Advokatfirmaet
DA MNA
|
Advokatfirmaet
DA MNA
|
|
Dom om gyldigheten av foreningsvedtak Rt. 1967/1373
Dommer Heiberg: I desember 1964 inngikk Landsorganisasjonen i Norge - « LO » - og Norges Kooperative Landsforening - « NKL » - en samarbeidsavtale med sikte på å utvide det organisasjonsmessige grunnlag for Forsikringsselskapene Samvirke. Etter avtalens §1 skulle LO og NKL bl.a. « gå aktivt inn for å tilføre Forsikringsselskapene Samvirke den forsikringsmasse som LO og NKL og deres medlemmer til enhver tid har behov for. - Det etableres ordninger med kollektive hjem- og skadeforsikringer for medlemmene av de forbund som står tilsluttet LO eller for enkelte grupper av forbundenes medlemmer. » Landsstyret i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund - « forbundet » - fremsatte på landsmøtet 21. september 1965 forslag om at det ble tegnet en kollektiv hjemforsikring i Samvirke for forbundets medlemmer, og landsmøtet traff dette vedtak: « Landsmøtet gir sin tilslutning til landsstyrets forslag om kollektiv hjemforsikring for forbundets medlemmer. Landsstyret gis fullmakt til å oppta forhandlinger med Forsikringsselskapet Samvirke om avtalens utforming og praktiske gjennomføring. Forsikringsavtalen må gjøres gjeldende for forbundets medlemmer fra et bestemt tidspunkt som fastsettes av landsstyret. Landsstyret får fullmakt til å justere kontingenten fra det tidspunkt den kollektive hjemforsikring blir gjort gjeldende slik at forsikringspremien inngår i fagforeningskontingenten. » Etter forhandlinger med Samvirke inngikk så forbundet 15. juni 1966 avtale om kollektiv hjemforsikring for medlemmer av forbundet, gjeldende fra 1. januar 1967. Falconbridge Arbeiderforening, som er
tilsluttet forbundet, Oslo byrett - dommer Eivind Hanssen som enedommer - avsa 1. mars 1967 dom i saken. Domsslutningen lyder:
Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund har erklært anke over dommen. Med samtykke av Høyesteretts kjæremålsutvalg er anken brakt direkte inn for Høyesterett. Ankemotpartene har hatt bevilling til fri sakførsel for byretten og Høyesterett. Om saksforholdet og partenes anførsel for byretten viser jeg til byrettens dom. For Høyesterett har fra begge sider i alt vesentlig vært gjort gjeldende det samme som for byretten. Forbundet har dog i sterkere grad enn for byretten lagt vekt på sin prinsipale anførsel at saken må avvises fra domstolene da et saksanlegg strider mot prinsippet om forbundets selvstyre og selvdømme, slik det er kommet til uttrykk i vedtektenes §31 nr. 2. Ankemotpartene har på sin side fremholdt at de ikke bestrider at forbundet kan arbeide for og gjennomføre en avtale om adgang for sine medlemmer til å delta i en hjemforsikring. Men forbundet kan ikke stille som vilkår for medlemskap i fagforeningen at medlemmene skal delta i forsikringen og betale premie for den i form av økt fagforeningskontingent, med strykning av medlemslisten eller eksklusjon til følge hvis de ikke betaler tilleggskontingenten. Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak ved Oslo byrett med avhøring av partene og av 3 vitner som er nye i saken. Det er fremlagt enkelte nye dokumenter. For øvrig foreligger saken i faktisk henseende i alt vesentlig i samme skikkelse som for byretten. Forbundet har nedlagt påstand: « Prinsipalt: Saken avvises. Subsidiært: Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund frifinnes. I begge tilfeller: Th. Hanisch, Finn Finne og Willy Helgesen tilpliktes in solidum å erstatte Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund sakens omkostninger for byrett og Høyesterett. » Ankemotpartenes påstand lyder:
Jeg er kommet til samme resultat som byretten, men med en noe avvikende begrunnelse. Jeg behandler først forbundets prinsipale påstand om avvisning av saken fordi tvisten etter §31 nr. 2 i forbundets vedtekter bare kan avgjøres av forbundets egne organer og ikke prøves ved domstolene. Bestemmelsen i §31 nr. 2 lyder: « Tolking av vedtektene avgjøres av forbundsstyret under appell til førstkommende landsstyremøte eller landsmøte. (Kfr. §6). På samme måte avgjøres spørsmål hvor vedtektsbestemmelser mangler. » Det forekommer meg uklart hvorvidt denne bestemmelse overhodet tar sikte på en tvist som den foreliggende. Jeg nevner først at forbundets vedtekter ikke inneholder noen uttrykkelig bestemmelse om at tolking av vedtektene og tvister om hvordan de skal forstås, ikke kan prøves av domstolene - dette i motsetning til de tilsvarende bestemmelser i §24 i LO's vedtekter og i de normalvedtekter for de enkelte forbund som LO har latt utarbeide. Denne uoverensstemmelse tillegger jeg ikke i seg selv så stor vekt. Det fremgår av forarbeidene til normalvedtektene at målet var å bringe alle vedtekter i innbyrdes samsvar, og det skyldes vel nærmest en tilfeldighet at en slik uttrykkelig bestemmelse ikke ble tatt med i vedtektene for dette forbund. Derimot er det meget som taler for at §31 nr. 2 bare sikter til tolkingstvister mellom de forskjellige foreningsorganer, og iallfall ikke til rettstvister med det enkelte medlem om hans rettigheter og plikter i forhold til organisasjonen. I bestemmelsen er henvist til §6 hvis nr. 7 nærmere omtaler tvister mellom forbunds- og foreningsorganer. Og forarbeidene til normalvedtektene uttaler bl.a. « at komitéen ikke har villet foreslå bestemmelser som avskjærer adgangen til prøving av tvistespørsmål for de sivile domstoler i større utstrekning enn norsk rett gir adgang til ». Det fremgår av dette at det under ingen omstendighet har vært meningen med vedtektenes bestemmelse å gå lenger i retning av å utelukke domstolene enn gjeldende rett hjemler. Det dreier seg i dette tilfelle om en
tvist om gyldigheten av et forbundsvedtak som påstås å gripe inn i de enkelte
medlemmers rettigheter og plikter i forhold til deres organisasjon hvor,
medlemskapet - som jeg senere kommer tilbake til - for dem Påstanden om avvisning kan derfor ikke tas til følge. Med hensyn til realiteten i saken nevner jeg først at spørsmålet om i hvilken utstrekning et flertall innenfor en organisasjons organer har adgang til å treffe vedtak med bindende virkning for det enkelte medlem, ikke hos oss er regulert ved generelle lovbestemmelser. Spørsmålet må derfor løses på grunnlag av alminnelige rettsgrunnsetninger etter forholdene i det enkelte tilfelle, og det foreligger heller ingen rettspraksis som kan gi synderlig veiledning om retningslinjene. Fagorganisasjonens primære oppgave er, hos oss som i andre land, både historisk og aktuelt, å vareta medlemmenes interesser som arbeidstakere overfor deres arbeidsgivere, jfr. definisjonen i §1 nr. 3 i arbeidstvistloven av 1927. Jeg er enig med byretten i at når forbundets vedtekter under formålsangivelsen i §1 nr. 2 taler om « gjensidig solidarisk samvirke - - for å fremme og samordne lønnstakernes faglige, økonomiske, sosiale og kulturelle interesser », siktes det i første rekke til deres interesser som arbeidstakere, dvs. deres lønns- og arbeidsforhold i videste forstand. Med fagbevegelsens økende tilslutning og innflytelse, og med de bedrede økonomiske og sosiale kår i samfunnet, er det naturlig at fagbevegelsen etter hvert har tatt opp andre oppgaver også utenom lønns- og arbeidsforhold, og den deltar i dag i, eller støtter, en rekke forskjelligartede tiltak over nær sagt hele samfunnslivets område. Delvis er dette kommet til uttrykk i den detaljerte oppregning i §1 nr. 1-18 i forbundets formålsangivelse. Men etter min mening kan man ikke trekke den slutning at forbundet skulle være avskåret fra å ta seg av og samordne medlemmenes økonomiske interesser også utenfor de områder som uttrykkelig er nevnt i vedtektene, således også ved å organisere en hjemforsikring på rimelige vilkår for sine medlemmer. Og medlemmene vil ikke kunne motsette seg at de alminnelige utgifter til arbeid med slike oppgaver dekkes over forbundets budsjett av medlemskontingenten. Tvisten i saken - iallfall i den form
den foreligger for Høyesterett - gjelder heller ikke hvorvidt forbundet kan
treffe avtale med Samvirke om hjemforsikring for medlemmer Ved vurderingen av dette spørsmål legger jeg i første rekke vekt på at det her oppstilles et vilkår for medlemskap som ligger på siden av det som er fagbevegelsens primære formål - arbeidet for medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår. Den som ikke ønsker å være med på den ordning som avtalen med Samvirke medfører, blir stilt overfor valget mellom å melde seg ut av sin fagforening eller å bli strøket som medlem, eventuelt ekskludert, fordi han ikke har betalt tilleggskontingenten - i alle tilfelle med tap av opparbeidede medlemsrettigheter til følge. Uansett at §1 i Hovedavtalen i prinsippet anerkjenner den frie organisasjonsrett i forholdet mellom tariffpartene, er det uten videre klart at det i våre dager er en velferdssak for en arbeidstaker å kunne være tilsluttet sin fagforening. Den som blir satt utenfor, vil risikere vanskeligheter i forhold til sine arbeidskamerater både på arbeidsplassen og utenfor. Nettopp hensynet til at fagforeningene skal kunne vareta arbeidstakernes interesser mest mulig effektivt i lønns- og arbeidsforhold, har skapt behovet for sterke organisasjoner hvor flest mulig er med og stiller seg solidarisk. Ankemotpartene har klart gitt uttrykk for at de ikke ønsker noe brudd med fagorganisasjonen som også etter deres syn bør være stor og sterk og omfatte alle arbeidere. Men det vil etter min mening være i strid med dette mål om medlemmene skal kunne pålegges forpliktelser som gir seg utslag i ekstrakontingent til andre, sekundære formål som vilkår for medlemskap, dersom de har en tilstrekkelig sterk og saklig grunn for ikke å ville være med på å dekke de utgifter ekstrakontingenten refererer seg til. Størrelsen av ekstrakontingenten kan ikke i denne sammenheng spille noen avgjørende rolle. Etter den ordning som er etablert i
dette tilfelle, representerer kontingentforhøyelsen medlemmets premieandel for
hjemforsikringen i Samvirke, og medlemmet blir på den annen side å betrakte
som sikret etter forsikringsavtalen, uansett om det har ordnet eller ønsker å
ordne sin forsikring i et annet selskap. Det er nok riktig, som fremholdt av
forbundet, at det rettslig ikke er noe til hinder for at de medlemmer som ønsker
det, kan beholde sine forsikringer i andre selskaper. Men en slik
dobbeltforsikring vil ikke gi noen økt dekning og derfor ikke ha noen fornuftig
hensikt. Det er da også både fra forbundets og fra Samvirkes side gitt uttrykk
for at den nye forsikringsform er forutsatt å tre i stedet for tidligere
forsikringer. Hvor fordelaktig enn den kollektive hjemforsikring i seg selv måtte
være, betegner det etter mitt syn et betydelig inngrep i den enkeltes
selvbestemmelsesrett i forhold av rent personlig art I byrettens dom er anført: « Det er opplyst at det er Samvirke som har satt som vilkår at hjemforsikringen skulle gjøres obligatorisk og at det derfor ikke var mulig å få i stand en slik ordning med mindre den ble gjort obligatorisk. » Om dette punkt uttaler Samvirkes direktør, Kjell Holler, i et brev av 21. september 1967 bl.a.: « Det Samvirke har sagt er at hvis man ønsker en kollektiv hjemforsikring med de ytelser som denne forsikring gir for kr. 30,-, kan det ikke gjennomføres noen reservasjonsrett. Hvis det ble gjort, ville forutsetningen for premieberegningen svikte, p.g.a. større administrasjonsomkostninger og selektering av risikoen. » Det synes av dette å fremgå at spørsmålet om reservasjonsrett bare er et spørsmål om størrelsen av den premie som må betales. Noen beregninger til belysning av dette punkt, eventuelt under flere alternativer, er ikke fremlagt. På det grunnlag som foreligger for Høyesterett, er det vanskelig å se at det skulle by på uoverstigelige hindringer å gjennomføre en hjemforsikring med reservasjonsrett. Jeg nevner i denne sammenheng at Norsk Tjenestemannslag som for tiden ikke ønsker å slutte seg til ordningen bl.a. på grunn av at det ikke er åpnet reservasjonsrett, har besluttet å ta opp forhandlinger med LO med sikte på å få modifisert rammeavtalen på dette punkt. De tidligere kollektive forsikrings- og stønadsordninger som har vært etablert, og som det er redegjort for i byrettens dom, ligger i et annet plan enn den foreliggende. Jeg viser på dette punkt til byrettens begrunnelse og føyer til at det i disse ordninger heller ikke er tale om noen form for dobbelt dekning av samme risiko og derfor heller ikke om kolliderende interesser. Ingen av dem har for øvrig vært rettslig prøvet. Jeg er etter dette kommet til at forbundets flertallsvedtak ligger utenfor forbundets primære formål som fagforening og betegner et vesentlig inngrep i det enkelte medlems rettsstilling som ikke kan gjennomføres i forhold til ankemotpartene mot deres vilje. I den konflikt som her foreligger mellom den solidaritetstanke som har vært den bærende innenfor fagbevegelsen, og hensynet til den enkelte, må etter mitt syn den enkeltes rett i dette tilfelle gå foran. Ankemotpartene har foretatt en formell endring i påstanden i forhold til byrettens domsslutning. Den ankende part har ikke hatt noe å bemerke til endringen. Saken gjelder viktige og vanskelige
prinsippspørsmål som ikke tidligere har vært forelagt for domstolene. Jeg
finner Jeg stemmer for denne dom: Vedtak av 21. september 1965 i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbunds landsmøte kjennes ugyldig i forhold til Theodor Hanisch, Finn Finne og Willy Helgesen i den utstrekning vedtaket medfører at deres medlemskap i fagorganisasjonen gjøres avhengig av at de deltar i den kollektive hjemforsikring forbundet har tegnet i forsikringsselskapet Samvirke, og betaler et tillegg til sin kontingent til foreningen, svarende til deres andel i premien for forsikringen. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Hiorthøy og Bahr: Likeså. Justitiarius Terje Wold: Når det gjelder spørsmålet om å avvise saken, er jeg kommet til samme resultat som førstvoterende og kan i det vesentlige tiltre hans grunngiving. Med hensyn til sakens realitet er mitt syn et annet. Saken om kollektiv forsikring er en gammel sak innen fagbevegelsen. Spørsmålet om kollektive forsikringsordninger for LO og de tilsluttede forbund ble tatt opp ca. 12 år før saken om kollektiv hjemforsikring ble sluttbehandlet på fagkongressen i 1965. I innstillingen fra LO's sekretariat heter det bl.a.: « Når saken ble tatt opp, var det i første rekke for å søke å få til billige forsikringer for medlemmene, og dernest å få til ordninger som ga en fastere tilknytning av den enkeltes medlemsskap til fagorganisasjonen. Forutsetningen fra Landsorganisasjonen har derfor hele tiden vært at en kollektiv forsikringsordning skulle knyttes direkte til medlemskapet og dermed registreres gjennom forbundene. » I 1963 var man kommet så langt at det forelå et tilbud om kollektiv hjemforsikring fra forsikringsselskapet Samvirke. Dette tilbud ble i første omgang ikke godtatt, fordi LO fremsatte krav om å bli representert i Samvirke-selskapenes besluttende og kontrollerende organer. Om hjemforsikringens omfang og gjennomføring var det imidlertid ingen uenighet. Herom heter det i sekretariatets innstilling: « En slik forsikringsordning som her er skissert, skulle dekke så å si alle felter innenfor et vanlig hjem. Derfor har en slik forsikringsform høyeste prioritet blant de ordninger som skal settes ut i livet. Når det gjelder premien, er det meningen at den skal knyttes direkte til fagforeningskontingenten og innbetales via forbundenes kassererapparat til forsikringsselskapet. For brann, lynnedslag, eksplosjon og
vannskader skal LO's representantskap gjorde så på møte 25. mai 1964 følgende vedtak:
Under henvisning til den store kapitaloppsamling som slik forsikring vil føre til, samt den interesse fagbevegelsen har av forvaltningen og plasseringen av denne kapital, godkjenner representantskapet at Landsorganisasjonen og de interesserte forbund i fellesskap danner et forsikringsselskap.
Slik forsikringsordning må bygge på solidarisk, økonomisk garantiansvar fra de organisasjoner som blir med i ordningen. I den utstrekning det er nødvendig må også ansvarsforholdet ordnes gjennom reassuranse.
Forhandlingene mellom LO og NKL fortsatte og førte til samarbeidsavtalen av 3. desember 1964, som er sitert i byrettens dom. Generalforsamling i forsikringsselskapet Samvirke ble så holdt 15. desember 1964. På fagkongressen 1965 ble så « Fagbevegelsens forsikringsvirksomhet » oppført som særskilt sak på dagsordenen og hjemforsikringsordningen enstemmig godtatt. Det var ingen uenighet eller diskusjon om at hjemforsikringssaken var et ledd i LO's formål. Vedtaket fagkongressen gjorde var av grunnleggende betydning. Det har senere ikke vært angrepet. Jeg viser i denne sammenheng til LO's vedtekter §2 punkt 1 d, hvoretter alle tilsluttede forbund skal følge Landsorganisasjonens vedtekter og de vedtak som blir gjort av Landsorganisasjonens organer. Gjennomføringen av den kollektive hjemforsikring ble overlatt til de enkelte fagforbund, idet LO var klar over at det var forbund den ikke ville passe for, f.eks. Sjømannsforbundet, som står i en særstilling. Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund
behandlet saken første gang på sitt landsmøte i september 1962, hvor en « Hvis forsikringsordningen kollektivt blir vedtatt, kan de av forbundets medlemmer som ikke vil være med, få reservere sin premie til FFI's solidaritetsfond. » Forslaget ble imidlertid trukket tilbake. Det eneste forslag ellers som ble fremsatt, gikk ut på at avtalen skulle sendes avdelingene før den ble satt ut i livet. Forslaget ble forkastet med 105 mot 67 stemmer. Når det gjaldt realiteten, var for øvrig forslagsstilleren, Odd Haugland, enig i hjemforsikringsordningen. Landsstyrets innstilling ble vedtatt med 172 mot 6 stemmer. Vedtaket - også referert av førstvoterende - har følgende ordlyd: « Landsmøtet gir sin tilslutning til landsstyrets forslag om kollektiv hjemforsikring for forbundets medlemmer. Landsstyret gis fullmakt til å oppta forhandlinger med Forsikringsselskapet Samvirke om avtalens utforming og praktiske gjennomføring. Forsikringsavtalen må gjøres gjeldende for forbundets medlemmer fra et bestemt tidspunkt som fastsettes av landsstyret. Landsstyret får fullmakt til å justere kontingenten fra det tidspunkt den kollektive hjemforsikring blir gjort gjeldende, slik at forsikringspremien inngår i fagforeningskontingenten. » Jeg har funnet det riktig å redegjøre så vidt utførlig for sakens utvikling fordi den etter min mening viser at saken var forsvarlig forberedt. Det kan ikke ses å foreligge noen saksbehandlingsfeil. Vedtaket er, som det står i forskriftene, gjort på « vedtektsmessig » måte. Saken gjelder spørsmålet om vedtaket er gyldig. Jeg er enig i at dette er et rettsspørsmål. Men før jeg går over til å behandle det, finner jeg grunn til å nevne litt om hvorledes synet på dette rettsspørsmål har endret seg under sakens gang. For byretten gjorde de tre ankemotparter
gjeldende at vedtaket var i strid med forbundets formål, slik det er utformet i
vedtektene. Byretten tolket vedtektenes formålsbestemmelse innskrenkende. En
samordning av medlemmenes økonomiske interesser på hjemforsikringens område lå
etter byrettens mening utenfor forbundets formål, fordi « det her dreier seg
om interesser som ingen tilknytning har til arbeids- og lønnsforholdene ». På
dette grunnlag fant byretten forbundets vedtak For Høyesterett er imidlertid, som nevnt i førstvoterendes votum, ankemotpartenes søksmålsbegrunnelse noe endret. Det bestrides ikke lenger at forbundet kan arbeide for å gjennomføre en avtale om adgang for sine medlemmer til å delta i en kollektiv hjemforsikring. Byrettens begrensning av forbundets formål kunne heller ikke godt opprettholdes. Den er så avgjort i strid med den faktiske stilling fagbevegelsen har i dag. For så vidt kan jeg - uten å utvikle dette nærmere, slutte meg til førstvoterende når han uttaler at forbundet ikke kan være avskåret fra å ta seg av og samordne medlemmenes økonomiske interesser ved å organisere en hjemforsikring på rimelige vilkår for sine medlemmer, og at medlemmene heller ikke vil kunne motsette seg at de alminnelige utgifter til arbeid med slike oppgaver dekkes over forbundets budsjett av medlemskontingenten. Men når først dette erkjennes og legges til grunn, må det etter min mening få avgjørende betydning for saken. Det foreligger da et vedtektsmessig vedtak innenfor området for forbundets formål. Den grunnsetning i all forenings- og organisasjonsrett - som også ble uttalt av byretten og som er i samsvar med forbundets egne vedtekter - om at flertallets vedtak er bindende for alle medlemmer, kommer da til anvendelse. Skal vedtaket likevel kjennes ugyldig, må det foreligge sterke og tvingende grunner. Det er nødvendig for meg å gjennomgå de grunner som påberopes. Ankemotpartene anfører for det første at kollektiv hjemforsikring er et « sekundært » og ikke et « primært » formål for forbundet. Det finnes imidlertid intet holdepunkt i forbundets vedtekter for noen sondring mellom primære og sekundære formål. Alle vedtektsmessige vedtak til fremme av forbundets formål står likt. Her er vi på et område hvor forbundet selv til enhver tid må være enerådende. Det er forbundet og ikke domstolene som avgjør hvilke formål som på et gitt tidspunkt er « primære » og hvilke « sekundære ». Domstolene skal ta stilling til rettsforholdet mellom forbundet og dets medlemmer, og må vurdere det på grunnlag av hvert enkelt vedtaks eget innhold og ikke på noe annet grunlag. Den annen hovedbegrunnelse som ankemotpartene anfører mot vedtakets gyldighet er at den kollektive hjemforsikring er en tvangsordning. Medlemmene pålegges å betale premie, til tross for at de ikke ønsker å være hjemforsikret i Samvirke. Jeg er enig i at selv om et vedtak
ligger innenfor området for forbundets formål, kan det likevel etter sitt
innhold gå så langt Det er mot denne bakgrunnen av faglig praksis - som medlemmene kjenner og er fortrolige med - at man må vurdere ankemotpartenes påstand i denne sak. - Betegner vedtaket et så dypt og uvanlig inngrep i de fagorganisertes handlefrihet bedømt på bakgrunn av vanlig organisasjonsmessig praksis at medlemmene ikke bør være bundet? Det kan jeg ikke anta. Jeg nevner først at fagorganisasjonen i
sin virksomhet sikkert mange ganger har pålagt sine medlemmer økonomiske offer
som forholdsmessig overstiger den justering av kontingenten med ca. 60 øre uken
som det denne gang er tale om. Når det gjelder fremme av forbundets formål,
har medlemmene funnet dette i orden, selv om enkelte nok kan ha knurret. Men det
sier seg selv at forhøyelsen ikke må være urimelig stor eller stå i « Hanisch er sterkt imot hjemforsikringsordningen av mange grunner. Han mener at det bør være frivillighet i større grad i fagorganisasjonen enn tilfellet er idag. Han er sterkt imot unødig tvang. Når det gjelder de private økonomiske forhold, mener han at de fleste arbeidere best ordner slikt selv. Han var for øvrig skremt av P. Mentzens foredrag av 11. januar 1965 om forsikringssaken: « Mot nye djerve mål ». Han forstod foredraget slik at man tar sikte på sosialisering av forsikringsvirksomhet og bankvesen. Kollektivforsikringene av den art hjemforsikringen er, skal være det første skritt på veien. Avhørte kan ikke forsvare å være med på slik politisk målsetting. Fagbevegelsen må ikke bli politisk. Han mener forbundet har glidd ut der og slått inn på gal vei. Det må bli en grenseoppgang av fagforbundets oppgaver. Et av formålene ved nærværende sak er å få slå til lyd for en slik oppfatning. » Hertil er for det første å si. at den
kollektive hjemforsikring etter den alminnelige mening er en for de forsikrede
meget gunstig ordning, som representerer betydelige fordeler. Dette har alle
instanser innen fagorganisasjonen som har behandlet saken, gitt uttrykk for. Jeg
nevner således at alle pensjonister etter ordningen vil få gratis forsikring,
idet premien inntil 75 år betales av forbundet og senere av Samvirke. Det er
disse kollektive fordeler som har motivert flertallets vedtak på landsmøtet.
Det fremgår av de opplysninger som foreligger, at man før landsmøtet
overhodet ikke kjente til at saken ville møte noen motstand. Flertallets vedtak
var således ikke motivert av hensynet til å utøve tvang eller - som det har vært
sagt - foreningsmakt overfor et mindretall. Som det fremgår av den faktiske
fremstilling som er gitt, ble det ikke engang til votering fremsatt forslag om
reservasjonsrett. Forholdet var ganske enkelt det at saken « Kollektiv
hjemforsikring » ble sett på som en vanlig organisasjonssak, hvor det nok kan
være delte meninger, men hvor, når etter diskusjonen saken går til votering,
flertallet binder mindretallet, slik som - etter det som er opplyst for Høyesterett
- fagorganisasjonens praksis alltid har vært. Etter at landsstyrets innstilling
var vedtatt med 172 mot 6 stemmer, anså vel alle på landsmøtet saken endelig
avgjort, og Dertil kommer at kollektiv forsikring som omfatter alle medlemmer, ikke var ukjent innen fagorganisasjonen. Jeg viser til førstvoterendes votum. Man kjente fra før kollektiv ulykkesforsikring i flere forbund. Jeg nevner også at Fagorganisasjonens Stønadskasse - så vidt jeg kan se - på samme måte som hjemforsikringen nettopp er en slik obligatorisk kollektiv forsikring hvor alle medlemmer deltar og hvor premien betales gjennom fagforeningskontingenten. - Det fremgår for øvrig av opplysningene at man overveide å la stønadskassen gå opp i den kollektive hjemforsikring. Jeg kan ikke se at disse tidligere kollektive forsikringsordninger ligger i et annet plan. Dertil kommer at Samvirkes direktør, Kjell Holler, som vitne har forklart at den kollektive hjemforsikring med de ytelser den gir, ikke kunne gjennomføres med noen reservasjonsrett for en premie på kr. 30,-. Hvis reservasjonsrett ble innrømmet, ville forutsetningen for premieberegningen svikte på grunn av større administrasjonsomkostninger og selektering av risikoen. Det var således et helt saklig motiv for landsmøtets vedtak at hjemforsikringen skulle omfatte alle medlemmer. Landsmøtet bygde på at dersom medlemmene skulle oppnå den fordelaktige og billige forsikring det her var spørsmål om, måtte forsikringen omfatte alle. Jeg kan ikke se at dette - som for øvrig var kjent fra andre, lignende forsikringsordninger - var en uriktig forutsetning. Jeg må forstå avstemningen på landsmøtet slik at det store flertall fant det rimelig å godta dette vilkår for å oppnå de betydelige fordeler forsikringen innebærer. Det synes umiddelbart lite rimelig at et lite mindretall i en slik sak skal kunne hindre gjennomføringen av et vedtak flertallet anser fordelaktig til fremme av de fagorganisertes interesser. Dette må gjelde så meget mer som det inngrep som ankemotpartene påstår at vedtaket gjør i deres selvbestemmelsesrett synes å være mer fiktivt enn reelt. Ved den kollektive forsikring - kollektiv ulykkesforsikring så vel som kollektiv hjemforsikring - er det helt på det rene at det er forbundet og ikke de enkelte medlemmer som er part i forsikringsforholdet. Forbundet tegner forsikringen i Samvirke til gunst for alle sine medlemmer, men medlemmene er dermed ikke pålagt noen som helst plikt. De kan benytte seg av forsikringen, eller de kan la være. Det er opplyst at ankemotpartene fra før har skadeforsikringer i andre selskaper som de ønsker å beholde. Dette står dem helt fritt. Det har vært hevdet at landsmøtets
vedtak om kollektiv hjemforsikring tvinger gamle fagforeningsfolk ut av
organisasjonen. Jeg kan ikke se at dette har dekning i sakens faktum. Denne sak
skiller seg i virkeligheten ikke på noen vesentlig måte fra mange andre saker
hvor meningene er delte, men hvor mindretallet lojalt har bøyd seg for
flertallet. Det er nettopp organisasjonstankens vesentlige innhold at man
gjennom flertallsvedtak Jeg stemmer for at Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund frifinnes. Med hensyn til saksomkostningene er jeg enig med førstvoterende. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon. Av byrettens dom (dommer Eivind Hanssen): I begynnelsen av 1950-årene tok
Landsorganisasjonen (LO) opp forhandlinger med Norges Kooperative Landsforening
(NKL) og dets tilsluttede forsikringsselskap Samvirke om kollektive
forsikringsordninger for sine medlemmer. Forhandlingene gjaldt til å begynne
med gruppelivsforsikringer og livsforsikringer. Senere ble også spørsmålet om
en kollektiv hjemforsikring tatt opp. Et tilbud fra forsikringsselskapet
Samvirke i 1963 om slik hjemforsikring ble vraket av LO. Etter dette godkjente
LO's representantskap i 1964 at LO og dets forbund opprettet et eget
forsikringsselskap som skulle ta seg av den kollektive hjemforsikring. Det kom
imidlertid i gang nye forhandlinger med Samvirke, og 3. desember 1964 ble det
inngått følgende samarbeidsavtale mellom LO og NKL: « Utbyggingen av den offentlige sosialforsikring i Norge vil føre med seg at store befolkningsgrupper vil få endrede forsikringsbehov som vil utløse krav om nye forsikringsformer. Forsikringsselskapene må innrette seg med henblikk på dette, slik at de blir i stand til å møte og dekke disse nye behov på tilfredsstillende måte. På det norske forsikringsmarked er det en sterkt økende konkurranse. I tillegg til dette kommer at de nye markedsdannelser i Europa kan komme til å føre med seg økt konkurranse fra utenlandske selskaper i tillegg til den sterkt økende indre konkurranse. For å møte denne situasjon er det nødvendig med økt rasjonalisering så vel av administrasjon som av organisasjon, samtidig som en må ta sikte på å bygge opp større enheter innen forsikringsvesenet, slik at man i videst mulig utstrekning kan dra nytte av de mest tidsmessige og mest effektive arbeidsmetoder. Landsorganisasjonen i Norge og Norges Kooperative Landsforening har vesentlige felles interesser på det forsikringsmessige området. Ut fra disse felles interesser og for å møte de behov som er nevnt ovenfor og de stadig sterkere krav om å finne fram til hensiktsmessige former for kollektive forsikringer, er LO og NKL blitt enige om å utvide det organisasjonsmessige grunnlag for Forsikringsselskapene Samvirke. Med henblikk på dette har LO og NKL derfor inngått følgende samarbeidsavtale: §1. Avtalen har til formål at LO og NKL, eventuelt også i samarbeid med andre organisasjoner eller institusjoner, vil bygge Forsikringsselskapene Samvirke ut, slik at selskapene kan bli effektive, sentrale forsikringsinstitusjoner for LO's og NKL's medlemmer og andre grupper som har behov for rasjonell forsikring. Som et ledd i dette arbeid skal de kollektive forsikringsformer søkes utviklet på alle områder hvor det måtte være behov for dette, og det er forsikringsteknisk forsvarlig. LO og NKL vil sette sin organisasjonsmessige styrke inn for å realisere disse formål, bl.a. ved å gå aktivt inn for å tilføre Forsikringsselskapene Samvirke den forsikringsmasse som LO og NKL og deres medlemmer til enhver tid har behov for. Det etableres ordninger med kollektive hjem- og skadeforsikringer for medlemmene av de forbund som står tilsluttet LO eller for enkelte grupper av forbundenes medlemmer. Videre skal det søkes etablert ordninger med kollektive personforsikringer for de enkelte forbunds medlemmer eller grupper av medlemmer. En søker å finne fram til en forsikringsordning som kan inkorporere fagorganisasjonens stønadskasse. §2. Forsikringspremiene skal fastsettes til slik størrelse at de er tilstrekkelige til å dekke kostnadene innen sine respektive risikogrupper og de nødvendige reserveavsetninger. Subsidiering fra én risikogruppe til en annen skal i størst mulig utstrekning søkes unngått. Ved premiefastsettingen for de
kollektive forsikringsformer skal Den alminnelige premiepolitikk som føres, skal bygge på et forretningsmessig helhetshensyn og under hensyntagen til forsikringsforbrukernes interesser. §3. Når det gjelder den fremtidige kapitalplassering og utlånspolitikk, skal de samme hovedprinsipper som hittil har vært praktisert, følges. Med dette har partene ikke bundet seg til noen bestemt prosentvis fordeling av utlånsmidlene. §4. Partene er enige om at Samvirkebanken og Arbeidernes Landsbank skal nyttes som bankforbindelser. §5. Aksjene i Forsikringsaktieselskapet Samvirke (Skade) fordeles med 45 % på NKL, 45 % på LO og 10 % på samvirkelag og andre medlemmer av NKL samt Norges Fiskarlag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Norske Boligbyggelags Landsforbund. En omfordeling av aksjene i Livsforsikringsaktieselskapet Samvirke vil partene ta standpunkt til som særskilt sak på et senere tidspunkt. §6. Styret i Forsikringsselskapene Samvirke skal bestå av 7 medlemmer med følgende fordeling: 2 medlemmer fra NKL, 2 medlemmer fra LO, 1 medlem fra samvirkelag, 1 medlem fra LO's forbund samt administrerende direktør. Styrets formann velges blant medlemmene fra NKL og LO. Formannsvervet kan veksle mellom partene, og skifte skal finne sted når en av partene krever det. Forvaltningen av selskapenes anliggender hører under styret. Administrerende direktør forestår den daglige ledelse. Instruks for forsikringsselskapenes administrasjonsordning, herunder ansvarsfordelingen mellom styre, direktør og direksjon gjennomgås av et utvalg oppnevnt av styret. Utvalget skal bestå av 3 medlemmer fra LO og 3 fra NKL. Utvalget fremmer overfor styret de forslag som utvalget finner nødvendig. §7. Representantskapet i
Forsikringsselskapene Samvirke skal bestå av 17 medlemmer etter følgende
fordeling: 5 medlemmer fra NKL, 5 medlemmer fra LO, 2 medlemmer fra samvirkelag,
2 medlemmer fra LO's forbund, 1 medlem fra Norges Fiskarlag, 1 medlem fra Norsk
Bonde- og Småbrukarlag og 1 medlem fra Norske Boligbyggelags Landsforbund.
Representantskapets ordfører og sekretær velges blant medlemmene fra NKL og LO
med henholdsvis en fra hver. Vervene kan veksle mellom partene, slik at når
representantskapets ordfører er fra NKL, skal styreformannen og
representantskapets sekretær være fra LO, og omvendt. §8. Partene oppnevner et kontrollutvalg på 3 medlemmer som det ene år består av 2 medlemmer fra NKL og 1 medlem fra LO, og det neste år 2 medlemmer fra LO og 1 medlem fra NKL. Utvalget skal påse at prinsippene i denne avtale til enhver tid etterleves og forøvrig, i samarbeid med den i henhold til vedtektene fungerende kontrollkomité, følge selskapenes forretningsførsel. Utvalget avgir rapport til LO's formann og NKL's formann så ofte utvalget finner det nødvendig, men minst to ganger i året. » Avtalen som ble enstemmig godkjent av LO's kongress, trådte i kraft fra 1. januar 1965. Etter samarbeidsavtalen ble det overlatt til de enkelte forbund å inngå forsikringsavtaler med Samvirke. Landsstyret i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund (Forbundet), som er tilsluttet LO, tok på landsmøtet i 1965 opp forslag om at det ble tegnet en kollektiv hjemforsikring i Samvirke for forbundets medlemmer. Under debatten på landsmøtet 21. september 1965 var det ifølge referatet noen representanter som ga uttrykk for at det burde være adgang for medlemmer til å reservere seg mot forsikringen. Landsstyrets forslag ble imidlertid vedtatt med stort flertall. Vedtaket hadde følgende ordlyd: « Landsmøtet gir sin tilslutning til landsstyrets forslag om kollektiv hjemforsikring for forbundets medlemmer. Landsstyret gis fullmakt til å oppta forhandlinger med Forsikringsselskapet Samvirke om avtalens utforming og praktiske gjennomføring. Forsikringsavtalen må gjøres gjeldende for forbundets medlemmer fra et bestemt tidspunkt som fastsettes av landsstyret. Landsstyret får fullmakt til å justere kontingenten fra det tidspunkt den kollektive hjemforsikring blir gjort gjeldende slik at forsikningspremien inngår i fagforeningskontingenten. » Forbundet tok så opp forhandlinger med Samvirke, og 19. juni 1966 ble det inngått en avtale hvorved Samvirke overtok en kollektiv hjemforsikring for medlemmer av Forbundet som ifølge dets vedtekter hadde sine rettigheter i behold. Forsikringsavtalen trådte i kraft 1. januar 1967. Den gjelder for ett år og fornyes med ett år av gangen med mindre den blir sagt opp av en av partene 3 måneder før forfall. I det forsikringsbevis som medlemmene får utlevert heter det bl.a.: « Forsikringen dekker: a. Brann, innbrudd og vannledningsskade på innbo og løsøre. b. Reisegods innen Norden, dog ikke på lokalreise. c. Ansvar som privatperson. d. Ulykke og polio for husmor og for barn inntil fylte 16 år. Forsikringsbeløpene: Det er ingen begrensning i forsikringssum for innbo og løsøre ved brann, innbrudd eller vannledningsskade. Dette innebærer at underforsikring ikke vil forekomme. Dog er forsikringsbeløpet for hver enkelt ting begrenset oppad til kr. 10.000,-. Er det medlemmer som har enkelte ting med verdi på over kr. 10.000,-, bør vedkommende melde fra til Samvirke og tegne tilleggsforsikring. For reisegods er forsikringsbeløpet kr.
2.000,-. Her gjelder en selvforsikring på kr. 50,- ved transportskade. Forsikringsbeløpene for ansvar er: kr. 600.000,- i alt, begrenset til » 200.000,- for hver skadet person, og » 50.000,- ved skade på ting. Forsikringen dekker også erstatningsansvar som forsikringstakerens hjemmeværende ugifte barn kan pådra seg. Selvforsikring er kr. 50,- ved enhver ansvarsskade. Forsikringsbeløpene for ulykke og polio er: For husmor kr. 2.000,- ved død og kr. 20.000,- ved hel invaliditet og for barn under 16 år kr. 1.000,- ved død og kr. 10.000,- ved hel invaliditet. Skade som berettiger til erstatning av yrkesskadetrygden dekkes ikke. For husmor som er medlem og som forsikringsmessig ikke er familiens hovedperson, gjelder forsikringen også for skade som berettiger til erstatning av yrkesskadetrygden. Hjemmeværende ugifte barn som er medlem av forbundet og som ikke forsikringsmessig er husstandens hovedperson, er ulykkesforsikret i fritid for kr. 2.000,- ved død og kr. 20.000,- ved hel invaliditet. Med fritidsskade forstås skader som ikke berettiger til erstatning av yrkesskadetrygden. Er det ikke husmor i hjemmet, gjelder forsikringen for forsikringstakeren. Honnørforsikring. Æresmedlemmer og pensjonister får honnørforsikring slik at premien for disse medlemmer betales av forbundskassen inntil fylte 75 år. Etter fylte 75 år og med 10 års medlemsskap i LO yder Samvirke honnørforsikringen. Ektefellens rettigheter. Hvis en fagorganisert hovedperson dør i tidsrommet 1/1-30/6, utløper den kollektive avtalen for vedkommende husstand 31/12 samme år. Hvis dødsfallet inntreffer i tidsrommet 1/7-31/12, utløper den kollektive avtalen for vedkommende husstand 30/6 påfølgende kalenderår. Avdødes ektefelle kan fortsette med den kollektive ordning ved å innbetale årspremien forskuddsvis til Forbundet. Dette må ordnes av ektefellen direkte. Er det andre husstandsmedlemmer med medlemskap i forbund som har avtale om kollektiv hjemforsikring, blir denne automatisk husstandens premiebetaler. » Premiene er satt til kr. 30,- pr. år for alle uansett den enkeltes forsikringsinteresse. Forbundsstyret har i henhold til bemyndigelsen fra landsmøtet hevet medlemskontingenten med kr. 30,- pr. år. Premien skal betales til Samvirke forskuddsvis hvert kvartal. Som grunnlag for beregningen legges antallet registrerte medlemmer ved forsikringens ikrafttreden. Når et medlem selv melder seg ut av Forbundet eller blir satt utenfor av dette, opphører forsikringen for vedkommende, men dog først 14 dager etter at det har fått melding fra Samvirke. Saksøkerne, Th. Hanisch, Finn Finne og
Willy Helgesen arbeider alle ved Falconbridge Nikkelverk A/S, Kristiansand og er
gjennom sin Saksøkte har tatt til gjenmæle og prinsipalt påstått saken avvist. Saksøkerne, Th. Hanisch, Finn Finne og Willy Helgesen gjør i det vesentlige gjeldende: Avvisningsspørsmålet. Det dreier seg her ikke om lovlig selvstyre, idet dette forutsetter at vedkommende foreningsorgan har holdt seg innenfor vedtektenes ramme. Her har Forbundet (Landsmøtet) truffet vedtak som ligger utenfor dets formål. Domstolene har adgang til å prøve om et vedtak går utenfor foreningens formål. Når det gjelder spørsmålet om selvdømme gjør saksøkerne gjeldende at vedtektenes §31 nr. 2 bare regulerer forholdet til de tilsluttede fagforeninger. Det foreligger således ikke noen selvdømmeklausul i forhold til de enkelte fagforeningsmedlemmer. Under enhver omstendighet kan domstolene etter norsk rettspraksis i alminnelighet prøve foreningenes selvdømme. Vedtaket er urimelig, idet det setter medlemmene i en tvangssituasjon. Det er også av vesentlig betydning for dem. Det er ikke her tale om et pengespørsmål, men om et prinsippspørsmål. Saksøkerne har ikke hatt noen annen vei å gå enn til domstolene. Da vedtaket er truffet av Forbundets høyeste myndighet, Landsstyret, har det ikke vært noen mulighet for å påanke vedtaket. De påberopte konvensjoner har etter saksøkernes mening ingen betydning for det spørsmål det her er tale om. Realitetsspørsmålet: Landsmøtets vedtak av 21. september 1965 er i strid med Forbundets formål slik de er utformet i vedtektene. Forbundets hovedoppgave er å ivareta arbeidstakernes interesser overfor arbeidsgiveren ved å arbeide for tilfredsstillende arbeids- og lønnsforhold. At dette er hovedformålet for alle fagforeninger fremgår av arbeidstvistloven av 1. mai 1927 §1, pkt. 3, hvor det sies at en fagforening er « enhver sammenslutning av arbeidere eller av arbeideres foreninger, når den har til formål å vareta arbeidernes interesser overfor deres arbeidsgivere ». Den kollektive forsikringsavtale som er inngått i henhold til vedtaket har ingen tilknytning til medlemmenes forhold til arbeidsgiveren. Den griper inn i medlemmenes private forhold. Dette ligger klart utenfor formålet. Saksøkerne har ikke noe imot at Forbundet arbeider for å skaffe medlemmene en god og billig hjemforsikring. Men det kan ikke med bindende virkning pålegge medlemmene å tegne en hjemforsikring. Det vil være tvang. I og med at premien er innbefattet i medlemskontingenten, blir medlemmene tvunget til å gå med på ordningen. Hvis de ikke betaler kontingenten, blir de strøket som medlemmer. Hvis de melder seg ut eller blir strøket, vil de miste sine opparbeidede økonomiske rettigheter i foreningen. Dessuten vil de som uorganiserte komme i en meget vanskelig stilling. Det kan ikke være nødvendig å gjøre
forsikringsordningen obligatorisk. Det må kunne gå an å få en
reservasjonsrett. At Samvirke Ordningen fører også til urimelige resultater, idet de som ikke har noe av betydning å forsikre, må betale samme premie som dem som har verdier. Hvis flere i en familie som bor sammen står i Forbundet, må alle betale premie, mens det ved vanlig hjemforsikring er nok at én betaler premie. Hvorvidt ordningen vil bli billigere for medlemmene er det for tidlig å si noe om ennå. Ordningen er i strid med frihetsprinsippet. Det gjelder her et område hvor medlemmene selv må kunne treffe sitt valg og hvor det ikke er behov for noe formynderskap. Formålet med ordningen er ikke bare å skaffe medlemmene en billig og god forsikringsordning. Politiske hensyn har også spilt inn, bl.a. ønsket om å sosialisere forsikringsvirksomheten. Ordningen er også en « døråpner » for andre mål, jfr. LO's formann, P. Mentzens brosjyre: « Mot nye djerve mål ». Saksøkerne har også pekt på at ordningen er satt ut i livet uten at den er tilstrekkelig gjennomarbeidet og gjennomtenkt. De viser for så vidt til følgende forhold: Etter Forsikringsavtalelovens (FAL) §34 må det ikke stilles urimelige vilkår. Det er her et urimelig vilkår at ordningen er tvungen. Forsikringen avbrytes hvis man ikke betaler kontingent. Dette antas ikke å være i samsvar med FAL §84. Etter saksøktes oppfatning foreligger det her en forsikring til gunst for tredjemann. Etter FAL §35, jfr. §§54-57 er det en forutsetning at tredjemann ønsker en slik ordning. Det er ikke tilfelle her. Det er et spørsmål om ikke den virksomhet Forbundet her driver er konsesjonspliktig etter §li loven om forsikringsselskaper. Etter §6 i vedtekter for Krigsskadetrygden skal krigsskadetrygdavgift for løsøre utlignes på grunnlag av forsikringssummene. Dette kan ikke gjøres når man som her ikke har slike summer å holde seg til. Bestemmelsen i avtalen mellom Forbundet og Samvirke om deling av mulig utbytte antas å være i strid med bestemmelsene om opplegg til reservefond i aksjelovens §§102 og 103. Endelig anfører saksøkerne at en ordning med obligatorisk kollektiv hjemforsikring antas å være i strid med FN's menneskerettighetserklæring av 1948, art. 20, pkt. 2 og Europakonvensjonens art. 8, pkt. 1 og art. 10, pkt. 1. I anledning av saksøktes anførsel om at lignende obligatoriske kollektive ordninger tidligere er gjennomført uten protest, gjør saksøkerne gjeldende at det er ordninger av en helt annen art og hvor formålene antas å være i samsvar med vedtektene. Det dreier seg her om ordninger som har tilknytting til lønnsforholdene og som må ses som et supplement til arbeidslønnen. Når det gjelder avtalen om FTP og om dagpenger m.v., er for øvrig begge disse tariffestet. De andre ordningene må ses som sosial nødhjelp. Den omstendighet at det tidligere ikke er protestert mot disse ordninger fratar ikke saksøkerne deres rett til å protestere i dette tilfelle. Saksøkerne har nedlagt slik påstand:
Saksøkte, Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund gjør i det vesentlige gjeldende: Avvisningsspørsmålet. Saksøkte gjør prinsipalt gjeldende at saken må avvises, idet domstolene ikke har adgang til å prøve vedtakets gyldighet. Det dreier seg her om et vedtak som angår Forbundets målsetting og fremtidige virksomhet, dvs. som angår dets selvstyre. Det antas at domstolene ikke har anledning til å prøve en forenings selvstyre. Saksøkte viser for så vidt bl.a. til de trykte forhandlinger fra det 14. Nordiske Juristmøte 1928 133-35 og fra det 18. Nordiske Juristmøte 1938 117 og 118. Det har for øvrig hittil aldri forekommet at noen har forsøkt å gripe inn i fagbevegelsens selvstyre. Også reglene om foreningens selvdømme antas å være til hinder for at domstolene kan prøve vedtaket. §31 nr. 2 i Forbundets vedtekter inneholder en klar selvdømmeklausul. Den gjelder også i tvister med de enkelte fagorganiserte. Etter den rettspraksis som foreligger er selvdømmeklausulene normalt bindende for domstolene. For at en selvdømmeklausul skal kunne settes til side må det bl.a. kreves at vedtaket er urimelig overfor vedkommende medlem og at det er av vesentlig betydning for medlemmet. Det vedtak saken gjelder er ikke urimelig overfor saksøkerne, tvertimot, idet de nå får en bedre og billigere forsikring enn de hadde før. Det har ingen vesentlig betydning for dem å få vedtaket underkjent. Derimot er det av vesentlig betydning for de øvrige medlemmer at vedtaket blir opprettholdt. Under enhver omstendighet må det kreves at saksøkerne har benyttet seg av sin ankeadgang etter vedtektenes §31 nr. 2 før de går til domstolene. Endelig gjør saksøkte gjeldende at flere internasjonale konvensjoner inneholder bestemmelser som forutsetter at domstolene ikke kan gripe inn i fagbevegelsens selvstyre. Det gjelder Konvensjonen om foreningsfrihet og beskyttelse av organisasjonsretten, art. 2 og 3, Europakonvensjonen av 4/11 1950, art. 11 og Den europeiske sosialpakt av 18/11 1961, art. 5. Alle disse konvensjoner er ratifisert av Norge og således bindende. Realitetsspørsmålet. Etter vedtektenes §1 nr. 2 er Forbundets formål bl.a. « å fremme og samordne lønnstakernes faglige, økonomiske, sosiale og kulturelle interesser ». Denne formålsbestemmelsen er meget vid. Oppgaven er bl.a. å samordne de økonomiske interesser. En samordning kan bare skje ved obligatoriske kollektive ordninger. Ordningen med den obligatoriske kollektive hjemforsikring ligger således klart innenfor denne formålsbestemmelsen i §1, nr. 2. LO, som Forbundet er tilsluttet, har den
samme formålsbestemmelse som nevnt. Den omstendighet at LO's kongress enstemmig
har Hensikten med ordningen har vært å skaffe medlemmene en bedre og billigere forsikringsordning enn de selv kan skaffe seg, å gjøre organisasjonen mer tiltrekkende og å knytte medlemmene nærmere til organisasjonen. Ordningen, som for øvrig er den første av sitt slag i verden, vil kunne spare fagbevegelsens medlemmer for millionbeløp. Ved at Forbundet står som forsikringstaker er det bare nødvendig med én forsikringspolise. Man sparer derfor utgiftene til skriving av poliser til de enkelte medlemmer. Utgiftene til poliseskrivingen kan settes til minst kr. 10,- pr. polise. Man sparer utgifter til akkvisisjon og til innkassering av premien, idet denne betales av Forbundet en gang i kvartalet. Et medlem som tidligere hadde en vanlig hjemforsikring med forsikringssum på kr. 50.000,-, vil spare mellom kr. 10,- og 25,- pr. år. Hertil kommer de fordeler avtalen gir utover en vanlig hjemforsikring. Hvis LO's samtlige medlemmer kommer med, vil man oppnå en samlet besparelse på ca. 10 mill. kroner pr. år. Ordningen forfølger ikke noen politiske mål. Fagbevegelsen har tidligere satt i verk flere obligatoriske kollektive forsikringsordninger. Det har ikke vært protestert mot disse. Dette bekrefter at også denne nye ordningen må være i samsvar med vedtektene. Av de tidligere ordninger er følgende satt i verk av LO:
Andre ordninger er satt i verk av de enkelte forbund, bl.a.:
Alle disse ordninger bygger på solidaritetstanken. Det er ens premie for alle, og det er ingen adgang for medlemmene til å reservere seg. Saksøkte viser i denne forbindelse til at det ikke bare er fagbevegelsen som har satt i verk slike kollektive forsikringer. Den kollektive hjemforsikringen bygger ikke på tvang. Det står enhver fritt å være med eller ikke. Hvis han ikke vil være med, må han melde seg ut av Forbundet. Det står enhver fritt å melde seg ut. Han vil av den grunn ikke miste sitt arbeid, jfr. §1 i Hovedavtalen mellom NAF og LO. I en protokolltilførsel til denne heter det bl.a.: « Det er derfor i strid med
grunnleggende prinsipp i samarbeidet mellom hovedorganisasjonene, hvis
ansettelse eller beskjeftigelse av arbeidstaker blir søkt hindret eller
vanskeliggjort fordi arbeidstakeren er organisert eller uorganisert. » Noen tvang som kan begrunne at vedtaket er ugyldig foreligger under ingen omstendighet. At avtalen griper inn i private forhold er ikke avgjørende. Det antas at alle vedtak i en fagforening vil få betydning for medlemmenes private forhold. Under ingen omstendighet kan dette forhold begrunne ugyldighet. I anledning av saksøkernes anførsel om at forsikringsavtalen antas å kollidere med enkelte bestemmelser i FAL og i andre lover, hevder saksøkte at så ikke er tilfelle. Saksøkte hevder for øvrig at dette er forhold som er saken uvedkommende, idet det er Landsmøtets vedtak av 21. september 1965 som er til behandling og ikke forsikringsavtalen. Vedtaket inneholder intet som er i strid med nevnte lovbestemmelser. Saksøkte har nedlagt slik påstand: « Prinsipalt: Saken avvises. Subsidiært: Norsk Industriarbeiderforbund frifinnes. I begge tilfelle: Th. Hanisch, Finn Finne og Willy Helgesen tilpliktes in solidum å erstatte Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund sakens omkostninger. » Rettens bemerkninger: Avvisningsspørsmålet. Saken gjelder prøvelse av om Landsmøtets vedtak av 21. september 1965 ligger innenfor Forbundets formål eller ikke. Det dreier seg således ikke om prøvelse av Forbundets selvstyre eller selvdømme. Det er etter rettens mening både rimelig og naturlig at medlemmene av en forening må ha adgang til å få prøvet ved de ordinære domstoler om foreningens vedtak er i samsvar med dens formål, og det må anses på det rene at medlemmene har en slik adgang etter norsk rett. Domstolene har i en rekke tilfelle prøvet om vedtak har ligget innenfor foreningens formål. Det vises for så vidt til dommer i Rt-1917-17, Rt-1924-85, Rt-1933-1185, Rt-1936-446 og Rt-1960-642. I disse sakene var det så vidt ses ikke reist tvil om at domstolene kunne behandle dem. Det vises også til Poul Meyer: Dansk Foreningsrett (1950) 118 flg. Fagbevegelsens foreninger står ikke her i noen annen stilling enn andre foreninger. Domstolskontrollen omfatter også disse foreninger. Den omstendighet at slike saker ikke tidligere har vært bragt inn for domstolene, er ikke avgjørende. I dansk rettspraksis - som det er nær å sammenligne med - har domstolene i en rekke tilfelle prøvet om vedtak truffet av flertallet i en fagforening har ligget innenfor foreningens formål. De internasjonale konvensjoner som er påberopt av saksøkte, inneholder bl.a. bestemmelser om organisasjonsfrihet og om selvbestemmelsesrett for fagforeninger. Disse bestemmelser antas ikke å forby slik domstolskontroll som det her er tale om. Saken blir derfor å fremme. Realitetsspørsmålet. For at flertallet i en forening skal
kunne treffe et vedtak som er bindende for alle medlemmer, må vedtaket ligge
innenfor rammen av foreningens formål. Retten har forstått at saksøkte er
enig i denne oppfatning. Forbundets formål er fastsatt i vedtektenes §1 hvor det er nærmere spesifisert i 18 punkter. Under saksforberedelsen påberopte saksøkte seg foruten bestemmelsen i det foran nevnte pkt. 2, også en del av de øvrige formålsbestemmelser, bl.a. pkt. 13 hvor formålet er å arbeide for å bygge ut forbrukersamvirket. Under hovedforhandlingen har saksøkte bare påberopt seg pkt. 2. Retten finner derfor ikke grunn til å komme inn på de øvrige formålsbestemmelser. §1, pkt. 2 lyder slik: « Å påse at de tilsluttede fagforeninger blir ledet etter felles retningslinjer for på den måte ved gjensidig solidarisk samvirke, mellom fagforeningene, å skape enhet og kraft i arbeidet for å fremme og samordne lønnstakernes faglige, økonomiske, sosiale og kulturelle interesser. » I denne bestemmelsen er det det å fremme og samordne lønnstakernes økonomiske interesser som saksøkte bygger på. Etter ordlyden er dette en meget vid bestemmelse. Det må imidlertid antas at den har sin begrensning slik at den ikke omfatter alle slags økonomiske interesser som medlemmene måtte ha. Men det er tvilsomt hvor man skal trekke grensen. Ved avgjørelsen av spørsmålet synes det naturlig å se hen til hva som er Forbundets hovedoppgave. Fagorganisasjonens opprinnelige oppgave var, og dens hovedoppgave idag er varetakelsen av arbeidstakernes interesser overfor arbeidsgiverne, dvs. deres arbeids- og lønnsforhold. Dette er også forutsatt i arbeidstvistlovens §1, pkt. 3, som er gjengitt foran. Retten antar etter dette at forutsetningen har vært at det må dreie seg om økonomiske interesser som på en eller annen måte har tilknytning til arbeidstakernes arbeids- og lønnsforhold og at man derfor bør trekke grensen her. Med det betydelige medlemstall som fagbevegelsen har, vil den som andre store forbrukergrupper ha muligheter til å få i stand avtaler om levering av varer og tjenester til medlemmene på vilkår som vil gi dem økonomiske fordeler som samlet vil kunne komme opp i millionbeløp. Etter rettens mening vil en samordning av medlemmenes økonomiske interesser på dette område ligge utenfor Forbundets formål. Det dreier seg her om interesser som ingen tilknytning har til arbeids- og lønnsforholdene. Forbundet vil derfor ikke kunne gi medlemmene bindende pålegg i henhold til slike avtaler. Forbundets vedtak av 21. september 1965 går i realiteten ut på å gi bindende pålegg på det området som er nevnt. Det er på det rene at hjemforsikringsordningen byr på fordeler i forhold til en vanlig hjemforsikring og at den vil føre til økonomiske besparelser. Det er dog besparelsen for den enkelte som er avgjørende, ikke den samlede besparelse for alle medlemmer. Besparelsen for den enkelte målt i kroner er beskjeden. Ved vurderingen av besparelsen må man for øvrig ta i betraktning at enkelte medlemmer må betale en høyere premie enn deres forsikringsinteresse tilsier. De økonomiske interesser det her dreier seg om, har ingen tilknytning til medlemmenes arbeids- og lønnsforhold. Det antas derfor å ligge utenfor Forbundets formål å samordne dem. Den hjemforsikringsordning som Forbundet
har pålagt sine medlemmer er etter rettens mening av en annen art enn de øvrige
ordninger Saksøkte har anført at de som ikke ønsker å være med på hjemforsikringen, bare kan melde seg ut av Forbundet. Til dette vil retten bemerke at hvor det dreier seg om foreninger som er uten særlig betydning for medlemmene, er det neppe grunn til å stille så strenge krav når det gjelder bedømmelsen av spørsmålet om et vedtak ligger innenfor formålet eller ikke, idet medlemmet da like godt kan melde seg ut hvis det er misfornøyd. Selv om et medlem av en fagforening nødvendigvis ikke behøver å miste sitt arbeid fordi om han melder seg ut, er det etter rettens mening klart at et medlemskap i en slik forening er av meget stor betydning for den enkelte. Man kan derfor ikke løse problemet ved å si at han bare kan melde seg ut. En slik løsning vil vel for øvrig ikke være tilfredsstillende for noen av partene. Den motstand som forslaget om en obligatorisk kollektiv hjemforsikring tilsynelatende har møtt innen fagbevegelsen, viser også at det her ikke dreier seg om et klart fagforeningsformål. Ifølge en liste som saksøkerne har fremlagt, har over 600 av de vel (uleselig) av medlemmene i deres fagforening - Falconbridge Arbeiderforening - protestert mot ordningen. Det er videre opplyst at Norsk Sjømannsforbund og Norsk Tjenestemannslag har sagt nei til ordningen. Sistnevnte forbund har tatt opp spørsmålet om å få en reservasjonsrett. Et par forbund har sendt saken til behandling i de enkelte fagforeninger. Retten finner i denne forbindelse grunn til å peke på en uttalelse fra formannen i Forbundet, Anker Nortvedt, på landsmøtet 21. september 1965 i forbindelse med et forslag fra representanten Haugland om å sende saken til fagforeningen til behandling. I møtereferatet side 66, som er dokumentert i retten, heter det: « Anker Nortvedt sa at det ikke var mulig å gjennomføre Hauglands forslag. Blir det vedtatt, er det bare å droppe hele saken. » Før hovedforhandlingen begynte var saksøkte etter det opplyste det eneste av LO's 42 forbund som hadde truffet vedtak om hjemforsikring. Mens hovedforhandlingen pågikk traff Jern og Metall et tilsvarende vedtak. Det er opplyst at det er Samvirke som
har satt som vilkår at hjemforsikringen skulle gjøres obligatorisk og at det
derfor ikke var mulig å få i stand en slik ordning med mindre den ble gjort
obligatorisk. Det er vanskelig å forstå at det er Samvirke som har satt et
slikt vilkår. Man skulle tro at det for selskapet var tilstrekkelig at det ble
garantert et minste antall forsikrede. Da det er de enkelte forbund som avgjør
om hjemforsikringsavtale skal inngås, er det teoretisk mulig at Da retten er kommet til at det ligger utenfor Forbundets formål å samordne de økonomiske interesser det her er tale om, har flertallet ikke rett til med bindende virkning for mindretallet å treffe et vedtak om samordning av interessene. Saksøkernes påstand om at landsmøtets vedtak av 21. september 1965 kjennes ugyldig blir derfor å ta til følge. - - -
|
|
|
