Lagmannsrettens dom stadfestes.

       I saksomkostninger for Høyesterett betaler Arthur Røed til Ankerløkkens mek. Verksted A/S og Maskin A/S Ankerløkken 5 000 - fem tusen - kroner.

       Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

       Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

       Dommerne Bendiksby, Hiorthøy og Thrap: Likeså.

       Av byrettens dom (dommer A. H. Hillestad):

       Saksøkeren ingeniør Arthur Røed som gjennom en menneskealder hadde arbeidet innen brannvernetaten, som brannvernsjef i forskjellige kommuner og som salgsingeniør innen firmaer som forhandlet brannvernmateriell, begynte i de første år etter krigen å interessere seg for konstruksjonen av en norskbygget brannsprøyte som kunne ta opp konkurransen med de utenlandske merker på markedet. Han innledet et samarbeid med Marinens Hovedverft som ønsket å ta opp en passende produksjon til supplering av sin øvrige virksomhet og som derfor hadde påbegynt konstruksjonen av en motorbrannsprøyte. Etter avtale tilså ingeniør Røed konstruksjonsarbeidet ved Verftet og deltok i utformningen av den, idet det var forutsetningen at han skulle få andel i salget. Vedkommende sprøyte fikk betegnelsen Normann 800, idet dens ytelse ble regnet til 800 l. pr. min. Både Verftet og ingeniør Røed ble imidlertid straks klar over at denne modell ikke var helt tilfredsstillende, idet den burde hatt noe større kapasitet, likesom den ikke burde vært utstyrt med vannavkjølet motor, slik den var, men med luftavkjølt. På den tid kom det nemlig på markedet en luftavkjølt Volkswagen-motor for
Side 730
industriformål, en motor som var godt egnet for motorsprøyter. Verftet traff derfor avtale med ingeniør Røed om at denne skulle påta seg å konstruere en forbedret type av sprøyten og han oppholdt seg derfor i Horten og arbeidet med dette oppdrag fra 1955 til 1956, da sprøyten var tegnet og en prøvesprøyte forarbeidet ved Verftet. Det tilføyes at ingeniør Røed i den tid han på den måten arbeidet fast på Verftet, hadde en godtgjørelse på kr. 1 000.- pr mnd.

       I 1956 var modellen ferdig forarbeidet og ble demonstrert forskjellige steder med tilfredsstillende resultat, og fikk gunstig omtale i fagtidsskriftene. Den fikk navnet « Normann 1000 », idet den ydet 1000 l pr. min. Etter nærmere overveielse kom Verftets ledelse imidlertid til at sprøyten ikke var helt vel-egnet til suppleringsproduksjon der, slik man hadde tenkt seg. Den måtte nemlig vesentlig monteres av ferdigkjøpte deler, og produksjonen av den ville derfor bli lite arbeidskrevende i forhold til den kapital som skulle til. Videre måtte den serieproduseres hvis den skulle kunne fremstilles til en konkurransemessig pris, og begge disse forhold gjorde at Verftet fant at man heller burde få den satt i produksjon ved et annet verksted, helst ett som også hadde et velegnet salgsapparat. Man fikk først kontakt med Stenbeks Verktøyfabrikk, Kongsberg, som var interessert, men som av forskjellige grunner ble hindret fra å påta seg oppgaven. I stedet fikk man kontakt med Ankerløkkens Mek. Verksted på Hamar, som hadde hørt om den ny-konstruerte sprøyten, og som gjorde henvendelse til Verftet i den anledning.

       Sommeren 1956 var disponent Børresen ved Ankerløkken mek. Verksted, i det følgende kalt Ankerløkken, på Verftet og konfererte om saken bl.a. med ingeniør Røed og resultatet ble at Ankerløkken i et brev av 6. juli 1956 erklærte seg interessert, men uttalte at det var vanskelig straks å binde seg til en langsiktig avtale om produksjon av sprøyten. Verkstedet ville imidlertid gå inn for bygging av 10 sprøyter og i tilfelle skrive kontrakt når arbeidet med produksjonen var så langt fremskredet at man følte seg sikker på saken.

       Den 13. februar 1957 ble det inngått kontrakt mellom Marinens Hovedverft på den ene siden og Ankerløkken og ingeniør Røed på den annen side, om at de to sistnevnte fikk retten til å fabrikere og selge motorbrannsprøyten « Normann 1000 » mot en lisensavgift på kr. 100 for hver fremstillet og solgt sprøyte inntil 1000 stk. Fabrikasjonen skulle igangsettes straks. Den forarbeidede modell og alt materiell, tegninger m.v. som Verftet hadde ble stillet til disposisjon.

       Den 21. februar 1957 ble det videre inngått kontrakt mellom Ankerløkken og Røed hvoretter Ankerløkken fikk eneretten til produksjonen av sprøyten mot en godtgjørelse til Røed på kr. 100 av hver solgt sprøyte inntil 1000 stk. I en særskilt passus i kontrakten var det tatt inn bestemmelse om at eventuelle forandringer og/eller forbedringer av sprøyten bare måtte finne sted i samarbeid med ingeniør Røed.

       Den 5. februar s. å. var det også inngått avtale mellom Røed og Ankerløkkens salgsselskap Maskin A/S Ankerløkken, Oslo, om at sistnevnte firma fikk eneretten til å forhandle sprøyten. Firmaet forpliktet seg til « å gå effektivt inn for å bearbeide salget av brannpumpen på det norske marked, gjennom demonstrasjoner, reklame og direkte bearbeidelse av kundekretsen ved sine salgsingeniører », mens ingeniør Røed på
Side 731
sin side forpliktet seg til å utarbeide instruksjoner for bruk og vedlikehold av pumpen, likesom han skulle assistere ved utarbeidelsen av brosjyremateriale. Salgsfirmaet skulle for det arbeid Røed på den måten gjorde betale kr. 100 for hver pumpe som ble solgt i de 3 første år etter kontraktens inngåelse.

       Da disse kontrakter ble inngått hadde Ankerløkken som forutsatt alt arbeidet med produksjonen en tid og hadde nesten ferdig en serie på 10 sprøyter. Disse ble ferdig våren 1957 og forhandlerfirmaets salgsingeører foretok demonstrasjoner av sprøyten på forskjellige steder sammen med Røed. Bl. a. ble det foretatt en demonstrasjon i Bergen hvor brannvesenet også fra nærliggende kommuner var tilsagt og kom til stede, og deretter lignende demonstrasjoner i Stavanger og Kristiansand. Senere ble det foretatt en tilsvarende demonstrasjonsrunde i Østfold. Disse demonstrasjoner ble foretatt med den sprøyten som var fremstillet ved Verftet. Til tross for at demonstrasjonene var vellykket kom det bare inn få bestillinger på sprøyten. En ble imidlertid levert til Bærum Verks Brannvesen i august måned 1957. Det oppsto nokså raskt en mislyd i motoren på denne sprøyte og ingeniør Røed ble i den anledning budsendt, visstnok i januar måned 1958. Han hevder at han på det tidspunkt ennå ikke hadde sett noen annen sprøyte av Ankerløkkens produksjon i ferdig tilstand og ble svært misfornøyd med sprøytens eksteriør. Den var forsimplet i forhold til den prototyp som var fremstillet ved Verftet under hans ledelse, skrev han i en rapport av 18. januar 1958. Den feil som var oppstått i sprøyten viste seg å skyldes at lagerforingene var blitt ødelagt etter å være gått tørre. Røed hadde i sin spesifikasjon over delene foreskrevet at lagerforingene skulle være av et kunststoff Ferrobestos La 3 som var forutsatt å være smøringsfritt. Det viste seg ved undersøkelse at verkstedet i stedet for hadde brukt et annet stoff Turbax, hvilket Røed fikk se da lagerforingene i den sprøyten som var levert til Bærum Verk ble nærmere undersøkt.

       I brev av 4. juni 1958 til Marinens Hovedverft uttalte Røed sin sterke misnøye med Ankerløkkens produksjon og foreslo at kontrakten med verkstedet skulle oppsies. Oppsigelsen fra Verftets side ble dog ikke foretatt, men Røed skrev til Ankerløkken den 15. juli s. å. og hevdet at verkstedet i vesentlig grad hadde misligholdt sine forpliktelser overfor ham, hvorfor han betraktet kontrakten som annullert. Dette ble bestridt fra verkstedets side og man tok opp arbeidet med en ny serie på 20 stk. av sprøyten. Den 15. oktober 1958 fikk representanter for forsvarets bygningstekniske korps etter anmodning anledning til å prøve sprøyten på Starum ved Gjøvik. Enkelte representanter for verkstedet og salgsfirmaet var til stede, og driftsingeniør ved Ankerløkken, H. Schjerven, ble også tilkalt etter avholdelsen av prøven, for å diskutere sprøyten med de fremmøtte representanter for forsvaret. Prøven viste et mindre gunstig resultat enn ventet, idet sprøytens ytelser lå atskillig under prototypen fra Horten og likeså betydelig under en tysk sprøyte av noenlunde tilsvarende størrelse, Goliat VI. Under diskusjonen om sprøyten ble det fra forsvarets folk rettet kritikk mot en rekke detaljer i konstruksjonen og man oppsummerte denne kritikk i 12 punkter, hvor man foreslo forandringer. Rapporten om prøven og den nevnte kritikk ble av Ankerløkken forelagt andre institusjoner til uttalelse, deriblant også Marinens
Side 732
Hovedverft, men ingeniør Larsen ved Verftet imøtegikk en vesentlig del av kritikken, og tilbakeviste den som uberettiget. Resultatet ble imidlertid at Ankerløkken ikke fant å kunne fortsette produksjonen og innstillet den planlagte fremstilling av ytterligere 20 stk.

       I januar måned 1960 ble kontrakten mellom Verftet og Ankerløkken annullert, idet retten til produksjonen av sprøyten ble overlatt til Trio Maskinindustri, Stavanger, som kjøpte av Ankerløkken de sprøyter som var produsert og ikke solgt, samt lageret av deler til den videre produksjon m.v. for i alt kr. 90 000.-. Det tilføyes at Trio Maskinindustri allikevel ikke har tatt opp produksjon av sprøyten og at kontrakten med dette firma også er annullert. - - -

       Retten skal bemerke:

       Den kontrakt ingeniør Røed inngikk med Ankerløkkens mek. Verksted inneholder ikke direkte noe pålegg til verkstedet om å gå inn for produksjonen av den brannsprøyte saken gjelder, men retten må allikevel bygge på at dette var en klar og bindende forutsetning i kontraktsforholdet mellom partene. I forholdet mellom Røed og det annet saksøkte firma, Maskin A/S Ankerløkken er det uttrykkelig fastslått at det forelå en plikt for salgsfirmaet til positivt å arbeide for salg av sprøyten.

       Spørsmålet er om de to firmaer, slik Røed hevder, har brudt disse plikter.

       Ved den bevisførsel som har funnet sted er det ikke fremkommet noe som tyder på at firmaene ikke har gått inn for å produsere sprøyten på beste måte og å selge den i størst mulig utstrekning. Produksjonssjef Schjerven ved Ankerløkken mek. Verksted har redegjort for hvorledes verkstedet tok opp produksjonen og forsøkte å overvinne de vanskeligheter man sto overfor i en ny og forholdsvis ukjent bransje, og retten finner ikke grunn til å tvile på at han og hans medarbeidere gjorde hva de kunne for å fremstille et tilfredsstillende produkt. Det er nok så at resultatet ikke ble helt tilfredsstillende. Som saksøkeren peker på er Ankerløkkens sprøyte av et vitne blitt karakterisert derhen at den var « av en mindre pen håndverksmessig utførelse og virker noe hjemmelaget ». Etter de opplysninger som foreligger må en bygge på at dette mindre heldige eksteriør i vesentlig utstrekning skyldes en uheldig leveranse av deksler fra en underleverandør, og at verkstedet i samråd med Røed brukte de deksler de fikk for å unngå forsinkelser. Det forelå nok også andre mindre heldige detaljer, som utformningen av gitteret m.v., men disse detaljer ble det fortsatt arbeidet med og etter uttalelse fra ingeniør Sv. Nilsen som på vegne av Verftet inspiserte produksjonen i august 1958, var detaljene på de siste sprøytene « noe penere » enn i de først leverte. Det var selvfølgelig ikke heldig at de første sprøytene var beheftet med slike skjønnhetsfeil, og særlig at man brukte uheldige lagerforinger. Men en må gi de saksøkte medhold i at det ikke er noe unaturlig i at det kan forekomme slike uhell ved starten av en produksjon, og i alle fall var de forhold det gjaldt ikke av slik karakter at de kan reise noen tvil om Verkstedets vilje og evne til å produsere brannsprøyten på en tilfredsstillende måte. Det tilføyes at det om begge de to sprøyter som det er gitt nærmere opplysning om under saken, er sagt at de etter å være blitt reparert fungerer fullt tilfredsstillende.

       Det er heller ikke ført noe bevis for sviktende vilje fra salgsfirmaets
Side 733
side til å oppfylle pliktene etter kontrakten. Ingeniør Larsen, som da var salgsingeniør ved Maskin A/S Ankerløkken, har som vitne redegjort for hvordan han sammen med Røed demonstrerte sprøyten for de forskjellige brannsjefer og andre interesserte og hvorledes han etterpå gjentatte ganger tok opp spørsmålet om kjøp med vedkommende, men uten resultat. Etter hva han opplyser kom det frem en viss skepsis overfor enkelte detaljer i konstruksjonen, en skepsis som fremgår tydelig av den rapport som ble satt opp etter prøven på Starum høsten 1958. At det er referert visse uttalelser til ingeniør Røed fra brannsjefer om at de etter den første demonstrasjon ikke hadde hatt besøk av selgere som fulgte opp saken, finner en ikke å kunne legge avgjørende vekt på. Slike uttalelser kan ha vært en unnskyldning overfor ingeniør Røed som konstruktør av sprøyten, for at man ikke kjøpte den. Og om uttalelsene skulle være korrekte, så er de i alle fall ikke tilstrekkelig bevis for en sviktende interesse for saken fra salgsfirmaets side. Etter de opplysninger som foreligger er det bl.a. sendt ut brosjyrer til alle interesserte så om enkelte brannsjefer ikke har fått besøk av selgere kan ikke det svekke det alminnelige inntrykk av at salgsfirmaet gikk alvorlig inn for oppgaven.

       Fra saksøkerens side er det særlig lagt vekt på at firmaet ikke i tilstrekkelig grad har søkt å få i stand salg til sivilforsvaret som var en forholdsvis stor avtager av brannsprøyter. Etter vitneforklaringene fra kontorsjef Kahrs Petersen i Sivilforsvaret og den daværende disponent i salgsfirmaet, Kolderup, må retten tvert imot bygge på at det ble gjort atskillige anstrengelser for å oppnå leveranser til sivilforsvaret. Riktignok ble en anmodning fra Kahrs Petersen om utlån av en sprøyte til prøve ikke etterkommet, men dette var på et så sent tidspunkt at firmaet hadde stoppet produksjonen.

       Det kan spørres om ikke det dårlige salgsresultat kan tilbakeføres til at sprøyten var blitt « forsimplet » slik saksøkeren hevder, og at verkstedet med de sprøyter de leverte ikke oppnådde tilfredsstillende resultater, hvilket de praktiske prøver fra Starum synes å tyde på. Heller ikke for dette er det ført noe bevis. Etter hva det er opplyst skjedde de første demonstrasjoner for kommunene rundt i landet med den sprøyten som var fremstillet i Horten, og det var altså denne som dannet det vesentlige grunnlag for salgsarbeidet, og til tross for denne sprøytens meget tilfredsstillende eksteriør og gode ytelse lyktes det ikke å oppnå salg. Det er ikke gitt noen opplysning under vitneførslen som tyder på at det underhånden hadde spredt seg kjennskap til at Ankerløkkens produksjon ikke lå fullt på høyde med prototypen. Retten må derfor bygge på at det som nevnt var en viss skepsis overfor den nye konstruksjon, og at dette var grunnen til at salget sviktet. Det er mulig at denne skepsis var ubegrunnet og at den burde vært overvunnet av selgerne, men dette har retten ikke fått tilstrekkelig materiale om til å kunne bedømme. I alle fall måtte det formentlig være ingeniør Røed som i tilfelle skulle gitt selgerne de nødvendige argumenter til å overvinne forbrukernes skepsis, og det er mulig at det for så vidt kan ha vært en svikt i samarbeidet mellom partene, men etter det som er kommet frem kan retten ikke legge skylden for dette på de saksøkte alene. Det synes som om Røed ikke hadde tilstrekkelig forståelse av de vanskeligheter som man hadde i salgsarbeidet og at han i for stor utstrekning nøyde seg med å legge
Side 734
skylden for det dårlige resultat på sine medkontrahenter, på feil de gjorde og på sviktende interesse fra deres side.

       Nå er det på det rene at Ankerløkken i sin produksjon avvek på enkelte punkter fra tegninger og beskrivelser, og som saksøkeren peker på var dette i strid med kontraktsklausulen om at det ikke skulle foretas noen forandring uten å forelegge det for Røed. Etter de opplysninger som er gitt er det forståelig at verkstedet oppfattet de avvikelser som ble foretatt for å være av mindre betydningsfull art. Det ble oppfattet som forbedringer som konstruktøren ikke kunne ha noen innvendinger mot. Selv slike forbedringer skulle imidlertid også vært drøftet med Røed, men etter rettens oppfatning kan ikke disse avvikelser tillegges noen avgjørende betydning i forholdet mellom partene. Det er nemlig ikke kommet frem noe som viser at de forandringer det gjelder har hatt noen betydning for salget eller for at de på annen måte har påført Røed noen skade, og de kan da ikke gi grunnlag for et erstatningskrav fra Røeds side.

       Som alt nevnt må en etter vitneførselen oppfatte svikten i salget som en konsekvens av fagfolkenes skepsis for enkelte detaljer i Røeds konstruksjon, sammen med den innarbeidede posisjon de tidligere merker hadde. All den stund denne skepsis var så alvorlig at det ikke lyktes å selge mere enn 6 av de produserte 10 stk. og særlig i betraktning av at det ikke var noen tegn som tydet på en forandring av innstillingen overfor Normann 1000 blant det kjøpende publikum, kan man etter rettens mening ikke bebreide Ankerløkken at produksjonen ikke ble fortsatt. - - -

       Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Sverre Tessem, Gunder Egge og Petter Meyer med fagkyndige domsmenn, ingeniørene E. Rasch-Olsen og Julius Nicolaysen jr.):