontroll, og at « montører som er overlatt lærlinger, plikter å gi disse opplæring og sørge for at de får delta i utførelsen av praktisk arbeid ». I overenskomstens §2 var foreskrevet at hjelpearbeidere ved ansettelsen skulle gjøres oppmerksom på at « hjelpearbeidet i alminnelighet ifølge bestemmelsene i denne overenskomst - - - ikke danner grunnlag for avleggelse av montørprøven ». Selv om landsoverenskomsten ikke inneholdt regler om begrensning av antall hjelpearbeidere, og selv om montørprøve under visse forutsetninger kunne avlegges uten kontraktsmessig opplæring, er jeg enig med ankemotpartene i at bedriftene etter overenskomsten ikke kunne stå fritt med hensyn til ansettelse av hjelpearbeidere for opplæring. Jeg anser det videre godtgjort at det i 1955/56 i Trondheim - særlig ved en del bedrifter på stedet - var et avgjort misforhold mellom antall montører på den ene side og antall lærlinger og hjelpearbeidere for opplæring på den annen side. Etter det opplyste var stillingen i så måte vesentlig annerledes i Trondheim enn i andre større byer, og så vidt jeg forstår, var den klart i strid med forutsetningene for den da gjeldende lærlingeordning og lærlingebestemmelsene i landsoverenskomsten. Etter min mening var det derfor grunn for fagforeningen - og for vedkommende arbeidsgivere - til å søke forholdene i Trondheim endret. Dette gjelder selv om en endring førte med seg at enkelte av dem som ønsket å begynne som lærlinger eller som tok sikte på å avlegge montørprøve uten kontraktsmessig opplæring, ville bli forsinket i sin utdannelse.

       Jeg er enig med førstvoterende i at de to rundskriv fra Elektrikernes fagforening etter sin ordlyd dekkes av bestemmelsen i boikottlovens §1. Det som er nevnt om forholdene i Trondheim, viser imidlertid at fagforeningen etter min mening avgjort hadde et saklig begrunnet formål for sin aksjon. Den tok sikte på å oppnå mer tilfredsstillende forhold for fremtiden, men ikke på å få fjernet noen av dem som allerede var ansatt som hjelpearbeidere for opplæring, og jeg kan ikke finne det godtgjort at aksjonen ble gjennomført ved tiltak som innebærer at fagforeningen satte i verk en rettsstridig og straffbar boikott. Jeg nevner i denne forbindelse at de to rundskriv etter min mening må ses i sammenheng med hvordan aksjonen ble fulgt opp, det vil si med det fagforeningen mer konkret foretok seg for å søke å rette opp de skjeve forhold i Trondheim. Det er for meg ikke nødvendig å gå inn på om montørene etter omstendighetene kunne ha vært berettiget til å søke fremtvunget at enkelte arbeidsgivere skulle si opp eller unnlate å ansette hjelpearbeidere som de ønsket å
Side 1085
benytte. Etter min mening foreligger det nemlig ikke bevis for at fagforeningen gjennom trusel om arbeidsvegring eller andre tiltak har oppnådd eller søkt å oppnå dette, og det er enn mindre noe som tyder på at fagforeningen har søkt å hindre ansettelse av hjelpearbeidere for opplæring ved bedrifter hvor forholdene lå til rette for slik ansettelse. Det er nok så at uttrykksmåten i rundskrivene og i enkelte protokollutskrifter kan tyde på at fagforeningen om nødvendig ville ha gjort bruk av tvangsmidler, men jeg kan ikke finne at det skriftlige bevismateriale i seg selv viser at midler av denne art ble brukt, og det foreligger ingen forklaring om at arbeidsgivere på grunn av streiketrusel eller andre tiltak fra fagforeningen unnlot å benytte hjelpearbeidere i den utstrekning og på den måte de selv fant ønskelig og riktig. Som nevnt i lagmannsrettens dom - og under bevisopptak til bruk for Høyesterett - har derimot flere arbeidsgivere i sine forklaringer erklært seg enige med ankemotpartene i at forholdet med hjelpearbeidere i tiden før 1955/56 hadde utviklet seg i uheldig retning i Trondheim, og at det derfor var grunn til å søke forholdene endret. Og selv om fagforeningens aksjon ledet til at også arbeidsgiverne søkte å rette på et fra begge sider anerkjent misforhold, kan dette ikke anses som rettsstridig boikott overfor personer som ellers kunne ha oppnådd ansettelse som hjelpearbeidere for opplæring. Jeg er ikke enig med førstvoterende i at fagforeningens aksjon i mange tilfelle måtte virke utilbørlig, og at det ikke var noe rimelig forhold mellom den interesse som skulle fremmes og den skade aksjonen ville føre med seg.

       I likhet med byretten og lagmannsretten er jeg kommet til at det ikke er godtgjort at fagforeningen rettet noen oppfordring til Gunnar Hofstad eller til andre med sikte på å hindre eller vanskeliggjøre Sumstads virksomhet som hjelpearbeider. Sumstad ble ansatt som hjelpearbeider hos Hofstad etter den tidsfrist som var satt i rundskrivet av 11. februar 1956 uten at Hofstad i den anledning ble anmodet om, enn si truet til, å bringe dette arbeidsforhold til opphør eller til å nekte Sumstad opplæring i faget. Hofstad har forklart - og hele tiden fastholdt - at han ikke fikk noen henvendelse om dette, og at han heller ikke ville ha latt seg presse av fagforeningen. For øvrig forlot Sumstad sin arbeidsplass hos Hofstad uten at han ble oppsagt. Det er heller ikke godtgjort at montørene hos Gunnar Hofstad søkte å hindre at Sumstad fikk det arbeid arbeidsgiveren selv fant det riktig å gi ham og derved gjorde det vanskelig for Sumstad å oppnå opplæring i faget. Og så vidt jeg kan se, inneholder det omfattende bevismateriale i saken intet som viser at fagforeningen eller Utseth rettet henvendelse til andre arbeidsgivere i eller utenfor Trondheim med oppfordring om at Sumstad ikke måtte bli ansatt. Etter dette kan jeg ikke finne at Sumstad kan kreve noen erstatning på grunn av rettsstridig boikott.

       Heller ikke kan Sumstad gis medhold i anførselen om at erstatning kan kreves fordi han ved trusler rettet direkte til ham selv ble tvunget til å slutte som hjelpearbeider. Det grunnlag
Side 1086
som her er påberopt, refererer seg til en samtale på fagforeningens kontor noen dager etter at Sumstad var ansatt hos Gunnar Hofstad og videre til episoden på Høvringen en måneds tid senere. I likhet med lagmannsretten finner jeg det ikke godtgjort at Sumstad under samtalen på fagforeningens kontor fikk noen bestemt oppfordring om å slutte i sitt arbeid, og jeg kan i det hele tiltre det lagmannsretten har uttalt om hvordan samtalen artet seg. Med hensyn til episoden på Høvringen viser jeg til det byretten og lagmannsretten har nevnt om foranledningen til og resultatet av Utseths besøk på arbeidsplassen. Når det gjelder forløpet av samtalen mellom Utseth og Sumstad, finner jeg etter det opplyste at Utseth på en uheldig måte advarte mot å søke fortsatt opplæring i faget i form av beskjeftigelse som hjelpearbeider, men at Utseth ikke ved rettsstridig adferd eller trusel om slik adferd utøvet noen tvang mot Sumstad med sikte på å få ham til å slutte som hjelpearbeider hos Gunnar Hofstad.

       Jeg kan etter dette ikke finne godtgjort at det er utøvet noen rettsstridig boikott eller annen rettsstridig adferd som gir Sumstad noe krav på erstatning overfor Elektrikernes fagforening eller Utseth. Jeg behøver da ikke ta standpunkt til om 10-årsfristen i straffelovens ikrafttredelseslovs §28 i tilfelle ville komme til anvendelse overfor fagforeningen.

       Jeg er enig med førstvoterende i at Sumstads nye krav om erstatning for tiden etter 1960 ikke kan tas til følge. Jeg tiltrer for så vidt førstvoterendes begrunnelse og tilføyer at Sumstad bare var ansatt hos Gunnar Hofstad i vel to måneder, og at det etter min mening ikke er bevist at fagforeningens og Utseths opptreden var årsak til at han oppgav sin stilling. Som ankemotpartene har anført, kan det her ha vært flere forhold som spilte inn, men jeg finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette. Jeg nevner videre at Sumstad få dager etter sin fratreden hos Hofstad ved brev av 10. juli 1956 fra Norske elektrisitetsverkers forening fikk klar beskjed om at ingen annen enn hans arbeidsgiver kunne tvinge ham til å slutte som hjelpearbeider.

       Etter dette stemmer jeg for at lagmannsrettens dom stadfestes. Jeg er enig med førstvoterende i at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes.

       Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Ryssdal.

       Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Hiorthøy.

       Dommer Thrap: Likeså.

       Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

       Av byrettens dom (dommer P. Hjelm-Hansen):

       - - -

       Øivind Sumstad er født *.*. 1932 i Roan. Om hans arbeide i elektrikerfaget er opplyst:

       1950-1951 gjennomgikk han Trondheim Yrkesskoles 10-måneders
Side 1087
forkursus for elektrikere. 16. juli 1951-29. juni 1952 var han lærling hos Thoresen & Muri A/S, Trondheim. 2. mai 1952 fikk han vidnesbyrd for oppflytning etter å ha gjennomgått Trondheim lærlingeskoles 2. klasse. Etter dette avtjente han værneplikt. 11. mai 1953-20. august 1954 arbeidet han hos installatør Jørg. Gjelvold, Brekstad. 29. januar 1955 fikk han vidnesbyrd etter gjennomgåelse av et 5 måneders ekstraordinært kursus for utdannelse av skipselektrikere ved Trondheims maskinistskole. 20. januar-5. mai 1955 arbeidet han atter hos Jørg. Gjelvold. 4. juni 1955-11. april 1956 var han til sjøs som elektriker på M/T Brajara, rederi Ludv. G. Braathen; han fratråtte på grunn av sykdom. 12. mai 1956 fikk han ved Trondheim mønstringsdistrikt spesielt sertifikat som skipselektriker. 26. april-4. juli 1956 var han hjelpearbeider hos Ingeniør Gunnar Hofstad, elektrisk installasjonsforretning, Trondheim. Deretter var han 1/2 års tid hjemme i Roan. Januar-25. november 1957 arbeidet han i Oslo, ble utsatt for arbeidsulykke og var ufør lengere tid. 10. juli 1957 fikk han vitnesbyrd for opptakingsprøven til Trondheim tekniske skole. 25. september 1958 - april 1959 var han til sjøs. Derpå inntil februar 1960 hadde han leilighetsarbeide. 4. august 1959 fikk han vitnesbyrd fra Norsk Korrespondanseskole for gjennomgått kursus i H3 Elektroteknikk. Februar - juli 1960 arbeidet han ved Fosen kommunale kraftlag. 24. mai 1960 avla han avsluttende fagprøve for elektromontør L og fikk fagbrev. I 1961 og 1962 hadde han arbeide i Bærum og fra 1963 arbeide i Oslo, f.t. sykmeldt. - - -

       I stevningen er som grunnlag for søksmålet anført:

       Sommeren 1956 arbeidet undertegnede, Øivind Sumstad, hos ing. Gunnar Hofstad, Trondheim. Det var min hensikt å avlegge montørprøven så snart jeg hadde opparbeidet nødvendig praksis, og da jeg begynte hos ing. Hofstad manglet jeg bare 6 måneder. Fra første stund ble jeg imidlertid, ukjent av hvilken grunn, trakassert av Elektrikernes Fagforening, Trondheim, og dens daværende målerkontrollør Harald Utseth i den grad at jeg måtte slutte etter et par måneders forløp. - - -

       Det finnes ikke bevist at noen av de saksøkte har lagt vanskeligheter i veien for Sumstad etter at han sluttet hos Hofstad. - - -

       Mens det om møtet med Overholt og Utseth etter ansettelsen hos Hofstad intet foreligger opplyst ut over Sumstads og Utseths motstridende forklaringer, - Utseth erindrer intet sådant møte, - finner retten følgende klarlagt om Utseths besøk på tankanlegget:

       En av Hofstads utdannede montører, Svenn Eli, hadde fått akkord på et monteringsarbeide ved anlegget og skulle utføre det sammen med andre montører og lærlinger, men ikke hjelpearbeidere. Mens han ventet på å gå igang med arbeidet, fikk han kjennskap til at Sumstad og Selnes arbeidet ved samme anlegg, og han mente det var grunn til å undersøke om de innlot seg på noe av det arbeide som lå under hans akkord. Eli, som forøvrig var klubbformann, spurte seg ikke for hos Hofstad eller de to arbeidere, og heller ikke dro han avgårde for selv å se etter. Derimot henvendte han seg til fagforeningens kontor, og daværende akkordkontrollør Utseth tok straks en tur til tankanlegget. Han fant at de to hjelpearbeidere bare utførte rent mekanisk arbeide og ikke beveget seg inn på område for montører. Eli fikk underretning om dette og slo seg til ro. - - -
Side 1088

       Utseth antar at hvis han på kontoret eller på tankanlegget har uttrykt seg slik som Sumstad hevder, hvilket han bestrider, så må det sees i lys av at han var sterkt innstillet på å overvåke at hjelpearbeidere ikke fikk praktisere som lærlinger ved en bedrift hvor antall lærlinger allerede var fylt.

       Retten må høre Utseth med dette. Han kan, muligens i sterke ordelag, ha advart Sumstad mot å søke å nå frem til fagprøve via beskjeftigelse som hjelpearbeider. Noget mere har han iallfall ikke foretatt seg med Sumstads tilfelle. Det foreligger intet bevis for at han direkte eller gjennom foreningen har rettet noen oppfordring til Hofstad eller firmaets ansatte for å tvinge eller skade Sumstad.

       Etter bevisførselen må retten videre legge til grunn at såvel firmaet Hofstads innehaver som dets arbeidere gjerne så at Sumstad sluttet, og retten finner her forklaring på anførselen i skrivelsen av 1959 om press fra arbeiderne. Hofstad hadde tatt inn Sumstad fordi han syntes synd på ham etter at Sumstad hadde fortalt om vanskeligheter på tidligere arbeidsplass. Hofstad angret snart at han hadde gitt ham beskjeftigelse, - Sumstads prestasjoner var ikke tilfredsstillende. Sumstad synes å ha vært lite tilbøyelig til å ville godta sin status som hjelpearbeider, og han irriterte de øvrige ved belæringer og kritikk. Montørene ønsket ikke å ha ham med på arbeidsoppdrag.

       Det er rimelig at Sumstad har hatt vanskelig for å forstå dette og at han istedet har grodd fast i en oppfatning som har utgangspunkt i misforståelse av Utsetns opptreden. At Sumstad skuffet Hofstad kan for større eller mindre del skyldes at Sumstad manglet interesse for det hjelpearbeide han ble satt til, - han hadde håpet det ville være anledning til å få samme arbeide som lærlinger fikk således at han kunne kvalifisere seg til montørprøven.

       Som det fremgår av foranstående er bevis ikke ført for boikott, hvormed retten i foreliggende sak forstår en oppfordring fra foreningen eller Utseth enten a) til arbeiderne om ikke å samarbeide med Sumstad og derved fremtvinge hans fratreden, eller b) til Hofstad om å si ham opp, eller c) til andre arbeidsgivere om ikke å ansette ham.

       Heller ikke er bevis ført for at foreningen eller Utseth har opptrått overfor Sumstad direkte ved nogen rettsstridig adferd eller trussel om sådan som kunne lede til ansvar etter straffelovens §222. At Sumstad kan ha følt seg truet er ikke alene avgjørende. - - -

       Av lagmannsrettens dom (lagdommer Harald Sund, kst. lagdommer A. B. Aslaksrud og sorenskriver Erling Koppang):

       - - -

       Lagmannsrettens flertall, formannen og kst. lagdommer Aslaksrud finner å kunne legge følgende faktiske fremstilling til grunn for sakens avgjørelse:

       Man legger innledningsvis til grunn den redegjørelse for Sumstads utdannelse og praksis som er gjengitt i byrettens dom, dog således at når det gjelder året 1957, legges til grunn at han fra januar til juli 1957 gjennomgikk et forkurs ved Trondheim Tekniske Skole. Etter hans eget utsagn søkte han nå forgjeves arbeide flere steder, inntil han utpå sommeren fikk arbeide hos installatør, ingeniør Sørbøe i Oslo, hvor han i
Side 1089
slutten av november s.å. sluttet etter en arbeidsulykke. Han var sykmeldt til 7. februar 1958, søkte deretter igjen forgjeves arbeide i den elektriske bransjen, men måtte oppgi dette, og reiste på ny til sjøs 25. september 1958.

       Om det som hendte i 1956 legger lagmannsretten til grunn som godtgjort:

       Som nevnt i redegjørelsen var Sumstad fra juni 1955 til 11. april 1956 til sjøs som skipselektriker. Ved hjemkomsten ønsket han å fortsette sin utdannelse som elektromontør på land, idet han, etter hans egen oppfatning, bare manglet ca. 6 mndrs. praksis. Han henvendte seg så i Trondheim til installatørfirmaet Gunnar Hofstad, hvor han ble antatt som hjelpearbeider, og tiltrådte der 26. april s.å. Det er på det rene at firmaets sjef Gunnar Hofstad var innforstått med at hensikten med Sumstads ansettelse var å skaffe seg den lærepraksis som ennu gjensto. Etter å ha arbeidet noen dager i arbeidet fikk Sumstad (på hvilken måte er etter det opplyste uklart), oppfordring om å melde seg på kontoret til Elektrikernes Forening i Trondheim, for å ordne forholdet til fagforeningen. Det er uklart hvordan samtalen på kontoret forløp, men lagmannsretten finner det godtgjort at det da ble drøftet to forhold, nemlig spørsmålet om hans opptagelse som medlem i foreningen, og spørsmålet om hans muligheter i egenskap av hjelpearbeider å kunne opparbeide seg den praksis han manglet. Lagmannsretten finner det godtgjort at Sumstad under samtalen ble gjort oppmerksom på at foreningen var av den oppfatning at det i Trondheim arbeidet alt for mange hjelpearbeidere i faget, og at det derfor, fra fagforeningens side ikke var ønskelig at Sumstad fortsatte å arbeide i dette fag, i hvert fall i Trondheim. Det er på det rene at foreningen ikke fant å kunne oppta ham som medlem av foreningen, og lagmannsretten finner det også godtgjort at årsaken til denne holdning nettopp lå i foreningens bestrebelser om å få redusert bruken av hjelpearbeidere.

       Lagmannsretten finner det ikke godtgjort at Sumstad ved denne anledning fikk noen bestemt oppfordring om å slutte i sitt arbeide, eller at det forøvrig ble gitt uttrykk for at Sumstad kunne møte vanskeligheter om han allikevel fortsatte. Sumstad bestemte seg til å fortsette arbeidet hos Hofstad, og så vidt opplyst, hendte intet av betydning inntil Sumstad omkring månedskiftet juni - juli 1956 hadde en samtale med Utseth. Denne samtalen fant sted på Shell's anlegg på Høvringen, hvor Sumstad hadde fått ordre til, sammen med en annen hjelpearbeider Bjarne Selnes, å bygge en kabelbro. Om foranledningen til Utseths besøk på arbeidsplassen, viser man til byrettens omtale herom, sålydende: (se referatet i herredsrettens dom). - - -

       Sumstad har om den samtale som fant sted med Utseth forklart: Utseth uttalte at Sumstad måtte slutte i faget, og at han måtte pakke sammen verktøyet sitt. Utseth truet med at montørene i motsatt fall ville gå til streik. Sumstad svarte da at det ikke kunne være riktig at han måtte slutte i faget, når han var nesten ferdig med sin utdannelse. Utseth fremholdt at det var ingen vits for Sumstad å fortsette, da denne aldri ville nå så langt at han ville få sertifikat. Utseth truet også med at fagforeningen ville følge ham, og passe på at han ikke fikk arbeide i andre elektriske bedrifter.
Side 1090

       Bjarne Selnes har under bevisopptak i Oslo (hvorunder både Sumstad og Utseth var tilstede), forklart:

       « En gang vitnet arbeidet sammen med saksøkeren på Shell mens de var ansatt hos Hofstad begge to kom saksøkte nr. 2 og oppsøkte dem. Han sa til saksøkeren at det var bortkastet tid for ham å fortsette i elektrikerfaget, for han ville ikke komme så langt at han fikk sertifikat. Dersom saksøkeren tok jobb noe annet sted så ville foreningen komme til å følge ham og passe på at han ikke fikk arbeide der. Vitnet forsto det slik at foreningen ville ta opp det samme spørsmål med saksøkeren på en eventuell ny arbeidsplass. Saksøkte sa også at montørene ville gå til streik dersom saksøkeren ikke sluttet hos Hofstad. Vitnet forsto det slik at saksøkte ga uttrykk for at saksøkeren ikke måtte ta noen som helst jobb i elektriske fag. Saksøkeren sa da at det kunne vel ikke være riktig at han skulle slutte når han var like ved å bli ferdig med sin utdannelse. Saksøkte holdt imidlertid på sitt. Etter få uker sluttet saksøkeren. Saksøkeren foreholdt vitnet en erklæring av 22/2-61 hvori vitnet sier at saksøkte nr. 2 ved den omhandlede anledning sa at fagforeningen ville forfølge ham og stoppe ham hvor han kom. Vitnet kan ikke nøyaktig huske om ordene falt akkurat slik, men det var « noe i den duren ». Vitnet kan ikke huske at det direkte ble sagt fra noe hold at Sumstad måtte slutte i forretningen. Sumstad har imidlertid fortalt til vitnet at de i fagforeningen har sagt til ham at han ikke kunne få bli medlem av elektrikernes fagforening. Det var flere i forretningen blant de ansatte som snakket om forholdet mellom Sumstad og fagforeningen og som ga uttrykk for at Sumstad måtte bli fjernet fra forretningen.

       På spørsmål fra saksøkte nr. 2 svarer vitnet at når han i erklæringen av 22. feb. 1961 uttalte at saksøkeren måtte slutte p.g.a. press fra fagforeningen så henspilte dette på det som vitnet har forklart angående samtalen mellom saksøkte nr. 2 og saksøkeren og vitnet, hvori det bl.a. ble sagt at montørene ville nedlegge arbeidet. Noe annet press kjenner ikke vitnet til. Vitnet kjenner ikke til om saksøkeren sluttet p.g.a. at han ble oppsagt av arbeidsgiveren eller om det var på eget initiativ, men han viser til hva han tidligere har forklart angående samtalen mellom partene og vitnet på Shell. På spørsmål fra saksøkte nr. 2 uttalte vitnet at han ikke har noe å beklage seg over m.h.t. fagforeningens opptreden overfor ham personlig. Saksøkte nr. 2 forklarte at han under den samtalen han hadde med saksøkeren hos Shell ikke sa noe om at montørene ville gå til streik dersom ikke saksøkeren sluttet. Vitnet fastholder at saksøkte har uttalt at montørene ville gå til streik. »

       Utseth har forklart at hans besøk på Høvringen alene gjaldt et akkordarbeid, slik som dette ovenfor er gjengitt i byrettens dom. - - -

       Lagmannsretten finner som et ledd i den faktiske vurdering av Sumstads anførsler, å måtte gå inn på den faktiske og rettslige situasjon som i 1956 knyttet seg til bruken av hjelpearbeidere i det elektriske montørfag i Trondheim. Av dagjeldende landsoverenskomst i elektrikerfaget sees bruken av hjelpearbeidere omtalt i flere forbindelser. Det heter således at ved antakelsen skal det uttrykkelig angis om vedkommende er inntatt som fagarbeider eller hjelpearbeider (§2), det er angitt spesiell timelønn for hjelpearbeidere (§3), og bestemmelse om
Side 1091
akkordavsavn for disse (§6). Etter gjeldende akkordtariff, pkt. I c, kan hjelpearbeider ikke stå som akkordtaker. Når det gjelder antakelsen, inneholder overenskomstens §2 følgende særbestemmelse: « Betingelsen for å bli antatt som hjelpearbeider er at vedkommende er fylt 20 år. Hjelpearbeidere gjøres ved ansettelsen oppmerksom på at hjelpearbeidet i alminnelighet ifølge bestemmelsene i denne overenskomst og andre retningslinjer for opplæring i faget, ikke danner grunnlag for avleggelse i montørprøven. »

       Når det gjelder henvisningen til « bestemmelsene i denne overenskomst », har ankemotpartene spesielt vist til lærlingebestemmelsene som er inntatt i §4. Av særlig interesse blant disse er pkt. 2, hvoretter « lærlingenes antall skal stå i følgende forhold til antall montører: » hvoretter følger en skala som begrenser det antall lærlinger en bedrift kan anta i forhold til antall montører, en begrensning som grovt sett går ut på at antallet lærlinger ikke skal overstige halvparten av tallet på montører. Når det gjelder « andre retningslinjer for opplæring i faget » er det fra Sumstads side henvist til bestemmelsene i kgl. res. av 13. juli 1951 om minsteutdannelse for elektromontører m.v., samt til kgl. res. av 5. februar 1965 om krav til faglig utdannelse for elektromontører m.v. - - -

       Det er på det rene at i årene etter krigen og ennu i 1956 var det et meget stort antall hjelpearbeidere beskjeftiget i elektrikerfaget i Trondheim, idet følgende tall er oppgitt: 116 montører, 189 hjelpearbeidere og lærlinger. - - -

       Ut fra en samlet vurdering av de ovennevnte omstendigheter finner lagmannsretten det godtgjort at samtalen på Høvringen mellom Utseth og Sumstad har hatt det innhold som nærmere forklart av vitnet Bjarne Selnes under dennes beedigede forklaring for Oslo byrett. - - -

       Lagmannsretten kan ikke finne at det i nærværende sak foreligger noe forhold som kan bringe noen av bestemmelsene i boikottloven i anvendelse. Uten at man skal gå inn på lovens forhistorie og de lover som på samme felter tidligere var gjeldende, vil man innskrenke seg til å uttale at loven ikke er anvendelig på rent individuelle forhold. Etter hele sin forhistorie såvel som av ordlyden i lovens §1, fremgår at det må kreves istandbrakt en oppfordring eller avtale som på den ene eller annen side berører en flerhet av personer, m.a.o. at det må foreligge et samvirke mellom flere før det blir tale om boikott. Lagmannsretten vil i så henseende vise til HRD inntatt i Rt-1955-1091, som slår dette fast. At denne dom gjelder et forretningsmessig forhold, utenfor arbeidsforhold, antas ikke å bringe lovens anvendelse i noen annen stilling. I nærværende sak måtte det derfor finnes godtgjort at fagforeningen, eventuelt representert ved forretningsfører Utseth, hadde rettet noen oppfordring til en krets av personer, enten på arbeidersiden eller arbeidsgiversiden, med sikte på å hindre eller vanskeliggjøre Sumstads virksomhet som praktikant i elektrikerfaget. Men lagmannsretten finner det ikke godtgjort at det på arbeidersiden er søkt istandbrakt noen slik blokade, eller at det er rettet noen oppfordring til noen arbeidsgiver eller arbeidsgiversammenslutning i så henseende. Det er nok så at man finner det godtgjort at Sumstad og Utseth under samtalen på Høvringen må antas å ha berørt muligheten av streik blant Sumstads arbeidskamerater, men man finner denne uttalelse, selv sett i sammenheng med hele
Side 1092
situasjonen forøvrig er altfor vag til at den kan betraktes som et kollektivt tiltak som går inn under boikottloven.

       Til støtte for sine anførsler om at det foreligger rettsstridig boikott, anfører Sumstad også at han av fagforeningen var nektet opptagelse i foreningen da han tok ansettelse hos Hofstad, og at han fortsatt, etter at han sluttet hos Hofstad og søkte ny ansettelse andre steder, ble nektet opptagelse som medlem.

       Lagmannsretten finner bevis ført for dette. Grunnen til nektelsen lå nettopp i det forhold hovedspørsmålet dreier seg om, nemlig om Sumstads muligheter for å kunne arbeide som hjelpearbeider. For så vidt har dette spørsmål alene sekundær betydning i nærværende sak, og retten finner spesielt ikke at forholdet hadde betydning ved en vurdering av Utseths opptreden overfor Sumstad under samtalen på Høvringen.

       Det kan reises tvil om det var rettmessig av fagforeningen ikke å oppta Sumstad som medlem. Elektrikerforbundets vedtekter gir intet sikkert holdepunkt for dette. Men under enhver omstendighet antas det at en nektelse aldri, isolert sett, vil kunne rammes av boikottlovens regler. Hertil må kreves at nektelsen inngår som et ledd i en kollektiv aksjon, og som ovenfor anført, finner man ikke bevis ført for dette.

       Når det gjelder spørsmålet om anvendelse av straffelovens §222, 1. ledd, ligger saken for så vidt annerledes an. Det er således på det rene at denne bestemmelse i stor utstrekning er brukt mot enkeltindivider som på rettsstridig måte har søkt å drive andre enkeltindivider ut av et arbeidsforhold, uten at det er en betingelse at noe kollektivt tiltak er igangsatt.

       Når det så gjelder spørsmålet om strl. §222 kan antas overtrådt av Utseth legger lagmannsretten til grunn som godtgjort at Sumstad som en konsekvens av Utseths uttalelser har funnet å måtte slutte i bedriften. Som nevnt ovenfor finner man det ikke godtgjort at det er igangsatt noen kollektiv aksjon mot ham fra arbeidskameraters side, men lagmannsretten finner at Sumstad må høres med at han fra Utseths side har følt seg presset til å slutte. - - -

       Det avgjørende spørsmål er imidlertid: Hadde de uttalelser Utseth fremkom med karakteren av « rettsstridig adferd »? Det er ikke tilstrekkelig for lagmannsretten å finne at det foreligger tvang, og at denne endog var forsettlig.

       Når det gjelder rettmessigheten av Utseths handlemåte, har begge parter i stor utstrekning trukket inn spørsmålet om bruken av hjelpearbeidere, slik som dette var praktisert i Trondheim, var tariffstridig. - - -

       Lagmannsretten finner ikke grunn til å ta avgjørende stilling til dette tariffspørsmål. Men man finner å burde uttale, at selv om bruken gikk utover det tariffmessig forutsatte, har en fagforening ingen rett til ensidig å fastslå dette, og til å trekke konkrete konsekvenser av sitt syn. Hvis fagforeningen mente at det forelå tariffstridig forhold, hadde det vært dens plikt og rett å bringe spørsmålet inn til forhandling med sin tariffmotpart, nemlig arbeidsgiverforeningen, eventuelt den enkelte uorganiserte installatør, for derigjennom, enten søke spørsmålet løst ved avtale, eller ved avgjørelse i Arbeidsretten. Det er nok så at
Side 1093
fagforeningen, som rundskrivet av 11/2-56 viser, hadde foretatt flere forgjeves henvendelser til arbeidsgiverne. Men en manglende reaksjon på disse henvendelser kunne allikevel ikke gi arbeiderne rett til å ta saken i sin egen hånd. Og under enhver omstendighet må det antas uberettiget, uansett hvordan man vurderer tariffmessigheten, å ta noe skritt mot den enkelte arbeider. Hvis arbeideren var organisert, hadde fagforeningen selvsagt rett til, innenfor foreningens lover, å reise et hvert sådant spørsmål med sitt medlem. Men Sumstad var ikke organisert, han var endog nektet opptagelse i foreningen, og foreningen hadde derfor ingen rett til å henvende seg til ham om et spørsmål som angikk hans arbeidsforhold. Dersom foreningen mente at ansettelsen av Sumstad var i strid med overenskomsten eller dennes forutsetninger var den riktige adresse for å drøfte dette forhold Sumstads arbeidsgiver, Gunnar Hofstad, og ikke Sumstad selv. Utover det å måtte iaktta god skikk og bruk under sin omgang med arbeidskameratene sto Sumstad ikke til ansvar for noen som helst utenom sin arbeidsgiver.

       Utseths opptreden overfor Sumstad må derfor karakteriseres som en utidig innblanding i andres affærer, og den må også betraktes som tariffstridig vis a vis Hofstad. Men like overfor Sumstad var hans opptreden i og for seg ikke tariffstridig.

       Kriteriet på « rettstridig adferd » kan derfor ikke finnes alene i den omstendighet at Utseth, i strid med overenskomsten, tok opp drøftelsen av et arbeidsforhold direkte med den uorganiserte arbeider i stedet for med dennes arbeidsgiver. En annen sak er at dette kan være et moment, som sett i sammenheng med andre momenter, kan være egnet til å influere på spørsmålet om tvangen var rettsstridig.

       Under den videre tolkning av rettsstridskriteriet, vil i prinsippet spørsmålet om tvangens øyemed var rettsstridig, være sekundært. Om øyemedet er aldri så rettmessig og høyverdig, kan tvangen være rettsstridig fordi midlene til å oppnå det er rettsstridige. Og omvendt kan det også tenkes tilfelle hvor et forsøk på å tvinge en person til noe rettsstridig ikke vil kunne bli å betrakte som rettsstridig tvang, således vil det neppe kunne sies å være rettsstridig tvang å true en medskyldig i tyveri med å angi ham til myndighetene dersom han ikke deler utbyttet med ham. Det må derfor være riktig å si at spørsmålet om rettsstridig tvang alene avhenger av en vurdering av adferdens karakter, dog således at jo mer øyemedet selv må karakteriseres som rettmessig, eller i hvert fall høyverdig, desto mere må man kreve for at selve adferden må betraktes som rettsstridig.

       I nærværende tilfelle er det på det rene at Utseth gikk utenom overenskomsten gjennom sin opptreden overfor Sumstad, og det må også bebreides Utseth at han likeoverfor Sumstad gjorde gjeldende en oppfatning av overenskomst og faglige regler, som om ikke egentlig omstridt, i sterk grad var uklar. Og det er egnet til å skjerpe Utseths ansvar at denne var ansvarlig fagforeningsfunksjonær, og representerte en stor og mektig organisasjon. Det ligger i sakens natur at uttalelser fra en slik person vil og må tillegges stor vekt av alle som kommer i berøring med arbeidsforhold, det være seg arbeidere eller arbeidsgivere, og enten de er organisert eller ikke.

       Allikevel finner lagmannsretten at disse omstendigheter ikke er
Side 1094
tilstrekkelige til å kunne betegne adferden som rettsstridig. Det finnes en rik rettspraksis med anvendelse av strl. §222 første ledd, brukt på tvang i arbeidsforhold. Man viser for så vidt til den omfattende oversikt som er gjengitt i Skeie: Ulovlige midler i kampen om arbeidsvilkår, 466 flg. Oversikten gjelder i stor utstrekning den dagjeldende §222 II (som siden ble opphevet og senere avløst av boikottlovens straffebestemmelse), men også atskillige domfellelser etter strl. §222 I. Med det forbehold at disse dommene gjelder « en annen tid », viser allikevel dommene, såvel de fellende som de frifinnende, at det i alminnelighet må kreves noe ganske annerledes bastant og massivt i adferdens karakter for at denne skal være rettsstridig, enn hva man har å gjøre med i nærværende sak. Rettspraksis viser at det må dreie seg om fysisk inngripen eller i hvert fall trusler som gjelder liv, helse eller ære eller i hvert fall sosial anseelse. Et gjennomgående trekk ved de fellende dommer er også at arten av trusler som er brukt, som regel går ut på noe annet og mere enn rene arbeidsmessige konsekvenser, eller at de er gitt en vid publisitet gjennom annonser eller avisartikler eller på annen måte. Karakteristiske frifinnelser i denne oversikt er inntatt under nr. 5, 77 og 96. Man viser særlig til sistnevnte dom. Etter nærværende retts oppfatning må de saksforhold som i disse saker ble lagt til grunn som bevist, i alle sakene betraktes som grovere enn det saksforhold som finnes godtgjort i nærværende sak.

       Som et ytterligere, generelt, sammenligningsmoment bør også nevnes at det i den nye boikottlovs straffebestemmelse heter: « Straffeloven av 22. mai 1902 §222 gjelder ikke forhold som rammes av loven. » Heri må ligge etter lagmannsrettens oppfatning, at det etter boikottlovens innførelse, i hvert fall ikke kan stilles strengere krav enn før til begrepet « rettsstridig adferd » etter strl. §222 i saker som gjelder arbeidsforhold.

       Når man så går tilbake til den nærmere vurdering av det saksforhold som lagmannsretten har funnet bevist, vil det, som tidligere nevnt, nødvendigvis herske en viss usikkerhet vedrørende den detaljerte ordlyd som har vært brukt, den sammenheng som hver uttalelse har vært knyttet til, i det hele tatt den generelle atmosfære hvori de er fremkommet. Denne usikkerhet er i seg selv egnet til å fremkalle en viss tvil om det i virkeligheten dreier seg om « trusler ». Slik som uttalelsene er funnet bevist, er det for alles vedkommende et åpent spørsmål om de kan sies å gå utover det som kan benevnes råd og advarsler. Uttalelsene var utidige, de hadde feil adresse for så vidt som de rettelig burde ha vært rettet til Sumstads arbeidsgiver, og de må derfor karakteriseres som en uberettiget innblanding i Sumstads personlige forhold. Men denne karakteristikk behøver ikke nødvendigvis å gi uttalelsene en karakter som går utover å være begrenset til råd og advarsler. Har « adferden » denne karakter, kan den ikke betraktes som rettsstridig.

       Etter det anførte finner lagmannsretten ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet om det ville ha foreligget subjektive betingelser for straff, eller om Utseth har ligget under for en unnskyldelig rettsvillfarelse. - - -

       Sorenskriver Koppang som er enig i resultatet vil fremkomme med en del bemerkninger.
Side 1095

       Fagforeningens sirkulære av 11. februar 1956 var etter min mening en helt legitim affære og hadde det formål at man heretter skulle overholde tariffens bestemmelser om forholdet mellom montører og læregutter. Om det i sirkulæret er brukt en del uheldige uttrykk så har dette ikke hatt noen betydning for Sumstads sak. Sirkulæret var rettet til arbeidsgiverne og skulle tas til etterretning av disse.

       Om opptrinnet på Shells anlegg på Høvringen foreligger det divergerende forklaringer fra Sumstad og vitnet Selnes og Utseth. Jeg vil først bemerke at det var Sumstad som overfor Utseth brakte på bane hans status som hjelpearbeider. Jeg vil ikke gå så langt at jeg finner det bevist at Utseth er kommet med trusler overfor Sumstad. - - -

       Jeg finner det helt klarlagt at Utseth eller fagforeningen ikke har rettet noen henvendelse hverken til Sumstads arbeidsgiver eller til montørene hos Hofstad forat disse skulle nekte ham opplæring i faget. Det er også klarlagt at Utseth eller fagforeningen ikke har rettet noen henvendelse til arbeidsgivere eller montører utenfor Trondheim om å blokkere ham. Når han ikke har kunnet få opplæring i faget hverken i Trondheim eller i Oslo så skyldes dette ikke noen aksjon fra Utseth eller fagforeningens side. - - -

       Jeg vil presisere at jeg ikke finner det bevist at det fra Utseth eller fagforeningen er utøvet noen rettsstridig tvang overfor Sumstad. Det foreligger da heller ingen årsakssammenheng mellom den påståtte tvang og den omstendighet at Sumstad ble forsinket med sin opplæring. - - -