Advokatfirmaet

DA MNA

 

 

Beitedommen

Rt. 1963/190

Dommer Bendiksby: Den 11. februar 1957 begjærte eieren av g.nr. 62 b.nr. 3 i Bruvik jordskifte over utmarken under g.nr. 62, idet han hevdet at denne lå i sameie. Videre krevet han ordning av beiterettighetene. Begjæringen ble den 14. april 1959 tiltrådt av Andreas Dalseide som eier av g.nr. 62 b.nr. 4 og Ida Visnes som eier av g.nr. 62 b.nr. 5.

       I møte den 14. april 1959 besluttet jordskifteretten å fremme jordskiftet og i forbindelse med det ordning av beiteforholdene i stølsmarken.

       Imidlertid begjærte eierne av g.nr. 62 b.nr. 1 og g.nr. 62 b.nr. 2, Sigmund Dalseide og Ole J. Dalseide, spørsmålet om å fremme jordskiftet tatt opp til ny overveielse og eventuell omgjøring i medhold av jordskiftelovens §14 annet ledd, idet de hevdet at det mellom deres bruk på den ene side og b.nr. 3, 4 og 5 på den annen side ikke eksisterte noe fellesskap som etter jordskiftelovens §§1 og 2 kunne gi grunnlag for begjæring om jordskifte. Jordskifteretten tok denne begjæring under behandling og avsa kjennelse i tvisten den 30. september 1960. Kjennelsen har følgende slutning:

«1. Påstanden om å omgjere jordskifteretten sitt vedtak av 15. april 1959 vert med dette avvist.
2. Utmarka til garden Dalseid, g.nr. 62 i Bruvik herad, ligg i hopehav mellom b.nr. 1, 2, 4 og 5 med lott etter reglane i §29 i jordskiftelova. »

       Jordskifteretten har i premissene bemerket at det ved dom av Gulating lagmannsrett den 21. september 1956 er rettskraftig avgjort at b.nr. 3 ikke er medeier i grunnen i utmarken til g.nr. 62, og at bruket ikke ligger i noe fellesskap som kan gi grunnlag for utskiftning. Bruket er ikke nevnt i kjennelsens slutning og er gått ut av saken.

       Jordskifterettens kjennelse ble av Sigmund Dalseide og Ole J. Dalseide påanket til Gulating lagmannsrett.
Side 191

       Lagmannsretten avsa den 19. desember 1961 dom i saken med slik domsslutning:

       « Andreas Dalseide som eier av g.nr. 62 b.nr. 4 og Ida Visnes som eier av g.nr. 62 b.nr. 5 har ikke eiendomsrett til grunn i utmarken til gården Dalseide g.nr. 62 i Bruvik herred.

       Andreas Dalseide og Ida Visnes' krav om jordskifte over utmarken til g.nr. 62 Dalseide i Bruvik avvises.

       Saksomkostninger tilkjennes ikke. »

       Andreas Dalseide og Ida Visnes har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. De har gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at de ikke er sameiere i grunnen i utmarken, men at de rettigheter de har fått til skogteigene og beitet bare er bruksrettigheter.

       De har nedlagt følgende påstand:

«1. Punkt 1 i Jordskifterettens kjennelse stadfestes.
2. Utmarken til gården Dalseid, g.nr. 62 i Bruvik herred ligger i sameie mellom b.nr. 1, 2, 4 og 5 i forhold til den skyld som hvert av disse brukene har, dog slik at « Seljeliteigen » bare ligger i sameie mellom b.nr. 2, 4 og 5 og at « Hatlebrekteigen » og « Almtøteigen » bare ligger i sameie mellom b.nr. 1, 4 og 5.

       Subsidiært:

       All utmark til gården Dalseide g.nr. 62 ligger i sameie mellom b.nr. 1, 2, 4 og 5 i forhold til den skyld som hvert av disse brukene har.

3. Sigmund Dalseide og Ole J. Dalseide tilpliktes in solidum å erstatte Andreas Dalseide og Ida Visnes sakens omkostninger for Lagmannsrett og Høyesterett.»

       Sigmund Dalseide og Ole J. Dalseide, som har fått bevilling til fri sakførsel, har nedlagt følgende påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Sigmund og Ole Dalseide tilkjennes hos Andreas Dalseide og Ida Visnes in solidum saksomkostninger for lagmannsretten.
3. Andreas Dalseide og Ida Visnes tilpliktes in solidum å tilsvare det offentlige saksomkostninger for Høyesterett som om saken ikke var benefisert.»

       Om saksforholdet viser jeg til jordskifterettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Bergen byrett, Nordhordland herredsrett, Hallingdal herredsrett, Tinn og Heddal herredsrett og Voss herredsrett. Samtlige 4 parter og i alt 15 vitner er avhørt. Av vitnene er 12 nye for Høyesterett, blant dem jordskifteoverdommer Torstein Haugen og jordskiftedommerne Lars Matre og Sverre Birger Årdal som har forklart seg om rettsoppfatningen og praksis ved jordskifterettene. Det er for øvrig fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å regne opp.

       Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

       Jeg behandler først de ankendes prinsipale påstand når det gjelder eiendomsretten til grunnen i de 3 skogteigene. Denne påstand er ny for Høyesterett. De ankendes begrunnelse for påstanden er, at da b.nr. 4 med Seljeliteigen og b.nr. 5 med
Side 192
Hatlebrekteigen og Almtøteigen ble utskilt og solgt fra henholdsvis b.nr. 1 og b.nr. 2, var det ikke bare skogretten - retten til trærne på teigene - som ble overført til de nye bruk, men også vedkommende hovedbruks hele andel i grunnen i teigene. Påstanden kan ikke føre frem. Grunnen i skogteigene lå før utskillelsen av b.nr. 4 og 5 i sameie for like deler mellom b.nr. 1 og 2 på samme måte som utmarksgrunnen ellers. Men bruken av skogen var fra gammelt av delt i teiger med oppmerkede delelinjer. Seljeliteigen lå til b.nr. 1 og Hatlebrekteigen og Almtøteigen til b.nr. 2. Det er på det rene mellom partene at b.nr. 4 etter utskillelsen har eneretten til skogen i Seljeliteigen, og at b.nr. 5 har tilsvarende enerett i de 2 andre teigene. For grunnens vedkommende ville de ankendes påstand innebære at man for ettertiden ville få et sameieforhold for grunnen i skogteigene helt forskjellig fra sameiet i resten av utmarken, med delvis andre loddeiere og med et annet deleforhold. En slik ordning har ikke noe holdepunkt i overdragelsesdokumentene eller i de opplysninger som ellers foreligger. Ordningen ville i høy grad komplisere eierforholdene, den virker kunstig og ligger etter min oppfatning utenfor det som man kan anta at det har vært partenes mening å bestemme. Jeg tilføyer at det så vidt jeg skjønner etter påstanden er uklart hvor store de enkelte bruks eierandeler i teigene i tilfelle skulle være.

       Spørsmålet er da videre om de nye bruk, b.nr. 4 og b.nr. 5, er blitt sameiere med hoverbrukene i grunnen i utmarken - herunder grunnen i skogteigene - i forhold til sin skyld. I denne form forelå spørsmålet for lagmannsretten. Jeg kan på vesentlige punkter tiltre lagmannsrettens begrunnelse, men etter prosedyren for Høyesterett er det nødvendig med en del tilleggsbemerkninger.

       Man har her å gjøre med utskillelser av nye bruk i forholdsvis sen tid, b.nr. 4 i 1918 og b.nr. 5 i 1929. Spørsmålet om hvilke rettigheter de nye bruk har fått i utmarken beror i første rekke på en tolkning av overdragelsesdokumentene. Skjøtene på brukene kan ikke sees å gi noe bidrag til løsningen. I skylddelingen for b.nr. 4 er det bl.a. sagt: « Foruden disse to parceller medfølger den saakaldte « Seljeteig » efter de gamle mærkeledslinjer. Det nye brug tilkommer beitingsret i forhold til sin skyld. » Og et annet sted: « Dog har vi samtykket i, at av utmarken kan benyttes i fællesskap av samtlige bruk, idet vi har fundet videregaaende deling utjenlig. » Ved det sist nevnte sitat er å merke at ordene skriver seg fra skylddelingsformularens trykte tekst, bortsett fra ordene « samtlige bruk » som er tilføyet av skylddelingsmennene. I skylddelingen for b.nr. 5 er det sagt at « Med parsellen følger to skogteige », at « Det utskilte bruk skal ha andel i fælles havn i forhold til sin skyld », og « Dog har vi samtykket i, at av utmarken (havnegangen) kan benyttes i fællesskap som før, idet vi har fundet videregaaende deling utjenlig ». På det sist nevnte sted er bare ordene « (havnegangen) » og « som før » tilføyet av skylddelingsmennene.

       Jeg er enig med lagmannsretten i at det ikke er grunnlag for å tolke de to skylddelinger på forskjellig måte, selv om ordlyden
Side 193
ikke er ganske den samme. Dette har også partene vært enige i. Skylddelingene er ikke entydige på det punkt det her gjelder og er - som lagmannsretten har bemerket - forenelige med begge de oppfatninger som er gjort gjeldende i saken, selv om jeg nok synes at særlig bestemmelsen om « beitningsrett » i skylddelingen for b.nr. 4 isolert sett trekker i retning av at det er en bruksrett man har hatt for øye. Etter mitt syn ville det imidlertid ikke være riktig å legge noen avgjørende vekt på de uttrykk som er brukt i skylddelingene. Uttrykksmåten vil ofte være nokså tilfeldig, og hertil kommer at det sannsynligvis var så her - som ofte er tilfelle - at hverken partene eller skylddelingsmennene hadde spørsmålet om grunneiendomsretten klart for seg. Det var formentlig skogen og beitet som hadde aktuell interesse, og det er da grunn til å tro at det var disse rådighetsbeføyelser partene og skylddelingsmennene hadde for øye.

       De opplysninger som er fremskaffet om det som passerte ved overdragelsene og om formålet med dem gir heller ikke - det jeg kan se - noe særlig bidrag til å avgjøre hva meningen har vært. Riktignok må jeg gå ut fra at det, som de ankende parter sterkt har fremholdt, var meningen å etablere « selvstendige » bruk som en familie kunne leve på, men dette formål ville, slik forholdene lå an da overdragelsene fant sted, fylles like godt eller like dårlig enten de nye bruk ble medeiere i grunnen eller ikke; det som tellet for dem var skogen og beitet. Jeg nevner i denne forbindelse at det i begge tilfelle var foreldrene til hovedbrukets eier som overtok de nye bruk, og for b.nr. 4's vedkommende nærmest til avløsning av kår på hovedbruket. Jeg peker også på at de nye bruk var vesentlig mindre enn hovedbrukene, og at det derfor for så vidt ikke er grunnlag for å gå ut fra noen formodning om likestilling med hensyn til rettigheter i utmarken.

       De opplysninger man har om bruken av utmarken etter at b.nr. 4 og 5 ble fraskilt er også sparsomme. Det er bl.a. på det rene at eierne av b.nr. 1 og 2 sammen med eierne på en nabogård har drevet et laksefiske i sjøen utenfor utmarken, og at b.nr. 4 og 5 ikke har vært delaktige i dette og heller ikke krevet å være med; fisket var for øvrig så vidt jeg har oppfattet det, drevet fra før utskillelsen av b.nr. 4 og 5. I 1955 bortfestet b.nr. 1 og 2 i fellesskap en nøsttomt i utmarken uten at samtykke ble innhentet fra eierne av b.nr. 4 og 5 og uten at de har krevet eller fått noen del av festeavgiften. Det er videre opplyst at b.nr. 1 og 2 alene har hatt gjerde- og grindholdet mellom utmarken og gårdenes innmark og mellom utmarken og naboeiendommen.

       Endelig nevner jeg - og det legger jeg større vekt på - at mens eierne av b.nr. 1 og 2 hele tiden synes å ha hatt en bestemt oppfatning om at de alene var grunneiere, er det først på et relativt sent tidspunkt at eierne av b.nr. 4 og 5 har hevdet at de er medeiere i grunnen. Det er opplyst at eierne av b.nr. 1 og 2 har skylddelt og solgt i alt 6 tomter i Almøteigen; den første skylddeling fant sted så tidlig som i 1952. I 1957 henvendte Andreas Dalseide seg til en advokat i anledning av tomtesalgene. I det brev
Side 194
som advokaten deretter skrev til Ole Dalseide er det med henvisning til skylddelingen for b.nr. 4 gjort « oppmerksom på b.nr. 4's beitningsrett, som ikke må skades eller forringes ved utparsellering eller på annen måte », og det er tatt forbehold om erstatningsansvar hvis beiteretten skades. At Andreas Dalseide anså seg som medeier i grunnen er derimot ikke nevnt. Og først i april 1959 tok eierne av b.nr. 4 og 5 skritt til å få sin medeiendomsrett fastslått, idet de tiltrådte begjæringen av 11. februar 1957 fra eieren av b.nr. 3 om jordskifte. Også senere har deres standpunkt og påstander vært vekslende.

       Det jeg her har nevnt om forholdene etter at b.nr. 4 og 5 ble fraskilt peker - selv om opplysningene må erkjennes å være sparsomme - i retning av at eiendomsretten til grunnen i utmarken har ligget til b.nr. 1 og 2 alene. Og når alle opplysninger sees i sammenheng, kan jeg ikke finne at det er tilstrekkelig holdepunkt for å fastslå at b.nr. 4 og 5 ved fraskillelsen har fått andre og større rettigheter i utmarken enn skylddelingsforretningene gir sikker dekning for, nemlig skogen - trærne - i skogteigene og beiterett i forhold til skylden.

       De ankende parter har med henvisning bl.a. til vitneforklaringer fra flere jordskiftedommere sterkt påberopt seg at det er oppfatningen i distriktet at eiendomsretten til grunnen følger beitet, og videre at et fraskilt bruk i alminnelighet må ansees å være blitt medeier i grunnen i utmarken når det ved fraskillelsen har fått beiterett i forhold til skylden. Jeg finner ikke å kunne legge avgjørende vekt på dette. Spørsmålet om hvilke rettigheter et fraskilt bruk har i hovedbrukets utmark må avgjøres etter opplysningene i det enkelte tilfelle. Som nevnt dreier det seg her om fraskillelser i forholdsvis sen tid. For øvrig er oppfatningene blant de jordskiftekyndige som har gitt forklaring i saken heller ikke samstemmige.

       De ankende parter har videre gjort gjeldende at bestemmelsene i skylddelingene om skogteigene er i strid med skoglovens §§15 og 16 dersom b.nr. 4 og 5 ikke er blitt medeiere i grunnen. Det har, hevdes det, formodningen mot seg at det er truffet bestemmelser som er lovstridige. Jeg finner det her tilstrekkelig å vise til lagmannsrettens bemerkninger som jeg i det vesentlige kan tiltre. Spørsmålet om hvilken virkning det har at bestemmelsene i skogloven er overtrådt, foreligger ikke for Høyesterett.

       Jeg finner til slutt å burde bemerke at spørsmålet om den beiterett og skogrett som b.nr. 4 og 5 har er til hinder for at hovedbrukene selger tomter i utmarken, heller ikke foreligger til avgjørelse for Høyesterett.

       Jeg har funnet saken så tvilsom at jeg mener at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

       Jeg stemmer for slik

dom:

       Lagmannsrettens dom stadfestes.

       Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.
Side 195

       Dommer Nygaard: Jeg er enig med førstvoterende i at de ankende parters prinsipale påstand ikke kan tas til følge, og jeg tiltrer for så vidt førstvoterendes begrunnelse.

       Derimot er jeg kommet til det samme resultat som jordskifteretten når det gjelder spørsmålet om eierne av b.nr. 4 og b.nr. 5 sammen med eierne av b.nr. 1 og b.nr. 2 er eiere av grunnen i hele utmarken - herunder grunnen i skogteigene - i forhold til den skyld som hvert av brukene har. Utgangspunktet blir her hvorledes man skal forstå uttrykksmåten i de to skylddelingsforretninger av 1918 og 1929. Jeg er enig med førstvoterende og lagmannsretten i at det ikke er grunnlag for å tolke disse to forretninger på forskjellig måte. Ordlyden i forretningene er ikke entydig. Men etter min mening er den - lest på bakgrunn av de etablerte bruksforhold i sameiet - i like høy grad forenelig med overføring av medeiendomsrett som med stiftelse av en bruksrett begrenset til utnyttelse av skog og beite. Og i valget mellom de to tolkningsmuligheter finner jeg det for min del mest naturlig å gå ut fra at eierne av de to utskilte bruk både når det gjaldt grunnen i skogteigene og grunnen i utmarken for øvrig skulle få den samme rettsstilling som eierne av hovedbrukene, slik at eierne av b.nr. 4 og b.nr. 5 her trådte inn som sameiere i grunnen i forhold til brukenes skyld. Jeg legger i denne sammenheng vekt på at det i begge tilfelle dreiet seg om overdragelser til nærstående slektninger. Jeg finner også grunn til å nevne de vitneforklaringer som for Høyesterett er gitt av flere jordskiftedommere. De fleste av disse forklaringer går ut på at en eier av et utskilt bruk etter rettsoppfatningen i disse strøk av landet i alminnelighet må antas å være medeier i utmarksgrunn, når bruket er tillagt beiterett i utmarken i forhold til skylden slik som i dette tilfelle.

       Etter det syn som jeg således har på den ordning som ble truffet da overdragelsene av b.nr. 4 og b.nr. 5 fant sted, kan jeg ikke finne at de opplysninger som foreligger om bruken i utmarksområdet kan få noen avgjørende betydning i saken. Når det gjelder laksefisket ved « Stolen », er det opplyst at dette fisket har vært drevet lenge før b.nr. 4 og b.nr. 5 ble utskilt - så vidt jeg forstår, har det vært drevet helt fra tiden før århundreskiftet. Det er derfor naturlig at eierne av de nye brukene ikke fant grunn til å fremsette noe krav om å få del i dette fisket. Jeg legger heller ikke særlig vekt på de noe sparsomme opplysninger som foreligger om grind- og gjerdeholdet. Ellers finner jeg grunn til å fremheve at eierne av b.nr. 4 og b.nr. 5 etter min mening ikke hadde noen spesiell oppfordring til å ta standpunkt til og gi uttrykk for sitt syn på spørsmålet om eiendomsretten til grunnen i utmarken før det i 1950-årene ble aktuelt å selge tomter fra Almtøteigen. Ida Visnes har forklart at hun etter et av tomtesalgene - antagelig det første salget i 1952 - protesterte, og at hun også henvendte seg til en advokat som sendte et brev til eierne av b.nr. 1 og b.nr. 2 uten å få svar. Videre har Andreas Dalseide opplyst at han i 1957 ville forsøke å stanse salgene av tomter fra utmarken. Han henvendte seg også til en advokat som skrev det brevet som delvis er
Side 196
referert av førstvoterende. At protesten her bygger på et noe annet rettslig grunnlag enn det som parten nå gjør gjeldende, finner jeg ikke å burde legge avgjørende vekt på.

       Etter dette stemmer jeg for at de ankende parters subsidiære påstand tas til følge.

       Jeg er enig med førstvoterende i at saken er så tvilsom at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

       Jeg former ingen konklusjon.

       Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Nygaard.

       Dommer Bahr: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Bendiksby.

       Dommer Skau: Likeså.

       Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

       Av jordskifterettens orskurd (jordskiftedommer Olav Kvamme med jordskiftemenn Harald Hana og John O. Strømme):

       - - -

       B.nr. 4 vart delt frå b.nr. 1 ved skylddeling av 14. desember 1918 (dok. nr. 14). Det heiter der at skylddelinga omfatta « 2 parceller » og « Foruten disse to parceller medfølger den såkalte « Seljeliteig » efter de gamle merkeslinjer. » Dessutan fekk bruket « beitningsrett i forhold til sin skyld ». Og vidare « Dog har vi samtykket i, at av utmarken kan benyttes i fællesskap av samtlige bruk idet vi har funnet videregående deling utjenlig. »

       B.nr. 5 vart delt frå b.nr. 2 ved skylddeling av 8. august 1929 (dok. nr. 18). Det heiter der at « Den utskilte parsel utgjør brukets anpart av den tidligere hegnede jordstrekning i Dalseiddalen. » og dei to « skogteiger Hatlebrekteigen og Almetøteigen. » Dessutan fekk bruket « andel i felles havn i forhold til sin skyld. » Og videre: « Dog har vi samtykket i, at av utmarken (havnegangen) kan benyttes i fellesskap som før. »

       Eigarane av b.nr. 1 og 2 har som si meining hevda at utmarka til garden Dalseid ligg i hopehav berre mellom b.nr. 1 og 2. Skogen har frå gamalt av vore delt i teigar mellom desse bruka. Ein tilstand som var å oppfatte som ein rein skogservitutt på grunnen. Når b.nr. 4 og 5 i si tid fekk seg tillagt skogteigar, så låg det i dette ikkje noko meir enn at b.nr. 1 og 2 berre overførde skogservituttet innan vedkommande teigar til b.nr. 4 og 5. Bruka fekk dermed ingen medeigedomsrett i grunnen. Heller ikkje med utgang i beiteretten kunne b.nr. 4 og 5 få medeigedomsrett i grunnen, då det i skylddelingane klårt heiter at bruka berre fekk løyve til « havn » eller « beitingsrett. »

       I tilknytning til denne oppfatning har eigarane av b.nr. 1 og 2 m. a. opplyst:

       Kring 1895 delte dei dåverande eigarane av b.nr. 1 og 2 utmarkstrekninga Dalseidmyra og Dalseiddalen slik at kvart bruk fekk kvar sin parsell av denne. Delinga var minneleg og utførd av ein agronom. Teigane vart innhegna og brukt til beite og dyrkingsland. Då b.nr. 4 i 1918 vart skylddelt fekk dette bruket moderbruket sin parsell, men då det ikkje var skikka byggetomt på parsellen fekk det nye bruket i tillegg ein
Side 197
parsell « nr. 2 » av den sams utmarka. Som vederlag til b.nr. 2 vart dette sin parsell av 1895 utvida tilsvarande.

       Da b.nr. 5 i 1929 vart skylddelt, fekk dette bruket seg tillagt b.nr. 2 sin parsell i Dalseidmyra saman med bruksrett til skog og havn etter skyld. Dei gikk ut frå at b.nr. 4 og 5 står i same relasjon til eigedomsretten. - - -

       Jordskifteretten har vurdert tvisten såleis:

       Eigarane av b.nr. 4 og 5 som i si tid var med og kravde dette jordskiftet, har nå endra sitt syn på eigedomstilhøva i utmarka. Det tykkast dessutan å vere lite meining i å påstå at jordskiftet skal halda fram som rein avløysningssak all den tid dei samstundes hevdar at jordskifteretten ikkje har høve til å gjere om vedtaket av 15. april 1959. I det heile er saka av partane ført på ein slik måte at den har reist mange formelle vanskar.

       Med det resultat jordskifteretten er komen til, vil det ikkje kome på tale å gjere om vedtaket om fremje av saka. Spørsmålet om retten måtte ha høve til å gjere om eit slikt vedtak, treng den difor ikkje ta standpunkt til.

       Av skriv av 5. mai 1959 fra overrettssakførar Rekve (dok.nr. 7) vart det klart for retten at det var tvist mellom partane om kva for bruk det var som hadde eigedomsrett i jordskiftefeltet. Det vart då sjølvsagt at retten ikkje kunne halde fram med jordskiftet - sjølv om den før vedtaket av 15. april 1959 prejudisielt hadde vurdert eigedomstilhøva - utan først å løyse tvisten ved orskurd etter §17 i jordskiftelova.

       Det er ikkje lagt fram skylddeling frå den gongen då b.nr. 2 vart delt ut frå b.nr. 1. Det er likevel på det reine at b.nr. 1 og 2 frå gamalt av har hatt kvar sine skogteigar, medan beitet vart nytta i lag av dei to brukarane. Jordskifteretten oppfattar ei slik deling som ei bruksordning for skogen sitt vedkomande. Partane delte så langt dei hadde økonomisk og driftsmessig interesse av å dele. Og det galdt i dette tilfelle å få etablert ei ordning slik at kvar av brukarane fritt kunne utøve råderetten over trea innan bestemte grenser. Altså det vart positivt bestemt at råderetten over trea skulle takast ut av hopehavet. Eigedomsretten og alle goder grunnen ellers gav, vart dermed framleis liggande i hopehav. Eigedomsretten vart dermed knytt om grepet beite, som etter skogen var det største gode grunnen gav.

       At det må vera så tyder direkte delinga av Dalseidmyra i 1895 på. Dåværande eigarar av Dalseidmyra gjekk ikkje til eksklusiv bruk av denne før dei først minneleg hadde delt henne.

       Tidligare rettar som har hatt med eigedomstilhøva på Dalseid å gjera synest også å ha vore av den oppfatning at grunnen har lege i sameige. Lagretten uttalar såleis i ekspropriasjonsskjønnet av 28. juli 1876 på Dalseid: « ...indbefattes fælles Udmark... » I Nordhordland herredsrett sin dom av 14. juni 1954 dok. 5 vedk. b.nr. 3 sine rettar i garden Dalseid, heiter det: « ...og som sådan delaktig i den felles utmark for denne gård. »

       Vidare skal nemnast at på grannegarden Dale har brukarane den oppfatning at deira bruk låg i hopehav, og retten finn det lite truleg at noko anna skulle gjelde for Dalseid. Det er såleis opplyst at då den del av Dale-utmarka som ligg inn til garden Dalseid i Dalseiddalen vart selt til tomter, så delte brukarane utbytte millom seg. Skogeigaren på området fekk såleis ikkje heile utbyttet. Han vart sett på som bruksrettshavar.
Side 198

       Jordskifteretten er etter dette av den oppfatning at utmarka frå gamalt av har lege i hopehav mellom b.nr. 1 og 2. Skulle forresten så ikkje vere tilfelle må det førast særskilt prov for det. Gjelsvik uttalar såleis i tingsretten sin av 1936 121: « Man må som før nevnt fastholde at det må særlig grunn til for å gjøre undtagelse fra den regel at eiendomsretten til grunnen ligger i sameie, og at retten til slått eller hugst osv. er å betrakte som servitutt som vedkommende sameier har i sameiet. » Dr. Nærstad uttaler i verket sitt Sameieretten til jord av 1942 127: « For det første mener jeg å ha påvist at utgangsstillingen er fullt sameie i alt som ikke klart er blitt delt til eneeiendom. Av dette følger at en særskilt påvisning av en ytterligere deling er nødvendig. »

       Jordskifteretten meinar at det ikkje er framkomne sterke nok prov til å gå bort frå regelen om at grunnen ligg i hopehav. Visstnok er det så at det i skøyte av 1771 og 1775 heiter « skov og mark » og at dette kanskje kunne tyde på at skøytemottakaren skulle verte eineeigar i sine skogteigar, men i same andedraget vert det også til dømes nemnt « fægang ». Men det er då ei kjennsgjerning at ingen vedkomande korkje no eller før har hevda at beitet skulle vere delt. Skøytet seier vel knapt anna enn at eigaren skøytte vidare sin « jordepart » med lunende. Når eigaren av b.nr. 1 i slutten av føre hundradåret tvinga seg til fiskerett etter laks ved Dalseidberget, så kan han etter retten si oppfatning berre ha oppnått dette som medeigar i grunnen. Den slåtte som etter det opplyste skulle heimle han retten, ligg oppe i lia og strekkjer seg ikkje ned til sjøen. På liknande måte har jordskifteretten kome til heller ikkje å kunne ta omsyn til dei andre grunnane som er gjevne for at utmarka ikkje skulle ligge i hopehav. Det einaste prov som klårare tykkjest tyda i motsett retning måtte vere det som er opplyst om at det kring 1913 vart teke skjerp i b.nr. 2 sin skogteig, og at eigaren reiste av med heile vederlaget. Jordskifteretten vil i denne samanheng ikkje sjå bort frå at eigarane av b.nr. 1 var innflyttarar og at eigaren av b.nr. 2 utnytta denne situasjonen.

       Utgangsstillinga då skylddelingane tok til i 1918 var såleis at utmarka og beitet låg i hopehav mellom b.nr. 1 og 2 medan skogen var delt i teigar.

       Då b.nr. 4 og 5 vart skylddelte i 1918 og 1929 fekk desse bruka tildelt seg moderbruka sine « innmarksteigar » i Dalseidmyra, dei fekk seg tildelt skogteigar og dei fekk hamn etter skyld (jfr. dok.nr. 14 og 18). Fylgjeleg vart det ikkje gjort nokon åpenberr endring i dei eksisterande eigedomstilhøva. Det nye vart berre at medan det før var to hopehavarar vart det no fire.

       Når eigarane av b.nr. 1 og 2 hevdar at eigarane av b.nr. 4 og 5 berre fekk seg tillagt hogstrett til skogen i sine respektive skogteigar, så kan dei ikkje få medhald i dette synet.

       For det første er det kjent at eigarane av b.nr. 4 og 5 til for ikkje lenge sidan har nytta utslåtter i disse teigane saman med hamn, og som før nemnt vart eigedomsretten knytt til beiteretten om ikkje anna klårt er sagt.

       Dinest er det etter §§15 og 16 i lov om Skovvæsenet av 1863 ikkje lovleg å skilje bruksretten til skogen frå grunnen for eit lengre tidsrom enn 25 år eller « Mands og Hustrues Levetid ». Jordskifteretten er av den sikre oppfatning at det ikkje var meininga at b.nr. 4 og 5 sin rett til skog skulle vere tidsavgrensa. Eigarane av desse bruka har då også utan protest
Side 199
alltid brukt skogen. Skulle då skylddelinga ikkje verte lovstridig, må b.nr. 4 og 5 vere medeigarar i grunnen. Jordskifteretten kan i det heile ikkje augne nokon måte å gjennomføre ei lovleg skylddeling med varig rett til skogsvyrke i hopehavsmark på, utan samstundes å gje det frådelte bruket medeigedomsrett i grunnen.

       Etter dette er jordskifteretten komen til det resultat at utmarka til garden Dalseid ligg i hopehav etter skyld, og dessutan at eigarane av b.nr. 1 og 2 sitt krav om at retten skal gjere om vedtaket av 15. april 1959 må avvisast. - - -

       Av lagmannsrettens dom (lagmann E. T. Eftestøl og lagdommerne Jonas Madsø og Sverre Nygaard):

       - - -

       Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn jordskifteretten. - - -

       Ankemotpartene Andreas Dalseide og Ida Visnes hevder at deres bruk, b.nr. 4 og b.nr. 5, fikk medeiendomsrett i g.nr. 62's utmark etter skylden da de ble utskilt, henholdsvis i 1918 fra b.nr. 1 og i 1929 fra b.nr. 2.

       Lagmannsretten antar at når parseller utskilles fra hovedbruk, følger ikke andre rettigheter i utmark med enn de som skjøtet, skylddelingsforretningen eller omstendighetene for øvrig viser skal følge med, jfr. Rt-1961-45 flg.

       Av forhold som viser at medeiendomsrett til utmarken fulgte med, påberoper ankemotpartene seg det som er nevnt i skylddelingsforretningene om skogteigene Seljeliteigen, Hatlebrekkteigen og Almøteigen.

       I den anledning nevnes at Dalemyren, som i 1895 ble delt mellom brukene 1 og 2, og som i 1918 og 1929 ble utskilt som b.nr. 4 og 5, ligger i en dal som jernbanelinjen går gjennom. Sydvest for Dalemyren ligger gården Dale.

       Seljeliteigen, som tidligere ble brukt av b.nr. 1 ligger på nordvestsiden av dalen og støter i sydvest mot Dale. Den støter således i sydøst mot Dalemyren. I nordøst støter den til Hatlebrekkteigen, som ble brukt av b.nr. 2. På den andre side av dalen ligger Almtøteigen som også ble brukt av b.nr. 2 tidligere. Den støter i sydvest til en skogteig som ligger ved Dalemyren, men som hører til gården Dale.

       Skogteigene lå i b.nr. 1's og b.nr. 2's felles utmark, og det foreligger ikke opplysninger som viser at de var blitt utskilt fra utmarken tidligere. De var imidlertid hver for seg avmerket med stener. Det vises til det som er nevnt i jordskifterettens kjennelse om uteslåtter, skjerp, uttak av sten og bortleie av nøsttomter i skogteiger som hørte til g.nr. 62. Det kan tilføyes at det er noe uklart om de arealer som ble utleiet til nøsttomter hørte til innmark eller til utmark. Lagmannsretten finner ikke av de nevnte forhold å kunne slutte at eiendomsretten til grunnen i skogteigene ikke var i fellesskap for b.nr. 1 og 2. Beitet var fremdeles felles i skogteigene, og det må antas at brukene bare hadde en eksklusiv rett til skogen i sine teiger, mens eiendomsretten til grunnen fremdeles tillå b.nr. 1 og 2 i fellesskap.

       Ankemotpartene har da også godtatt det som følger av jordskifterettens avgjørelse om at de ikke har enerett til grunnen i skogteigene.
Side 200
Men de hevder at hvis b.nr. 4 og 5 ikke har fått medeiendomsrett i utmarken, herunder også til grunnen i skogteigene, ville bestemmelsene i skylddelingsforretningene av 1918 og 1929 om deres rett til skogen være i strid med skogloven av 22. juni 1863, idet det etter den ikke tillates at skog og grunn skilles for mer enn 25 år. Lagmannsretten er enig i at overdragelse av skogteigene uten at erververne samtidig ervervet eiendomsrett eller medeiendomsrett til grunnen ville være i strid med skoglovens §15 jfr. §16.

       Det må imidlertid etter de forklaringer som foreligger fra jordskiftedommerne Rongen og Nævdal og fra Olav Strømme, som har deltatt meget som skylddelingsmann på nabogården Straume, antas at skoglovens forbud mot atskillelse av skog og grunn har vært ukjent for de fleste, og ble lite praktisert i det distrikt som Bruvik herred hører til. Det kan derfor ikke regnes med at hverken de som overdro eller de som ervervet parsellene i 1918 og 1929 eller skylddelingsmennene har vært klar over forbudet. Av bestemmelsene i skylddelingsforretningene om skogteigene kan det således ikke sluttes at det har vært oppfatningen hos overdragerne, erververne eller skylddelingsmennene at medeiendomsrett til grunnen i teigene eller til utmarken for øvrig fulgte med ved overdragelsene.

       Når det i skylddelingsforretningene er sagt at skogteigene følger med ved overdragelsene, kan det etter det foreliggende ikke antas at det ligger mer i det enn at det er retten til skogen på teigene som følger med.

       Som et bevis for medeiendomsrett i utmarken har Andreas Dalseide også påberopt seg forholdene da b.nr. 4 ble utskilt. Etter at Johannes Eriksen Dalseide i 1907 hadde overdradd b.nr 1 til sønnen Enevald Dalseide, overdro sønnen i 1918 til faren den delen av Dalemyren som i 1895 var tillagt b.nr. 1, jfr. skylddelingsforretningen av 1918 og skjøte av 27. januar 1926. Parsellen fikk b.nr. 4 og fikk en skyld av 36 øre, mens hovedbrukets gjenværende skyld var 2,48 mark. I 1928 overdro Johannes Eriksen Dalseide b.nr. 4 til en annen sønn, ankemotparten Andreas Dalseide. Under skylddelingen i 1918 møtte Johannes Eriksen Dalseide for Enevald Dalseide. Andreas Dalseide gjør gjeldende at faren skulle leve av det utskilte bruk, og at han derfor under skylddelingen var interessert i at det ble utskilt et selvstendig bruk med medeiendomsrett til utmarken. At faren fikk medeiendomsrett til utmarken, mener han også fremgår av at det ved skylddelingen er svart ja på spørsmålet om hvorvidt hvert av brukene ved delingen fikk den for bruken nødvendige fjellstrekning, og at det er bevitnet at intet nytt fellesskap er stiftet.

       I skylddelingsforretningen av 1929 vedkommende b.nr. 5, står det at Ole Olsen Dalseide var eier av b.nr. 2. Den faktiske eier den gangen var imidlertid, etter det som er opplyst, Johannes M. Dalseide. Han fikk utskilt b.nr. 5, som var den delen av Dalemyren som etter 1895 tillå b.nr. 2, og flyttet til det utskilte bruket. Bruket har en skyld av 55 øre, mens den gjenværende del av b.nr. 2 har en skyld av 2,23 mark. Ankemotparten Ida Visnes, som nå har bruk nr. 5, har også gjort gjeldende at det var et selvstendig bruk som ble utskilt, og at Johannes M. Dalseide under de forhold som forelå da skylddelingen fant sted, ville sørget for at det tilstrekkelige av utmark fulgte med ved overdragelsen. Videre har hun gjort gjeldende det samme som Andreas Dalseide om at det som er
Side 201
nevnt i skylddelingsforretningen om fjellstrekninger og om at intet nytt fellesskap er stiftet, viser at det nye bruk fikk medeiendomsrett i utmarken. Dessuten hevder hun at uttrykket « andel i felles havn » i skylddelingen viser at medeiendomsrett i utmark ble overdradd.

       Lagmannsretten finner ikke at forholdene ved skylddelingene viser at medeiendomsrett til utmarken var overdradd. Heller ikke kan dette utledes av uttalelsene i skylddelingsforretningene om fjellstrekninger og om at intet nytt fellesskap er stiftet, da uttalelsene ikke kan sees å være i strid med at erververne av parsellene bare fikk en beitningsrett i utmarken.

       Ankemotpartene har også opplyst at de uten protest fra b.nr. 1 og 2 har slått i skogteigene. Lagmannsretten antar at eierne av b.nr. 1 og 2 under enhver omstendighet ikke kan ha hatt noen særlig interesse av å protestere mot bruken og kan ikke anse slåtten som utslag av en medeiendomsrett til utmarken.

       Det kan heller ikke sees at det foreligger andre omstendigheter som viser at b.nr. 4 og 5 har ervervet noen medeiendomsrett i utmarken. Derimot synes bestemmelsen i skylddelingsforretningen av 1918 vedkommende b.nr. 4 om at « Det nye bruk tilkommer beitningsrett i forhold til skylden » å vise at det bare var en bruksrett b.nr. 4 fikk i utmarken. Uttrykket « andel i felles havn » i skylddelingsforretningen av 1929 vedkommende b.nr. 5 kan derimot også forståes slik at det omhandler andel i selve utmarken. Men det kan like gjerne forståes slik at det omhandler det felles beite i utmarken og bare sikter til en bruksrett. Det er lite sannsynlig at det ved overdragelsene av b.nr. 4 og b.nr. 5 skulle være truffet forskjellige bestemmelser om rettighetene i den utmark som b.nr. 1 og 2 hadde i fellesskap.

       Det kan også nevnes at b.nr. 2 alene har hatt grindholdet mot Dale på riksveien, og at b.nr. 1 alene har hatt grindholdet mellom utmarken og innmarken på Dalseid, mens b.nr. 4 og 5 ikke har hatt annet grindhold enn det som angikk deres innmark. Sigmund Dalseide har også opplyst at han har hatt gjerdeholdet mellom utmarken og Dale, mens Andreas Dalseide har opplyst at det tidligere var Dale Fabrikker som satte opp gjerde, og at han senere har vedlikeholdt det. Det må antas at det vedlikehold som Andreas Dalseide har utført, har han utført i egen interesse, og det han har utført av vedlikeholdsarbeid kan ikke sees som utslag av at han var medeiendomsberettiget til utmarken.

       Lagmannsretten er etter dette kommet til at det ikke foreligger noe som viser at eierne av b.nr. 4 eller 5 har ervervet noe annet enn en beitningsrett i utmarken, og deres krav om medeiendomsrett blir derfor ikke tatt til følge.

       Siden ankemotpartene ikke har noen medeiendomsrett i utmarken, og de som bare har bruksrett ikke har adgang til å kreve jordskifte, jfr. jordskiftelovens §§1, 2 og 5, har ankemotpartene ikke rett til å kreve jordskifte over utmarken til g.nr. 62 Dalseide. Jordskifteretten skulle derfor ikke ha avvist påstanden om omgjørelse av vedtaket av 15. april 1959 om å fremme jordskiftet, men skulle ha avvist kravet om jordskifte. Påstanden i ankesaken om avvisning av kravet om jordskifte blir etter dette å ta til følge, og vedtaket av 15. april 1959 om å fremme jordskiftet bortfaller også dermed.
Side 202

       Spørsmålet om ordning av beiteforholdene, post B i begjæringen om jordskifte, foreligger ikke for lagmannsretten, og det blir eventuelt jordskifteretten som må avgjøre om avløsning eller annen ordning av beiteforholdene skal foretas i henhold til de innkomne begjæringer. - - -