Advokatfirmaet DA MNA
|
Dom om ferieordning og arbeidstid Rt. 1973/102
Dommer Bølviken: Ved Sulitjelma Gruber A/S ble fra 1. april 1962 etter avtale mellom bedriften og arbeidstakernes organisasjoner gjennomført en såkalt 11-skiftordning med økt arbeidstid de 11 dagene mot en fridag hver 12. dag, det vil si annenhver lørdag. Etter at bedriften i 1966 og 1968 hadde lagt den fjerde ferieuken slik at den omfattet opparbeidede frilørdager, og uten at bedriften var villig til å gi kompensasjon herfor, anla arbeiderne ved Sulitjelma Gruber A/S v/ formannen i Sulitjelma faglige Samorganisasjon John Sørfjordmo og formannen i Giken Gruvearbeiderforening Viktor Evjen nærværende sak mot bedriften. Stevning ble uttatt den 13. oktober 1970 med påstand som under hovedforhandlingen for herredsretten ble formulert slik:
Ved Salten herredsretts dom av 4. mai 1971 ble Sulitjelma Gruber A/S frifunnet. Dommen ble av saksøkerne påanket til Hålogaland lagmannsrett. Under ankeforhandlingen ble de ankende parters påstand korrigert til: « Prinsipalt: A/S Sulitjelma Gruber tilpliktes å gi de arbeidere som skulle hatt fri lørdag 2. og 9.4.1966 og 25.5.1968 kompensasjon for at bedriften nyttet disse frilørdagene til ferie. Kompensasjon skal enten gis i form av tilsvarende frilørdager eller i form av betaling for disse lørdagene med tillegg av vanlig overtidsgodtgjørelse. Subsidiært: A/S Sulitjelma Gruber tilpliktes å yte arbeiderne slik kompensasjon for den forlengede arbeidstid, som disse arbeidet i den 14 dagers periode som gikk forut for disse frilørdager. I begge tilfelle: A/S Sulitjelma Gruber tilpliktes å
erstatte saksøkerne sakens omkostninger for begge retter. »
Lagmannsretten avsa den 20. april 1972 kjennelse med slik slutning:
Denne kjennelse har arbeiderne ved Sulitjelma Gruber A/S påanket til Høyesterett. Om de nærmere omstendigheter viser jeg til herredsrettens dom og lagmannsrettens kjennelse. De ankende parter gjør gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at den ex officio må oppheve herredsrettens dom og avvise saken fra herredsretten. De har begrunnet anken under 4 punkter:
De ankende parter har lagt ned slik påstand: «Hålogaland lagmannsretts kjennelse oppheves. Saken hjemvises til lagmannsretten til
fortsatt behandling.»
Ankemotparten hevder at lagmannsrettens kjennelse er riktig. Sakens utfall beror utelukkende på en tolking av avtalen av 1962 om arbeidstidsordningen. Tvisten er en rettstvist, som etter arbeidstvistlovens §7 nr. 2, jfr. §6 nr. 1, eksklusivt hører under Arbeidsretten. Både kravets art og den begrunnelse som er gitt for kravet, viser at det er et kollektivt krav i tariffrettslig forstand som gjøres gjeldende. Til anførselen om at tvisten er av obligasjonsrettslig art, anfører ankemotparten at det de ankende parter i realiteten hevder, er at bedriften har fastlagt ferien i strid med arbeidstidsavtalen. Under enhver omstendighet påberopes arbeidstidsavtalen fra den annen side, idet ankemotparten gjøre gjeldende at det krav arbeiderne har fremsatt, er i strid med en forutsetning for avtalen. Når det gjelder partsforholdet, bestrider ankemotparten at man her har for seg den situasjon at en eller flere arbeidstakere under søksmål ved de ordinære domstoler påberoper seg en tariffavtale som ledd i sine personlige arbeidsavtaler. Saken er ikke anlagt av navngitte arbeidere, men av en gruppe arbeidere representert ved to tillitsmenn i de lokale fagforeninger. Man har da med en fagforening i lovens forstand å gjøre, jfr. arbeidstvistlovens §1 nr.3. Ankemotparten har lagt ned denne påstand: « Lagmannsrettens kjennelse stadfestes. » Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og kan også tiltre den begrunnelse som den har gitt. På foranledning av prosedyren for Høyesterett skal jeg presisere mitt syn som følger: Det de ankende parter hevder, er at bedriften - med mindre den gir kompensasjon i andre fridager eller i penger - ikke har adgang til å legge ferien slik at den omfatter opparbeidede frilørdager i henhold til avtalen av 1962 om arbeidstidsordningen. For Høyesterett har deres hovedsynspunkt vært at tvisten herom er en ren obligasjonsrettslig tvist, hvis løsning beror på anvendelsen av alminnelige rettsgrunnsetninger. På den annen side erkjennes det at det ikke er i strid med ferieloven å la ferien omfatte frilørdager. Jeg kan for min del ikke se annet enn at den tvist som foreligger, er en tvist om tolking av arbeidstidsavtalen av 1962 som innførte ordningen med frilørdager. Spørsmålet om bedriften har oppfylt sin plikt etter avtalen, jfr. de ankende parters konstruksjon, vil bero på hva som er riktig oppfyllelse etter denne avtale. Dette er det partene tvistes om. Tvisten startet da også som en tvist om
forståelsen av avtalen om arbeidstidsordningen sammenholdt med ferieloven. Den
ble gjenstand for organisasjonsmessige forhandlinger, hvorunder arbeidernes
representanter tok forbehold om å bringe tvisten inn for Arbeidsretten. Den påstand
i saken som opprinnelig ble nedlagt, har vært endret flere ganger. Men senest i
ankeerklæringen til lagmannsretten ble det krevd dom for hva « arbeiderne »
hadde krav på etter « en omforenet arbeidsordning ». Under hovedforhandlingen for lagmannsretten ble påstanden gitt den form at Sulitjelma Gruber A/S skulle tilpliktes å gi kompensasjon til « de arbeidere » som skulle ha hatt frilørdager på de bestemte lørdager i 1966 og 1968 som er grunnlaget for tvisten. Jeg kan imidlertid ikke se at denne endring i påstand kunne endre søksmålets karakter. Det er uomtvistet at arbeidstidsavtalen av 1962 er en tariffavtale i arbeidstvistlovens forstand. Søksmålet har hele tiden dreiet seg om, og dreier seg fremdeles om « forståelse » av en tariffavtale eller « krav som grunner seg på en tariffavtale », jfr. arbeidstvistlovens §6 nr. 1. Og da hører saken under Arbeidsretten, jfr. §7 nr. 2. Det er riktignok så at tariffavtalen inngår som et ledd i den enkelte arbeidstakers personlige arbeidsavtale med bedriften, og at de alminnelige domstoler i sak anlagt av enkelte arbeidstakere på grunnlag av deres individuelle avtaler må ta prejudisielt standpunkt til tariffavtalens innhold, jfr. i denne forbindelse arbeidstvistlovens §9, jfr. §8. Det foreliggende saksanlegg er imidlertid ikke basert på individuelle arbeidsavtaler, men på arbeidstidsavtalen av 1962 som sådan. Også etter påstandsendringen for lagmannsretten dreier det seg om et kollektivt krav på grunnlag av tariffavtalen. Jeg finner således at saken etter sin art ikke hører under de alminnelige domstoler. Den eller de enkelte arbeidere kan ikke kreve dom for en tariffavtales forståelse eller for et kollektivt krav På grunnlag av tariffavtalen. Det kan bare organisasjonene gjøre, jfr. arbeidstvistlovens §8, og en slik sak må anlegges for Arbeidsretten. For øvrig er jeg enig med lagmannsretten i at fagforeningene i dette tilfelle må anses som de reelle saksøkere. Saksomkostninger er ikke påstått. Jeg stemmer for denne dom: Lagmannsrettens kjennelse stadfestes. Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Stabel, Schweigaard Selmer og Eckhoff: Likeså. Av herredsrettens dom (sorenskriver Harald Siderow Nordgaard): --- Retten skal bemerke: --- Til avvisningsspørsmålet, slik det av
saksøkte er henvist til rettens egen årvåkenhet ex officio, er en forsåvidt
enig i at de alminnelige tariffavtaleforutsetninger tredes farlig nær. Disse
avtaler er inngått fra begge sider i formentlig tillit til at intet relevant
rettsspørsmål er oversett. Her kan selvfølgelig de enkelte arbeidstakere ha
deres selvstendige oppfatning av lovs rette forståelse og rekkevidde, og retten
finner i den nevnte henseende å kunne konkludere med at saken blir å fremme
med herredsrett som kompetent domstol. ---
Av lagmannsrettens dom (lagmann Harald Elstad, lagdommer Carl Tank og sorenskriver Hjalmar Neiden): --- Lagmannsretten er kommet til at det krav som er reist i denne sak er grunnet på en tariffavtale og derfor hører hjemme under Arbeidsretten efter bestemmelsene i arbeidstvistlovens §7 nr. 2, jfr. §6 nr. 1. Det fremgår klart av de ankende parters prosedyre for lagmannsretten at de ikke gjør gjeldende at deres krav har hjemmel i ferieloven. De hevder derimot at de er berettiget til kompensasjon for fridager de har opparbeidet i henhold til den arbeidsordning man blev enige om i 1962 også når disse faller innenfor rammen av den ferietid som bedriften har fastsatt i medhold av ferielovens §4. Ankemotparten på sin side bestrider at overenskomsten av 1962 gir noen hjemmel for dette. At denne avtale om en endret arbeidsordning er en tariffavtale, kan efter lagmannsrettens syn ikke være tvilsomt. Det må her være tilstrekkelig å henvise til at den er inngått mellom Sulitjelma faglige Samorganisasjon på den ene side og bedriften på den annen. Det er ikke fremlagt noen tilsvarende overenskomst med Giken gruvearbeiderforening, men da saken for de arbeidere som er tilsluttet denne, er gitt samme opplegg som for de andre arbeidere, må man gå ut fra at en slik finnes. Efter dette er lagmannsretten kommet til at man således står overfor spørsmålet om rekkevidden av en tariffavtale. Ankemotparten hevder at ferieloven gir bedriften adgang til å legge ferien slik at opparbeidede fridager faller innenfor ferieperioden uten at arbeidstagerne får noen form for kompensasjon i den anledning. Dette er de ankende parter ikke enig i, idet de mener at ferieloven over hodet ikke løser det problem man her står overfor - hverken direkte eller indirekte. Det foreligger således også en tvist om ferielovens rekkevidde. I overenskomsten for Bergverksindustrien er det imidlertid henvist til ferieloven, og da vil også dette spørsmål henhøre under Arbeidsrettens kompetanse, jfr. Ulsaker: Ferieloven, 13. utg. 1971 132. Tilbake står da bare spørsmålet om de ordinære domstolers kompetanse må komme i en annen stilling fordi ansettelsesbevisene ved A/S Sulitjelma Gruber henviser til tariffavtalen og dermed gjør både Bergverksoverenskomsten og avtalen av 1962 til deler av hver enkelt arbeiders individuelle arbeidsavtale. De ankende parter hevder med tilslutning av ankemotparten at det er som et ledd i disse enkeltavtaler at tariffavtalen kreves tolket, jfr. Berg og Evje: Arbeidstvistloven m.v., (1959) 78. Lagmannsretten finner at partene ikke kan høres med dette. I så fall måtte man i det minste kreve at saken blev anlagt av den eller de enkelte arbeidstagere, som mente sine rettigheter efter tariffavtalen trådt for nær. Her er søksmålet reist av « Arbeiderne ved A/S Sulitjelma Gruber » og som representanter for disse er oppgitt formennene i de to berørte fagforeninger. Dette viser at det er fagforeningene og ikke de enkelte arbeidere som står bak søksmålet. Anderledes ville saken ha stillet seg om forholdet hadde vært at organisasjonene ikke hadde villet ta affære, jfr. Berg og Evje 79. Lagmannsretten er efter dette ex officio
kommet til at herredsrettens dom må oppheves og saken avvises fra denne, jfr.
tvml. §384 annet ledd nr. 2 jfr. §386 første ledd. --- |