Advokatfirmaet

DA MNA

BMV-dommen

Rt. 1967/336   

   Dommer Stabel: Saken gjelder gyldigheten av vedtak om å endre vedtektene for Arbeidernes Hjelpekasse ved A/S Bergens Mekaniske Verksteders avdelinger i Solheimsviken og i Laksevåg slik at bare medlemmer av henholdsvis Landsorganisasjonen i Norge og Norsk jern- og metallarbeiderforbund kan bli tilsluttet kassene. Søksmål ble reist av Bergens Maskinistforening og noen av dennes medlemmer i én sak mot hjelpekassen i Solheimsviken og i en annen sak mot hjelpekassen i Laksevåg. Etter at sakene var forenet til felles behandling ved Bergen byrett, avsa byretten den 18. november 1963 dom med slik domsslutning:

       « I sak nr. A. 556/1961:

       I sak nr. A. 49/1962:

       De to hjelpekassene anket over dommen til Gulating lagmannsrett, men lagmannsretten kom til samme resultat som byretten, og avsa den 18. februar 1966 dom hvorved byrettens dom ble stadfestet. Saksomkostninger for lagmannsretten ble ikke tilkjent.
Side 337

       Sakens sammenheng og partsforholdet fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

       Hjelpekassene har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom. Som motparter er innstevnt Bergens Maskinistforening og de enkeltpersoner som opptrådte som parter sammen med denne for byretten og lagmannsretten, nemlig Gunnar Sigmund Grimstad og Daniel Martin Pedersen i Solheimsvikensaken og Adolf Olsen i Laksevågsaken.

       Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Hjelpekassene hevder at lagmannsretten har tatt feil ved å legge til grunn at det åpne medlemskap var en del av kassenes opprinnelige formål i den forstand at bedriftsklubben er avskåret fra å « lukke » medlemskapet gjennom vedtektsendring i lovlige former. Som for de tidligere instanser gjøres som et hovedsynspunkt gjeldende at opprettelsen av de to hjelpekassene i 1942 var et rent fagforeningsanliggende. Hjelpekassene ble i realiteten stiftet ved vedkommende bedriftsklubb i egenskap av lokalt organ for Jern- og metallarbeiderforeningen innen Landsorganisasjonen i Norge, og skulle ifølge vedtektene være underkastet bedriftsklubbens enerådighet. Lagmannsretten har - hevdes det - med urette bygd på at klubbstyrene den gang var samarbeidsorganer for alle arbeiderne ved de to bedriftsavdelinger. Når kassene opprinnelig ble holdt åpne for alle arbeidere - organiserte og uorganiserte - så skyldtes dette utelukkende et krav fra bedriftens side som vilkår for å yte økonomisk tilskudd. Hadde bedriften ikke gått med på å yte tilskudd, ville kassene blitt opprettet allikevel, og da selvsagt med lukket medlemskap. Hensynet til bedriften gjør seg ikke lenger gjeldende i og med at tilskuddsordningen er falt bort, og bedriften har på sin side ikke protestert mot at medlemskapet nå blir lukket. Bedriftens og medlemmenes tilskudd har aldri oversteget det som var nødvendig for å holde den løpende understøttelsesvirksomhet gående. Det har ikke funnet sted noe kapitalopplegg av betydning eller noen båndleggelse til fordel for senere ansatte arbeidere. Ingen materiell rettsregel eller berettiget interesse blir under disse omstendigheter krenket ved at medlemskapet nå - på formelt uangripelig måte - blir forbeholdt for organiserte arbeidere i samsvar med det som vanligvis gjelder i tilsvarende institusjoner innen Landsorganisasjonen. Dette må gjelde - hevder hjelpekassene - selv om man som lagmannsretten vil anse det åpne medlemskap som en del av det opprinnelige formål. De foretatte endringer kan nemlig ikke under noen omstendighet anses som vesentlige eller urimelige på bakgrunn av den nye situasjon som forelå etter at bedriftstilskuddet var falt bort. Det ville i denne situasjon utvilsomt vært adgang til å vedta fullstendig oppløsning av de gamle hjelpekassene og til å la deres midler gå inn i nye kasser som samtidig ble opprettet med lukket medlemskap, iallfall så lenge alle tidligere medlemmer fikk anledning til å være med på samme måte som de nå har. - For øvrig bygger hjelpekassene sin prosedyre på i det
Side 338
vesentlige samme anførsler og bevis som for lagmannsretten. De har imidlertid frafalt sin tidligere anførsel om at adgangen til å angripe vedtektsendringen er forspilt ved passivitet for så vidt angår hjelpekassen i Solheimsviken.

       De ankende parter har nedlagt slik påstand:

       Ankemotpartene har i alt vesentlig sluttet seg til de synspunkter som lagmannsrettens dom bygger på. De har understreket at det ikke minst var en fremtidsbetraktning - forholdet til senere ansatte - som lå til grunn for stifternes, dvs. de enkelte arbeideres, forutsetning om at kassene skulle ha åpent medlemskap og en nøytral stilling i forhold til Landsorganisasjonen. Ut fra dette mener ankemotpartene at det er et uholdbart standpunkt hjelpekassene tar ved å trekke et skille mellom dem som var ansatt før vedtektsendringene og dem som blir ansatt senere. Vedtektsendringene må anses ugyldige i forhold til begge grupper fordi de betyr et brudd på hjelpekassenes opprinnelige formål og fordi de forfølger et formål som er fremmed for kassenes egne interesser. I denne forbindelse gjøres gjeldende at endringene må ses som et organisasjonspolitisk mottrekk mot Det norske maskinistforbunds utmeldelse av Landsorganisasjonen sommeren 1957, selv om det nok også har spilt inn at bedriftens tilskudd falt bort omtrent samtidig. For spørsmålet om endringenes gyldighet er det etter ankemotpartenes mening uten betydning å ta standpunkt til om medlemskapet lovlig kunne ha vært lukket på annen måte, f.eks, ved oppløsning av de eksisterende kasser og opprettelse av nye. Størrelsen av kassenes formue på endringstiden er også irrelevant i denne sammenheng. - For Høyesterett har ankemotpartene ikke opprettholdt den tidligere anførsel om at vedtektsendringene er i strid med forsikringsavtalelovens §34.

       Ankemotpartene har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at de tilkjennes saksomkostninger for alle retter.
Side 339

       Under bevisopptak til bruk for Høyesterett er innhentet forklaring fra alle de parter, partsrepresentanter og vitner som ble avhørt for lagmannsretten unntatt ett vitne som er død i mellomtiden. Dessuten er avhørt to nye vitner. Det er lagt frem noen nye dokumenter, men ingen av disse har hatt særlig betydning for utfallet. Saken står stort sett i samme stilling som for lagmannsretten.

       Jeg har funnet saken tvilsom, men er blitt stående ved et annet resultat enn byretten og lagmannsretten.

       Når det gjelder rekkevidden av de vedtektsendringer saken gjelder, må jeg - i tilslutning til partenes prosedyre - ta utgangspunkt i den oppfatning som nå er de ankende parters standpunkt, nemlig at de som var medlemmer i hjelpekassene før vedtektsendringene, fortsatt skal ha rett til å være med uansett sitt personlige organisasjonsforhold. For Laksevåg var dette slått fast ved regulær vedtektsendring allerede 29. desember 1960. For Solheimsvikens vedkommende ble det erkjent under lagmannsrettssaken, og det er kommet til uttrykk i de ankende parters påstand under avsnitt I nr. 1.

       Det har fremdeles ikke vært mulig å legge frem i sin helhet de vedtekter som ble fastsatt da kassene ble stiftet i 1942. Det er imidlertid enighet om at medlemskapet var åpent for alle arbeidere helt frem til de vedtektsendringer saken gjelder. Det er også enighet om at vedtektene hele tiden har hatt bestemmelse om at styret i vedkommende bedriftsklubb skulle være kassens styre og videre en bestemmelse som klart forutsetter at vedtektene kan endres av klubbmøte (« Kassens lover kan kun forandres av klubbmøte »). Bedriftsklubben var - og er - et lokalt organ for Jern- og metallarbeiderforbundet.

       Videre må anses på det rene at det åpne medlemskap stod i direkte sammenheng med at bedriften hadde stilt krav om dette som vilkår for å gi tilskudd til driften. Om kassene ville blitt opprettet uten tilsagn om tilskudd fra bedriften, er et spørsmål som jeg ikke behøver å ta standpunkt til. Jeg behøver heller ikke å ta standpunkt til om medlemskapet ville vært gjort åpent eller lukket dersom kassene den gang var blitt opprettet uten bedriftsstøtte. Etter hva som er opplyst om vanlig praksis for så vidt angår tilsvarende hjelpekasser o.l. innen fagbevegelsen, må jeg imidlertid anse det mest sannsynlig at medlemskapet da ville blitt forbeholdt for medlemmer av Landsorganisasjonen.

       Det er ikke bestridt at hjelpekassene ble stiftet etter initiativ av klubbstyret etter at dette først hadde forhandlet om saken med bedriften. Dette sett i sammenheng med hva jeg nettopp har nevnt om vanlig praksis i fagorganisasjonen og om klubborganenes vedtektsbestemte herredømme over kassene, gjør det etter min mening naturlig å se på stiftelsen som et fagforeningsanliggende. At dette iallfall var klubbstyrets forutsetning er det ingen grunn til å tvile på. Jeg må riktignok anse det godtgjort at spørsmålet om å opprette hjelpekassene ble lagt frem for alle arbeiderne - også for dem som ikke var medlemmer av
Side 340
Jern- og metallarbeiderforbundet - på et møte som må anses som en del av stiftelsesgrunnlaget. Og jeg utelukker ikke at arbeidernes deltakelse i stiftelsen la et rettslig bånd på klubbmøtets kompetanse til å endre sentrale bestemmelser i vedtektene. Bestemmelsen om det åpne medlemskap var utvilsomt en sentral del av vedtektene, og jeg er i og for seg ikke uenig i lagmannsrettens karakteristikk av den som en del av kassenes opprinnelige formål. Men under hensyn til de nærmere omstendigheter ved stiftelsen finner jeg ikke å kunne bygge på at denne formålsangivelse var forutsatt å skulle danne en skranke for klubbmøtets disposisjonsrett i enhver ny situasjon som måtte oppstå under kassenes fremtidige virksomhet. Jeg går da ut fra - og mener å ha støtte for det i de foreliggende parts- og vitneforklaringer - at de arbeidere som var med på stiftelsen, har vært orientert ikke bare om sammenhengen mellom det åpne medlemskap og bedriftens støttetilsagn, men også om klubbens vedtektsbestemte herredømme over kassene og klubbstyrets forutsetning om at kassene i sitt utgangspunkt var et fagforeningsanliggende.

       De vedtektsendringene som fant sted i 1957 og 1960 da kassene ble lukket, hadde sikkert sammenheng med at Maskinistforbundet nettopp var gått ut av Landsorganisasjonen. Men dette kan etter min mening ikke være avgjørende. Det må nemlig anses på det rene - og er ikke bestridt fra ankemotpartenes side - at vedtektsendringene også stod i direkte årsakssammenheng med bedriftens tilbaketrekking av sitt tilskudd til kassene. Jeg må se det slik at bortfallet av bedriftens tilskudd betød en meget vesentlig svikt i forutsetningene for at kassene i sin tid var blitt stiftet med de daværende vedtekter. Det synes å være på det rene at bortfallet av bedriftens tilskudd øyeblikkelig stilte kassene i en situasjon hvor det måtte overveies om de skulle fortsette. I denne situasjon måtte klubbmøtet - det organ som ifølge vedtektene var kassenes øverste myndighet - etter min mening ha et vidt spillerom til uavhengig av de opprinnelige forutsetninger å treffe bestemmelse om vilkårene for den fortsatte drift. Jeg antar for min del at klubbmøtet ikke overskred eller misbrukte sin kompetanse ved å gjøre adgangen til nytt medlemskap betinget av medlemskap i Jern- og metallarbeiderforbundet eller Landsorganisasjonen. Som tidligere nevnt går jeg ut fra at dette er i samsvar med alminnelig organisasjonsmessig praksis i sammenlignbare forhold. Etter at bedriftstilskuddet var falt bort, må det fra organisasjonens synspunkt ha vært liten grunn til å ha noen særordning ved Bergens Mekaniske Verksteder.

       Når jeg er kommet frem til denne oppfatning, legger jeg også vekt på den økonomiske situasjon i hjelpekassene på det tidspunkt da bedriftstilskuddet falt bort. Det er enighet om at økonomien i begge kasser var vanskelig. Lagmannsretten har gått ut fra at kassen i Laksevåg i april 1957 ville være insolvent om to uker, og dette bekreftes av tilførsel i styre- og klubbmøteprotokollen for henholdsvis 15. og 16. april. Om kassen i Solheimsviken er det uimotsagt opplyst at den hadde en beholdning på ca.
Side 341
30 000 kroner til å møte løpende forpliktelser vedrørende ca. 1200 medlemmer. Jeg må slutte at det ved fastsettingen av medlemskontingenten og bedriftstilskuddet aldri har vært tatt sikte på å båndlegge verdier av betydning av hensyn til fremtidige forpliktelser. Jeg kan således ikke se at det er dekning for ankemotpartenes anførsel om at det åpne medlemskap tok sikte på fremtiden og fremtidig ansatte ved siden av de aktuelle medlemmers interesse. Jeg må gå ut fra at det under ingen omstendighet ville vært noe rettslig til hinder for at klubbmøtet i stedet for å endre vedtektene for de eksisterende kasser hadde oppløst disse og stiftet nye kasser med lukket medlemskap forutsatt at de nye kasser stod åpne for alle eksisterende medlemmer. I så fall ville det også ha vært mulig - antar jeg - å finne en form for overføring av de gamle kassers beskjedne midler til de nye kasser. I realiteten synes det ikke å være noen forskjell mellom en slik fremgangsmåte og den enklere og mer praktiske ordning som ble realisert gjennom vedtektsendringene.

       Etter mitt resultat må de ankende parters påstand tas til følge.

       Saken har vært tvilsom og reist spørsmål av prinsipiell karakter. Jeg antar at saksomkostningene bør oppheves for alle retter.

       Jeg stemmer for denne

dom:

       Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

       Dommerne Eckhoff og Roll-Matthiesen: Likeså.

       Dommer Berger: Jeg er kommet til samme resultat som byretten og lagmannsretten og henviser i alt vesentlig til deres begrunnelse.

       Jeg fremhever at da kassene ble opphevet i 1942 valgte man etter overveielse å gjøre dem åpne p.gr.a, at bedriften satte dette som vilkår for sin støtte. På dette vesentlige punkt var da kassenes karakter fastlagt. At kassenes organer ble klubbstyre og klubbmøte ser jeg som en praktisk ordning, derved var iallfall flertallet av medlemmene representert, og etter praksis dengang alle. At bedriften i 1957 trakk sitt tilskudd til kassene tilbake kan jeg ikke se som en vesentlig svikt i forutsetningene for kassenes tilblivelse; dette var vel begrunnet i at man hadde fått en ordning med dagpenger under sykdom som dekket samme formål som kassene hadde hatt, og som derfor reduserte behovet for hjelp fra kassene. Når man allikevel valgte å fortsette med
Side 342
kassene må det ha vært fordi man fremdeles mente at det var et behov for dem av samme art som før, og jeg kan ikke se at dette berettiget til et så vesentlig inngrep i kassenes struktur som å endre dem fra åpne til lukkede kasser. Så vidt jeg har forstått de foreliggende opplysninger er der ved bedriften fremdeles andre åpne kasser, som « Medisinkassen » og « Dødeladen ».

       Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

       Av byrettens dom (dommer Olaf Knutrud):

       I 1942 ble det ved A/S Bergens Mekaniske Verksteders avdeling i Solheimsviken i Bergen og ved samme bedrifts avdeling i Laksevåg stiftet hjelpekasser - sykekasser - for arbeiderne. Hjelpekassene ble stiftet på møter i verkstedsklubbene ved de to avdelinger. Hjelpekassen i Laksevåg ble stiftet på møte i verkstedsklubben den 16. september 1942. For hjelpekassen i Solheimsviken er datoen for stiftelsen ikke opplyst, men den ble stiftet omtrent samtidig. Det hadde tidligere vært hjelpekasser ved de to avdelinger, men disse kasser var opphørt å eksistere før krigen. Etter de lover - vedtekter - som i 1942 ble vedtatt av verkstedsklubbene for de to nye kasser, var kassenes formål å yte økonomisk støtte til arbeiderne ved bedriften under sykdom. Kassenes midler skulle skaffes tilveie ved ukentlig kontingent fra medlemmene og ved at bedriften etter avtale betalte et ukentlig tilskudd pr. medlem. Etter vedtektene kunne alle arbeidere ved bedriften bli medlemmer mot å betale kontingent. Etter vedtektene skulle styret i verkstedsklubbene også være styre for hjelpekassen. I 1957 sluttet A/S Bergens Mekaniske Verksteder å yte tilskudd til hjelpekassene. På møte 12. august 1957 besluttet verkstedsklubben i Solheimsviken med virkning fra 1. oktober 1957 å forandre vedtektene for hjelpekassen i Solheimsviken, slik at bare medlemmer av Landsorganisasjonen (L.O.) kunne bli medlemmer av kassen, og slik at fagforeningsbok måtte forevises for å få utbetalt understøttelse av kassen. På møte 29. desember 1960 gjorde verkstedsklubben i Laksevåg et lignende vedtak. Verkstedsklubben i Laksevåg besluttet 29. desember 1960 å forandre vedtektene for hjelpekassen i Laksevåg slik at bare arbeidere organisert i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund kunne være medlemmer av kassen. 23. juni 1961 besluttet verkstedsklubben i Laksevåg å endre dette vedtak slik at alle som var medlemmer av hjelpekassen 29. desember 1960, skulle kunne fortsette som medlemmer, men at nye medlemmer måtte være medlemmer av Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund. Storparten av arbeiderne ved A/S Bergens Mekaniske Verksteder er organisert i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund, som står tilsluttet Landsorganisasjonen, men en del er også igjennom Bergens Maskinistforening organisert i Det Norske Maskinistforbund. Det er opplyst at fra 1. januar 1947 til 1. januar 1957 var Det Norske Maskinistforbund tilsluttet Landsorganisasjonen. Før hadde det i mange år - visstnok fra 1920-årene - bestått samarbeidsavtaler (gjensidighetsavtaler) mellom Det Norske Maskinistforbund og Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund. Etter Det Norske Maskinistforbunds utmeldelse av Landsorganisasjonen har det ikke bestått noen samarbeidsavtale mellom Det Norske
Side 343
Maskinistforbund og Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund eller Landsorganisasjonen.

       Bergens Maskinistforening og to av arbeiderne ved A/S Bergens Mekaniske Verksteders avdeling i Solheimsviken, Gunnar Sigmund Grimstad og Daniel Martin Pedersen, har ved stevning av 12. desember 1961 reist sak ved Bergen byrett mot Hjelpekassen i Solheimsviken for å få kjent endringen av hjelpekassens vedtekter i 1957 ugyldig. - - -

       Ved stevning av samme dag - 12. desember 1961 - har Bergens Maskinistforening og en av arbeiderne ved A/S Bergens Mekaniske Verksteders avdeling i Laksevåg, Adolf Johan Olsen, reist sak mot hjelpekassen i Laksevåg for å få kjent endringen av denne kasses vedtekter i 1960 og 1961 for ugyldig. - - -

       Retten skal bemerke:

       De nærmere omstendigheter ved stiftelsen av hjelpekassene er delvis uklare - særlig gjelder dette hjelpekassen i Solheimsviken - men det må antas å være på det rene at begge hjelpekassene ble stiftet i 1942 som åpne kasser, med adgang for alle arbeidere ved vedkommende avdeling til å bli medlemmer. Denne ordning besto for Solheimsvikens vedkommende til 1957. I Laksevåg besto ordningen til 1960. Initiativet til stiftelsen av hjelpekassene synes å være utgått fra verkstedsklubbene eller deres styrer, men det er på det rene at verkstedsklubbene da hjelpekassene ble stiftet og i årene fremover til 1957 ikke omfattet bare medlemmer av Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund men også medlemmer av Det Norske Maskinistforbund og muligens også arbeidere som ikke sto tilsluttet noen organisasjon. Et flertall i vedkommende hjelpekasse hadde under disse omstendigheter ikke rett til å sette medlemskap i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund eller Landsorganisasjonen som vilkår for medlemskap - fortsatt medlemskap eller nytt medlemskap - i vedkommende kasse. Selv om verkstedsklubbene fra 1957 måtte være blitt lokale avdelinger av Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund, gir det ikke verkstedsklubbene rett til å lukke hjelpekassene for arbeidere som ikke er medlemmer av Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund eller Landsorganisasjonen. Om grunnen til at hjelpekassene ble stiftet som åpne for alle arbeidere ved vedkommende avdeling måtte være at bedriften satte dette som vilkår for å yte tilskudd, gir ikke det forhold at støtten fra bedriften bortfalt i 1957, verkstedsklubbene rett til å sette medlemskap i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund eller Landsorganisasjonen som vilkår for medlemskap i vedkommende hjelpekasse. Det dreier seg her ikke om kasser hvor medlemskap på forhånd var betinget av medlemskap i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund eller Landsorganisasjonen, og som så ble åpnet for alle arbeidere mot at man fikk tilskudd fra bedriften.

       Retten finner det ikke nødvendig å komme inn på hvorvidt loven om forsikringsavtaler ville få anvendelse i de foreliggende tilfeller.

       Saksøkerne i saken mot hjelpekassen i Solheimsviken antas ikke å ha tapt sin rett ved passivitet. - - -

       Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Jac. Wesenberg og H. F. Marthinussen og ekstraordinær dommer, byskriver Leif Plather):

       - - -
Side 344

       Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten.

       Etter det som er opplyst for lagmannsretten, er det noe uklart om det forut for stiftelsen av de nåværende hjelpekasser i 1942 hadde vært andre hjelpekasser i virksomhet ved Bergens Mekaniske Verksteder. Det er fremlagt protokollutstkrifter fra klubbmøter i 1935, som viser at spørsmålet om å opprette hjelpekasser dengang ble drøftet i verkstedsklubben. Hva dette ble til, er imidlertid ikke klarlagt. Det vites således heller ikke om de hjelpekasser som måtte ha blitt opprettet, i tilfelle har vært åpne for samtlige arbeidere ved bedriftens avdelinger eller om de har vært forbeholdt de arbeidere som var organisert i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund. Det er iallfall på det rene at de under enhver omstendighet var opphørt å eksistere allerede før krigen, og etter det som foreligger, er det ikke grunnlag for å bygge noe som helst på at det tidligere skulle ha vært lignende hjelpekasser ved bedriften. I tiden forut for stiftelsen av de nåværende hjelpekasser er det på det rene at den støtte som fra arbeidernes side ble ytet i sykdomstilfelle, ble tilveiebrakt ved innsamlingslister som gikk rundt på verkstedene. Hjelpekassene ble etter det opplyste stiftet i 1942 til avløsning av denne praksis, og lagmannsretten må legge til grunn at de da ble opprettet som nye foretagender, uten noen forbindelse med den hjelpekassevirksomhet som måtte ha vært tidligere. Lagmannsretten har heller ikke kjennskap til om innsamlingslister ved sykdom ble sendt rundt bare til fordel for fagorganiserte i Landsorganisasjonen, eller om denne form for støtte kom alle bedriftens arbeidere til gode uansett organisasjonsforhold. I mangel av nærmere opplysninger om dette, og på bakgrunn av den alminnelige solidaritetsfølelse i krigstiden, finner lagmannsretten imidlertid å måtte gå ut fra at innsamlingsvirksomheten iallfall dengang ikke har vært begrenset i så henseende.

       Om opprettelsen av hjelpekassen ved avdelingen i Laksevåg - antagelig i slutten av 1942 - har den daværende klubbformann, Nils Johan Nilsen, gitt forklaring under ankeforhandlingen. Det er likeledes fremlagt protokollutskrifter for klubbstyret og klubbmøter på denne tid og hvor opprettelsen av hjelpekassen har vært behandlet. På grunnlag av det som er fremkommet på denne måte, må det antas at det var klubbformannen som tok opp spørsmålet om en hjelpekasse til avløsning av innsamlingslistene, og at det var klubbformannen og en annen tillitsmann i verkstedsklubben som forela saken for bedriftsledelsen med sikte på en ordning med bidrag fra bedriften. Det fremgår at verkstedsklubbens styre hadde arbeidet med saken, og det er således riktig etter det som foreligger at initiativet til opprettelsen av hjelpekassen kom fra verkstedsklubben. Men samtidig er det på det rene at det var en forutsetning for det bidrag bedriften gikk med på å yte, at alle arbeidere, uansett om de var fagorganiserte eller ikke og uansett hvor de i tilfelle var organisert, fikk anledning til å være medlemmer av kassen, og det må etter det opplyste også antas å ha vært til stede både medlemmer av Maskinistforbundet og arbeidere som overhodet ikke var organisert, på det møte i verkstedsklubben hvor hjelpekassen ble besluttet stiftet. Av alle arbeidere ved avdelingen, sannsynligvis ca. 600, var det bare to mann som ikke ville stå i hjelpekassen. Klubbformannen og en annen tillitsmann gikk rundt med en navneliste over samtlige
Side 345
arbeidere, som var satt opp av bedriften, og hvor hver enkelt kunne tegne seg som medlem. Det var direktøren som krevde at de skulle gå rundt med en slik liste til alle, og de fikk fri fra arbeidet i tre dager for å gjøre det.

       Lagmannsretten har forstått det slik at støtten fra bedriften var et vilkår for at hjelpekassen overhodet kunne la seg realisere, og de betingelser bedriften hadde stillet, var ikke gjenstand for noen diskusjon blant arbeiderne da kassen ble besluttet opprettet. Men tiltross for verkstedsklubbens fremtredende rolle i stiftelsen av hjelpekassen kan lagmannsretten ikke gå ut fra at kassen ville ha blitt stiftet som et lukket foretagende for de arbeidere som var tilsluttet Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund, med utelukkelse av de øvrige, om ikke bedriften hadde forutsatt at alle skulle kunne være med. At klubbformannen eller klubbstyret for øvrig skulle ha hatt den tanke at kassen ikke skulle være for alle arbeidere, kan etter lagmannsrettens mening ikke sluttes av det som foreligger. Uten bedriftens tilsagn om bidrag ville det som nevnt neppe ha blitt opprettet noen hjelpekasse i det hele. Men det fremgår av det som er sagt, at lagmannsretten ikke finner å kunne forutsette at kassen i tilfelle ikke ville ha vært gjort åpen for alle. Hva som ville blitt resultatet om bedriften ikke hadde gitt tilsagn om støtte eller om bedriften ikke hadde stillet vilkåret om en åpen kasse i forbindelse med sin støtte, kan således ikke vites.

       Hvorledes hjelpekassen i Solheimsviken ble opprettet, foreligger det ikke sikre opplysninger om. Den ble sannsynligvis stiftet noen uker etter kassen i Laksevåg og etter mønster av den, og det har rimeligvis gått for seg på noenlunde samme måte. Også der ga bedriften tilsagn om bidrag på samme vilkår.

       Det var etter det anførte ikke tidligere bestående og lukkede kasser som ble gjort åpne på grunn av bedriftens støtte. Det var nye kasser som ble opprettet i 1942, og av det som er nevnt, følger at lagmannsretten ikke er enig med de ankende i at det må legges til grunn at det utelukkende skyldtes bedriftens medvirkning og de vilkår den satte for sin støtte at de kasser som kom i stand, ble åpne for alle arbeidere ved bedriften. Det kan dermed etter lagmannsrettens syn heller ikke legges til grunn at kassenes åpne og nøytrale karakter er basert på noe slags gjensidig tyngende avtaleforhold, som verkstedsklubben og bedriften har herredømme over i egenskap av avtaleparter. Dette vil igjen være ensbetydende med at den omstendighet at bedriften bringer sin støtte til opphør, ikke i seg selv er tilstrekkelig til rettslig å begrunne en adgang for verkstedsklubben eller et flertall av dennes medlemmer til ensidig å endre kassenes karakter i den henseende.

       At kassene skulle være åpne for alle arbeidere ved bedriftens avdelinger, ble i samsvar med det som skjedde ved stiftelsen, inntatt i kassenes vedtekter. Hvordan de opprinnelige vedtekter for så vidt lød, har ikke med sikkerhet kunnet opplyses, men er uten betydning. Det er i ethvert tilfelle på det rene at det allerede dengang ble fastslått i vedtektene at kassene skulle ha til formål å yte medlemmene støtte under sykdom og at alle arbeidere kunne bli medlemmer av kassen. Lagmannsretten er enig i at også det åpne medlemskap må sees som en del av kassenes formål. Etter stiftelsesgrunnlaget var det alle
Side 346
arbeiderne, ikke bare bestemt kvalifiserte av dem, som kunne sikre seg krav på støtte av kassen i sykdomstilfelle, og dermed inngikk det etter lagmannsrettens mening i kassenes formål å yte støtte til samtlige, forutsatt at de meldte seg inn og betalte sin kontingent.

       Ved vurderingen av muligheten for senere å endre denne formålsbestemmelse ved at det stilles krav om en bestemt organisasjonsmessig tilknytning som vilkår for medlemskap, finner lagmannsretten det ikke avgjørende at verkstedsklubben etter vedtektene er det organ som har den formelle adgang til å endre vedtektene. De opprinnelige vedtekter for hjelpekassene kjennes ikke med sikkerhet. Det er fremlagt noen udaterte vedtekter for de to hjelpekasser, men det vites ikke om disse noengang har vært gjeldende. Etter de vedtekter som var gjeldende da de omtvistede endringer fant sted - og det gjelder for begge kasser - fungerte verkstedsklubbens styre som hjelpekassens styre og vedtektene kunne endres ved beslutning på klubbmøte. Visse opplysninger kan tyde på at man opprinnelig har tenkt seg eget styre og egen generalforsamling for hjelpekassen, men lagmannsretten må etter det som foreligger, gå ut fra at ordningen med verkstedsklubben som det bestemmende organ, også når det gjaldt endringer i vedtektene, ble fastslått allerede ved stiftelsen og siden var gjeldende hele tiden.

       Det er fra de ankendes side sterkt fremholdt at verkstedsklubbene her som ellers er og har vært Jern- og Metallarbeiderforbundets lokale avdelinger ved bedriften. Lagmannsretten finner i og for seg ikke grunn til å tvile på at dette er riktig. Men om verkstedsklubbene derfor også ved Bergens Mekaniske Verksteder må ansees som slike lokale forbundsavdelinger, lar det seg samtidig neppe bestride at det her til dels har vært særforhold som kan ha skapt uklarhet. De ankende har ikke benektet at andre enn Jern- og Metallarbeiderforbundets medlemmer har tatt del i klubbmøtene, og dette gjelder så vidt skjønnes såvel medlemmer av Maskinistforbundet som uorganiserte. Noen kontroll synes i så måte ikke å ha vært utøvet, og lagmannsretten kan ikke anta at dette bare skyldes manglende kontrollmulighet i praksis. Etter det opplyste må lagmannsretten bygge på at det endog har vært valgt tillitsmenn som ikke har vært tilsluttet Jern- og Metallarbeiderforbundet.

       At forholdet har vært irregulært for verkstedsklubbene ved Bergens Mekaniske Verksteder, fremgår klart av at det ble påtalt av forbundsstyret i et brev av 13. desember 1960, hvor det sies at det er i strid med forbundets vedtekter at uorganiserte får adgang til klubbmøtene. Verkstedsklubbene synes etter det som foreligger, ved denne bedrift i ikke liten utstrekning faktisk å ha fungert som et samarbeidsorgan for alle arbeiderne, uavhengig av organisasjonsforhold, selv om medlemmene av Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund naturligvis var dominerende i kraft av sin tallmessige styrke. Den omstendighet at hjelpekassene ved vedtektsbestemmelsene om dette ble lagt inn under verkstedsklubbene, tiltross for at kassene etter stiftelsesvilkår og vedtekter skulle være åpne for alle arbeidere, kan kanskje sees på bakgrunn av at klubbene her ble oppfattet som et naturlig organ for behandling av saker som var felles for samtlige arbeidere. I et hvert tilfelle kan verkstedsklubbenes vedtektsbestemte innflytelse på hjelpekassene under disse forhold like så lite som den omstendighet at
Side 347
initiativet til opprettelsen kom fra klubbhold, sees som uttrykk for kassene som fagforeningsforetagender, og forholdet synes da i det hele ikke å kunne tillegges den betydning som det muligens ellers kunne ha vært grunn til. Det er dermed også uten videre klart at det heller ikke kan legges annen vekt på at det måtte være uvanlig at denne slags hjelpekasser omfatter andre enn medlemmer av verkstedsklubben og vedkommende fagforbund innen Landsorganisasjonen, enn at det her i tilfelle nettopp foreligger et uvanlig forhold som ikke kan vurderes ut fra hva det ellers måtte kunne sluttes av tilknytningen til verkstedsklubben og fagorganisasjonen.

       Den støtte fra bedriften som ble tilsagt ved opprettelsen av hjelpekassene og som var betinget av at kassene var åpne for alle arbeidere og nøytrale i forhold til fagorganisasjonen, skulle, i likhet med kassenes midler for øvrig, komme også fremtidige medlemmer til gode. Etter det anførte menes heller ikke hjelpekassenes tilknytning til verkstedsklubbene i dette tilfelle å kunne gi noen særlig begrunnelse for å tilstede en tilsvarende begrensning av medlemskapet i kassene til de arbeidere som står tilsluttet verkstedsklubbene, om dette ikke skulle være alle. I seg selv er ikke den omstendighet at vedtektene kan endres og at verkstedsklubben er det organ som kan beslutte endringer, ensbetydende med at verkstedsklubben har ubegrenset herredømme over vedtektene. Etter det som er nevnt, kan det i så henseende heller ikke legges til grunn at kassenes tilknytning til verkstedsklubbene og disses myndighet etter vedtektene medfører at adgangen til å endre hjelpekassenes formål står i noen særstilling i forhold til hva som ellers måtte gjelde med hensyn til omdannelse av denne slags institusjoner.

       Bakgrunnen for vedtektsendringene i hjelpekassene synes dels å ha vært at Maskinistforbundet fra 1. januar 1957 gikk ut av Landsorganisasjonen og dels at Bergens Mekaniske Verksteder brakte tilskuddsordningen til opphør fra 1957. Hjelpekassenes økonomi var etter det opplyste vanskelig på dette tidspunkt, det var stor pågang og små reserver, uten at lagmannsretten behøver å gå i detaljer. Om kassen i Laksevåg er det opplyst at situasjonen i april 1957 var slik at kassen ville være insolvent om to uker. Spørsmålet om hvorvidt kassene skulle opprettholdes under disse omstendigheter ble drøftet i verkstedsklubbene ved begge avdelinger. I begge ble det besluttet å fortsette. Laksevåg valgte å redusere stønadene, mens Solheimsviken forhøyet kontingenten, slik at den for det enkelte medlem ble satt til det som tidligere var blitt betalt av medlemmet og bedriften tilsammen.

       Det var bare for kassen i Solheimsviken at vedtektsendringen som utelukket andre enn Landsorganisasjonens medlemmer, kom noenlunde snart etter opphøret av tilskuddsordningen og bruddet med Maskinistforbundet. For Laksevågs vedkommende synes det også vanskelig å se noen direkte sammenheng mellom opphøret av bedriftsstøtten og vedtektsendringen. Det later der til å ha vært forholdet til Maskinistforbundet som stod i forgrunnen etter det som fremgår av referatene fra verkstedsklubbens møter. Også for Solheimsviken, hvor vedtektsendringen ble foretatt allerede i august 1957, kan det se ut som om det er Maskinistforbundets utmeldelse av Landsorganisasjonen som i første rekke har vært foranledningen. Men her er det likevel mer nærliggende
Side 348
å se også opphøret av bedriftens tilskudd som en grunn til vedtektsendringen, og det har i den forbindelse vært fremholdt at det var nødvendigheten av å begrense kassens forpliktelser i den økonomiske situasjon etter at tilskuddsordningen var bortfalt, som førte til at medlemskretsen måtte innskrenkes. Etter lagmannsrettens mening kan det neppe ha hatt nevneverdig betydning for hjelpekassens økonomi at de arbeidere som stod utenfor Landsorganisasjonen ble utelukket fra medlemskap, og som en reell grunn for beslutningen finnes det ikke å kunne antas at medlemstallet eller medlemstilgangen måtte begrenses av hensyn til økonomien.

       I og med at opphøret av tilskuddsordningen ikke i seg selv finnes å kunne gi noe særlig rettslig grunnlag for å lukke kassene for andre enn organiserte i Jern- og Metallarbeiderforbundet, slik som nevnt foran, kan det etter dette overhodet ikke sees at det forhold at bedriftsstøtten bortfalt, kan gi rettslig basis for vedtektsendringene. Maskinistforbundets brudd med Landsorganisasjonen antas likeledes i denne sammenheng å måtte være en utenforliggende omstendighet i forhold til spørsmålet om å endre hjelpekassenes formål, slik dette var bestemt i stiftelsesgrunnlaget. Hjelpekassenes karakter av åpne og nøytrale kasser til beste for samtlige arbeidere, uavhengig av organisasjonsmessig tilknytning, fremtrer videre etter det som er nevnt og slik lagmannsretten ser det, som en vesentlig side ved kassenes formål etter stiftelsesvilkårene. I verkstedsklubbenes stilling etter vedtektene til hjelpekassene og klubbenes bestemmelsesrett over kassene kan det etter det anførte ikke legges noen forutsetning om at hjelpekassene skulle tjene verkstedsklubbenes interesser og dermed heller ikke at det åpne formål skulle kunne endres om verkstedsklubbenes medlemmer fant dette hensiktsmessig av hensyn til sine egne eller sin organisasjons interesser. Det måtte i tilfelle være hjelpekassenes egne interesser eller behov som skulle tilsi en slik endring. Men det kan som nevnt etter lagmannsrettens syn ikke anføres i denne sammenheng.

       Det er vel så at det vilkår om tilslutning til Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund eller Landsorganisasjonen som stilles som betingelse for medlemskap i hjelpekassene, etter denne fagorganisasjons dominerende stilling blant bedriftens arbeidere, vil ha praktisk betydning bare for et fåtall av dem som vil tre inn i hjelpekassene. Det er mulig at det også kan være slik at det ellers er det vanlige at denne slags hjelpekasser opprettes av og til fordel bare for disse fagorganiserte. Vedtektsendringen fikk likeledes etter det som må legges til grunn slik saken nå står, i begge kasser virkning bare for fremtidig medlemskap. Lagmannsretten kan likevel ikke anse dette avgjørende. Etter stiftelsesgrunnlag og vedtekter må arbeidernes organisasjonsmessige stilling anses som et forhold som ikke vedkommer hjelpekassene og som ligger utenfor deres formål. Lagmannsretten er da, skjønt under adskillig tvil, kommet til at vedtektsendringene i de to kasser ved å begrense medlemskap et i denne henseende, under de foreliggende omstendigheter på en så vesentlig måte forandrer kassenes formål og karakter at de av den grunn må antas å ligge utenfor hva verkstedsklubben eller et flertall av dennes medlemmer har rettslig adgang til å beslutte i kraft av den formelle kompetanse til å endre vedtektene.
Side 349

       Når det gjelder hjelpekassen ved avdelingen i Laksevåg er dette tilstrekkelig til at vedtektsendringen må kjennes ugyldig. For så vidt angår hjelpekassen i Solheimsviken påstås adgangen til å kreve vedtektsendringen underkjent å være tapt ved passivitet fra ankemotpartenes side. Lagmannsretten er enig med ankemotpartene i at dette ikke kan antas. - - -