Advokatfirmaet DA MNA
|
Ankeerklæring Rt 2002/983
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om avvisning av anke som ikke tilfredsstiller kravene etter tvistemålsloven §365. Ved stevning av april 2001 anla Magne K. Foss, Bjørn Berntsberg, Pernille Gran, Martin Gran, Forbrukerpartner AS og Steinar Olsen søksmål mot Det norske ForbrukerFellesskapet AS. Søksmålet gjaldt pengekrav i anledning et forretningssamarbeid. Etter først å ha avsagt uteblivelsesdom og gitt oppfriskning, avsa tingretten dom i saken i mars 2002. Ved erklæring av 3. mai 2002 innleverte
ForbrukerFellesskapet AS anke over tingrettens dom. Etter angivelse av sakens
parter og domsslutningen fra tingretten, har anken følgende ordlyd:
Anken er datert og undertegnet av Atle
Berger i egenskap av styreformann i Det norske ForbrukerFellesskapet AS.
Dokumentet har dessuten følgende påskrift, datert og undertegnet av dommer K.
E. Strøm:
Ankemotpartene innga anketilsvar av 16.
mai 2002. I anketilsvaret anføres:
Selve påstanden i anketilsvaret går ut på stadfestelse av tingrettens dom og dekning av saksomkostninger. Anketilsvaret ble meddelt Det norske ForbrukerFellesskapet AS 23. mai 2002, og saken oversendt lagmannsretten fra tingretten. Lagmannsretten konstaterte at den anså ankeforberedelsen ferdig, og ga partene frist etter tvistemålsloven §375 til 21. juni 2002. Ved prosesskrift av 17. juni 2002 innleverte ankemotpartene nytt prosesskrift med korrigert påstand. Det ble nå prinsipalt krevet saken avvist, subsidiært tingrettens dom stadfestet. Avvisningspåstanden er begrunnet med den mangel ved ankeerklæringen som var påpekt tidligere. Prosesskriftet ble meddelt Det norske ForbrukerFellesskapet AS ved brev av 2. juli 2002 fra lagmannsretten. Den 3. juli 2002 avsa lagmannsretten kjennelse med slik slutning:
Kjennelsen er i rett tid påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjærende part har i det vesentligste anført: Lagmannsrettens kjennelse er beheftet med saksbehandlingsfeil, idet kjærende part skulle vært gitt anledning til å rette mangelen i ankeerklæringen. De feil som foreligger er begått av henholdsvis tingretten og lagmannsretten, og kan ikke legges kjærende part til last. Påpekningen i anketilsvaret foranlediget ingen reaksjon hos kjærende part, idet denne kun forholdt seg til den påstand som ble nedlagt. Prosesskriftet av 17. juni 2002 med korrigert påstand ble mottatt først 4. juli, det vil si etter at lagmannsrettens kjennelse forelå. Kjærende part har nedlagt slik påstand:
Kjæremålsmotpartene har i det vesentligste anført: Gjennom anketilsvaret var kjærende part gjort oppmerksom på at ankeerklæringen er mangelfull. Anketilsvaret ga også grunnlag for å forstå at feilen ville føre til en påstand om avvisning. Under disse omstendigheter har kjærende part hatt rimelig tid til å rette feilen. Lagmannsretten har forholdt seg i samsvar med tvistemålsloven §360 annet ledd. Det er uten betydning at kjærende part mottok prosesskriftet av 17. juni 2002 først etter at lagmannsrettens kjennelse forelå, idet det nå allerede var gått lang tid siden selskapet ble gjort oppmerksom på mangelen. Kjærende part må selv bære risikoen for de feil dens hjelpere gjør. Kjæremålsmotpartene har nedlagt slik påstand:
Høyesteretts kjæremålsutvalg, som har full kompetanse til å prøve lagmannsrettens kjennelse om å avvise anken, skal bemerke: Det er i og for seg klart at den ankeerklæring som ble inngitt, ikke oppfyller minimumskravene i tvistemålsloven §365. Den ankende part, som var representert ved styreformannen og som ikke hadde prosessfullmektig, inngav muntlig anke ved fremmøte på rettens kontor, hvor retten satte anken opp som prosesskrift, jf. tvistemålsloven §364 første ledd og §119 annet ledd. Selv om ankeerklæringen har et noe provisorisk preg, kan det vanskelig bebreides styreformannen at han ikke var klar over at den ikke tilfredsstilte de prosessuelle krav til en ankeerklæring. Derimot kan det kanskje sies at han burde ha reagert da han med tingrettens ekspedisjon av 23. mai 2002 mottok anketilsvaret av 16. mai 2002, hvor det ble påpekt at ankeerklæringen var mangelfull, og hvor det ble gjort gjeldende at anken skulle avvises. Imidlertid ble det verken fra tingrettens eller lagmannsrettens side gitt noen frist for å rette feilen, noe som skulle vært gjort. Tingretten oversendte anketilsvaret til styreformannen « til underretning » uten bemerkninger, samtidig med at den sendte saken til lagmannsretten. Og ved lagmannsrettens brev av 30. mai 2002 ble det meddelt at ankeforberedelsen ble ansett ferdig og satt frist etter tvistemålsloven §375 uten at retten tok opp avvisningsspørsmålet. Ankemotpartenes prosesskrift av 17. juni 2002, hvor ankemotpartene nedla uttrykkelig påstand om avvisning og begrunnet denne nærmere, ble oversendt styreformannen med lagmannsrettens ekspedisjon av 2. juli 2002, og den ankende part ble således ikke gitt noen mulighet for å reagere før lagmannsretten avsa sin kjennelse den påfølgende dag. Utvalget finner at det under disse omstendigheter vil være for strengt å anse mangelen ved ankeerklæringen forsettlig fra den ankende parts side. Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves, og lagmannsretten må sette frist for inngivelse av tilfredsstillende ankeerklæring. Den kjærende parts påstand om saksomkostninger for kjæremålsutvalget tas til følge med kr 7.020. Kjennelsen er enstemmig. Slutning:
|