Advokatfirmaet
DA MNA
|
Advokatfirmaet
DA MNA
|
|
Fjøsrøkterdommen Rt. 1957/25
Dommer Schei: I denne sak avsa Nes herredsrett den 8. mars 1952 dom med denne domsslutning: « Karl Western dømmes til innen 2 uker fra dommens forkynnelse å betale til Ulrich Nielsen Sahl kr. 5 846,50 med 4 av hundre i årlig rente herav fra domsavsigelsen og til betaling skjer. For øvrig frifinnes Karl Western for Ulrich Nielsen Sahls krav. Saksomkostninger tilkjennes ikke. » Etter anke fra begge parter ble saken innbrakt for Eidsivating lagmannsrett, som frifant Karl Western ved dom av 28. november 1953. Heller ikke for lagmannsretten ble saksomkostninger tilkjent. Med hensyn til saksforholdet viser jeg til lagmannsrettens domsgrunner. Ulrich Nielsen Sahl har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han gjør gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at Westerns forhold ved anledningen ikke kan karakteriseres som uaktsomt, og at det objektive ansvar etter N. L. 6-10-2 ikke gjelder « til fordel for personer som er i dyreeierens tjeneste for å røkte dyret ». I ankeerklæringen var også anført at det er uriktig når lagmannsretten har funnet at det ikke kan oppstilles noen regel om alminnelig ansvar på objektivt grunnlag for skade voldt av husdyr, men dette ankepunkt er frafalt for Høyesterett. Ulrich Nielsen Sahl - som har fri sakførsel også for Høyesterett - har nedlagt denne påstand:
Karl Western har påstått seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger for Høyesterett. Til bruk ved sakens behandling for Høyesterett
er det holdt bevisopptak ved Nes herredsrett den 13. mars 1956, med avhør av
Karl Western og tre vitner. Av nye dokumenter er Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. I sin uttalelse av 14. mai 1954 har Det
veterinærmedisinske rettsråd bl.a. vært inne på spørsmålet om det ble vist
uaktsomhet av noen av sakens parter da ulykken hendte. Rådets konklusjon på
dette punkt er for så vidt Sahl angår, at hans opptreden « uten tvil har vært
meget uforsiktig » og for Westerns vedkommende, at det hadde « vært på sin
plass at eieren av oksen hadde advart Sahl mot dette » (dvs. mot å gå inn i
den innhegning som dyrene var i). I premissene til denne vurdering fremhever rådet
at « det er meget om å gjøre at den som skal håndtere okser har noe
kjennskap til hvorledes de vanligvis reagerer », og anfører i tilslutning til
dette bl.a. at det « har merket seg at Sahl var ung, ca. 20 år, at han bare
hadde et halvt års erfaring i håndtering av dyr og vel ingen erfaring når det
gjaldt okser. - - - ». Jeg finner her å burde nevne at de opplysninger som nå
foreligger, etter min mening viser at Western med god grunn måtte gå ut fra at
Sahl hadde en ganske annen erfaring i behandling av husdyr enn rådet har gått
ut fra. I sin partsforklaring til bruk for Høyesterett sier Western at Sahl
hadde fortalt ham at han hadde stelt med dyr på flere gårder helt siden
konfirmasjonsalderen - deriblant på et gods som hadde en besetning på 50-60
kuer og 30-40 ungdyr. Dette stemmer godt med hva Sahl selv skriver til sin
prosessfullmektig i brevene av 18. og 31. oktober 1954. Det heter her bl.a.: «
Jeg har arbejdet med landbruget i ca. 5 år inden jeg kom til Telemarken. Jeg
har i den tid arbejdet som fodermester i ca. 4 år. - - » og videre: « - - Fra
1943 til 1947 om efteråret arbejde jeg på forskellige gårde hvor jeg
udelukkende passede kreaturene sammen med en anden medhjælper som var udlæret.
Fra 1947 arbejde jeg som fodermester indtil jeg rejste til Norge i 1949. » Før
Sahl kom til Western, var han ca. 6 måneder på en gård i Telemark, og om
dette skriver han bl.a.: « Jeg kan ikke bestemt huske hvor mange dyr der var på
gården. Men jeg vil anslå at der var 12-14 melkekuer, 10 ungdyr og en okse.
Jeg havde fået pladsen som fodermester og skulle passe og fodre dyrene. » Det
er ikke noe holdepunkt for å tvile på at Western gikk ut fra at hans nye
sveiser var fullt fortrolig med håndtering av husdyr og også hadde erfaring når
det gjaldt okser, og at hans oppfatning på dette punkt bygget på hva Sahl
hadde fortalt. Jeg finner da med de tidligere retter at det ikke kan bebreides
Western som en ansvarsbetingende uaktsomhet at han under de foreliggende forhold
unnlot å foreta seg noe da Sahl gikk inn til dyrene. Det har fra Westerns side vært ytret tvil om Sahl virkelig hadde den praksis i husdyrstell som han hadde opplyst. Det er i den forbindelse henvist til at Invalideforsikringsretten i Danmark i et brev av 14. august 1951 har anført at Sahl « tidligere kun har været beskæftiget som bud i 3 år og landbrugsmedhjælper i 1/2 år » - en opplysning som også går igjen i herredsrettens dom. Hvis det forholder seg så at Sahls opplysninger til Western og senere til sin prosessfullmektig ikke var riktige og at han i virkeligheten hadde liten erfaring i å mestre en situasjon som den han sto overfor, ligger det nær å si at han selv har « forårsaket » ulykken. Etter min oppfatning hadde det, særlig etterat uttalelsen fra Det veterinærmedisinske rettsråd forelå, vært grunn for Sahl til å godtgjøre i saken hva han hadde arbeidet med før han ble ansatt som sveiser hos Western, noe som neppe kunne voldt større vanskelighet. Jeg går imidlertid ikke nærmere inn på dette, fordi det etter mitt syn på saken ikke er avgjørende for utfallet. For meg er det under enhver omstendighet avgjørende at det objektive ansvar etter N. L. 6-10-2, slik som jeg forstår denne bestemmelse, ikke kan komme til anvendelse i den foreliggende sak. Jeg kan for så vidt i det store og hele slutte meg til det lagmannsretten har anført. Jeg legger særlig vekt på at den risiko som Sahl utsatte seg for, var en regulær og typisk yrkesrisiko som nøye knyttet seg til hans arbeid og som han således måtte være forberedt på å ta. Jeg peker også på at det her ikke gjelder et yrke som kan betegnes som farlig eller egentlig risikabelt. Etter min mening er det naturligst å forstå N. L. 6-10-2 med den begrensning at husdyreierens objektive ansvar i ethvert fall ikke kan gjelde overfor egne folk i et tilfelle som dette, hvor den skadede var ansatt nettopp for å utføre bl.a. det arbeid som utsatte ham for ulykken, og hvor ulykken også klart ligger innenfor rammen av den risiko som normalt fulgte av hans tjeneste. Jeg mener at denne forståelse av loven også ligger best på linje med det standpunkt rettspraksis på andre områder har tatt til spørsmålet om ansvar uten skyld for arbeidsgivere overfor egne folk, når det gjelder arbeidsulykker som omfattes av folkenes yrkesrisiko. Jeg viser for så vidt til høyesterettsdom i Rt-1949-688 og Rt-1950-448. Høyesterettsdommene i Rt-1937-741 og Rt-1937-974, som den ankende part har påberopt, angår særegne forhold som etter min oppfatning ikke kan sammenlignes med det som foreligger i denne sak. Da lovtolkningsspørsmålet i saken kan fremby tvil, antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes. Jeg stemmer for denne dom: Lagmannsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Dommer Gundersen: Jeg er enig med førstvoterende i at Western ikke kan ilegges erstatningsansvar på subjektivt grunnlag. Derimot mener jeg at han må svare erstatning i henhold til N.L. 6-10-2. At 6-10-2 instituerer et objektivt erstatningsansvar er uomstridt, og lovbudets ordlyd åpner ikke i seg selv noen adgang til en slik begrensning av rekkevidden som den førstvoterende gjør gjeldende. Heller ikke kan jeg se at vi i teori eller rettspraksis finner støtte for å gjøre en slik begrensning. Ørsted behandler lovbokens regler om ansvar for dyr utførlig i Haandbogens femte del, men nevner intet om at ikke ansvaret også skulle gjelde overfor en dyreeiers tjenere og arbeidere. Aubert (Obligationsret, Spec. Del, 2. utg. bd. II 73-75) forstår jeg slik at han i et tilfelle som det foreliggende mener at arbeidsgiveren må være erstatningspliktig. Paal Berg (Arbeidsrett side 123 note 7) gjengir Auberts uttalelser og synes selv å ville holde spørsmålet åpent. Stang og Ussing har begge behandlet spørsmålet om ansvar for dyr, men antyder ingen begrensning av ansvaret i forholdet mellom en dyreeier og hans folk. Axel Heiberg jr. (Ansvar for dyr, 1944 29) hevder imidlertid en oppfatning som ligger på linje med den som førstvoterende gjør seg til talsmann for. Rettspraksis til belysning av 6-10-2 er meget sparsom, og ingen av de dommer som er gjengitt i Retstidende har direkte behandlet det spørsmål som foreligger for oss. Rettsavgjørelser fra områder hvor det objektive ansvar ikke er lovfestet, finner jeg ikke avgjørende for vår sak. Siden jeg vet at jeg står alene med min oppfatning, går jeg ikke nærmere inn på spørsmålet, bortsett fra at jeg vil legge til at etter min mening synes det også rettspolitisk å ha de beste grunner for seg at en dyreeiers objektive ansvar for skade som hans dyr volder, også skal gjelde overfor de folk som han har ansatt for å stelle med dyrene. Jeg må så nevne at Western ikke overfor Høyesterett har opprettholdt den innsigelse at ansvaret bare gjelder for dyr som går løs. Han har ment at denne innvending ikke kan føre frem etter Høyesteretts avgjørelse i Rt-1954-710. Jeg er enig med ham i det. Videre har han latt falle den innvending at ansvaret etter 6-10-2 bare omfatter lægeutgifter og oppreisning for ikke-økonomisk skade, også dette på grunnlag av den nevnte dom. Det jeg heretter får å ta standpunkt
til, er om Sahl selv har « forårsaket » ulykken, og i tilfelle hvilke følger
for erstatningens utmåling det må få. Med de i herredsrettens domsgrunner
nevnte forfattere antar jeg at bestemmelsen i 6-10-2 om skadelidtes « forårsakelse
» av ulykken nå bør forståes slik at dersom den skadelidte selv forsettlig
har voldt skaden eller uaktsomt har medvirket til at den inntraff, så vil
erstatningen etter omstendighetene kunne falle bort eller bli satt ned. Jeg
mener i vårt tilfelle at Sahls egen uforsiktighet i så høy grad Dommer Bahr: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Rode og Thrap: Likeså. Av herredsrettens dom (sorenskriver T. B. Njaa): - - - Retten har funnet følgende bevist: Saksøkeren, dansk statsborger Ulrich Nielsen Sahl er født *.*. 1929. Han har ingen utdannelse utover folkeskolen, og har tidligere hatt arbeid som bud i 3 år og i ca. 1/2 år som gårdsgutt. Han ble ansatt som sveiser ho » saksøkte gårdbruker Karl Western gjennom Oslo arbeidskontor, og tiltrådte tjenesten 26. november 1949. Allerede den følgende dag inntraff den hendelse som har foranlediget saksanlegget. Den nærmere sammenheng var følgende: En av kuene på gården skulle bedekkes av gårdens okse, som var 18-19 måneder gammel og veide ca. 350 kg. Saksøkeren tok ut kua som han satte grime på, mens saksøkte selv tok ut oksen. Da det dro ut med bedekningen ble dyrene sloppet inn i en binge, etterat saksøkte først hadde fjernet et rep. som hadde vært festet til oksens nesering. Bingen er formet som en trekant med størrelse 40 x 40 x 25 m. Den er inngjerdet med et totråders piggtrådgjerde. Det er et le i bingen, som ligger like inn til fjøset. Saksøkeren og saksøkte ble stående sammen på fjøsbrua og så på dyrene etterat disse var sluppet inn i bingen. Da det fremdeles gikk tregt med bedekningen, gikk saksøkeren - etter et kvarters tid - uten å si noe, ned fra fjøsbrua og inn i bingen og bort til kua. Oksen gikk så til angrep på ham, men saksøkeren greide å komme seg unna. Han sprang mot gjerdet for å komme seg ut av bingen, men like ved gjerdet falt han, og oksen gikk til angrep på nytt og stanget ham i benet. Han ble truffet i høyre ben like nedenfor kneet. Saksøkte, som hadde sett det hele, kom straks til stede, fikk fjernet oksen og tok seg av saksøkeren. Denne ble samme dag lagt inn på Stensby Sykehus i Eidsvoll. Det støtte koldbrann til, og den 3. desember 1949 amputerte overlæge Schjøth-Iversen benet ovenfor kneet, på den nedre tredjedel av låret. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommer Erling Rikheim, kst. lagdommer Johs. Høyer og byrettsdommmer Gunnar Wiers-Jenssen): Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten. Under ankeforhandlingen er det ikke
kommet frem noe som endrer bildet av de faktiske omstendigheter ved ulykken. Man
henholder seg derfor til herredsrettens beskrivelse for så vidt, med den tilføyelse
at Western for lagmannsretten har opplyst at det ikke var av sikkerhetshensyn
han og Sahl oppholdt seg på fjøsbrua etterat kua og oksen var sluppet inn i
bingen, men fordi det var tørrere deroppe enn nede i bingen. Når Sahl uten
noen oppfordring fra Westerns side forlot brua og gikk Lagmannsretten er enig med herredsretten i at det som således foreligger i saken ikke gir grunn til å karakterisere Westerns forhold som uaktsomt med erstatningsplikt til følge. Man tiltrer i alt vesentlig herredsrettens bemerkninger og begrunnelse for så vidt. I spørsmålet om objektivt ansvar er lagmannsretten enig med herredsretten i at det etter norsk rett ikke kan oppstilles noen regel om alminnelig ansvar på objektivt grunnlag for skade voldt av husdyr. vanlig husdyrhold i forbindelse med gårdsbruk, slik som hos Western på hans gård Fjell, er ikke virksomhet som innebærer noen typisk fare eller medfører større risiko enn det som følger av bedrifter flest. De kjennemerker som er vanlige for virksomheter undergitt objektivt ansvar, vil man her forgjeves søke. I motsetning til herredsretten antar lagmannsretten at Western i det foreliggende tilfelle heller ikke er erstatningspliktig etter særregelen i N. L. 6-10-2. Det ansvar som her pålegges eiere av de i artikkelen nevnte husdyr, gjelder etter rettens mening ikke til fordel for personer som er i dyreeierens tjeneste for å røkte dyret. Lovbudet selv gjør riktignok ingen uttrykkelig unntagelse for tjenere. Men dette kan neppe være avgjørende hvis det etter forholdets natur er rimelig å begrense ansvaret til skader påført utenforstående, og altså utelukke det overfor personer som ved kontrakt eller på annen måte frivillig har satt seg i en stilling som bringer dem i berøring med dyret. Det alminnelige bedriftsansvar på objektivt grunnlag må antas ikke å gjelde til fordel for personer som i henhold til avtale og mot godtgjørelse kommer i pliktmessig forbindelse med den farlige virksomhet. Man viser herom til Paal Berg, Arbeidsrett side 123 note 7 og høyesterettsdom Rt-1949-688. Når det gjelder det spesielle ansvar etter N. L. 6-10-2, er spørsmålet om tjeneres stilling bare sparsomt behandlet i teorien. Aubert, Den norske Obligationsrets spec. Del II, 2. utg. side 86, må nærmest oppfattes derhen at ansvar for skade påført tjeneren av husbondens dyr bare inntrer hvor det foreligger uaktsomhet fra husbondens side. Axel Heiberg jr., Norsk Forsikringsjuridisk Forenings publikasjoner, nr. 16 side 29, antar at « overfor tjenere, passasjerer og andre som frivillig er trådt i forbindelse med dyret bør ansvar formodentlig fortsatt være betinget av skyld ». Noen høyesterettsdom som avgjør spørsmålet, foreligger - så vidt vites - ikke. Like overfor utenforstående vil dyrets
eier regelmessig ha mulighet for å hindre eller begrense skaden og dermed
ansvaret ved forebyggende |
|
|
